Demonstranter protesterer utenfor høyesterett i Washington den 29. juni 2023, etter at USAs høyeste domstol avviste positiv særbehandling ved opptak til universiteter, og viste til at rase ikke kan være en faktor. Foto: Jose Luis Magana / AP / NTB.

Vindretningen i det kulturelle klimaet har snudd. Når USAs regjering kan avskaffe programmer for positiv særbehandling som har eksistert i over 50 år, og når universitetene plutselig dropper obligatoriske mangfolds­erklæringer, er vi ikke bare vitne til nok et politisk pendelsving.

Vi befinner oss midt i slutten på 60 år med progressivt kulturelt hegemoni.

Den britiske statsviteren Eric Kaufmann har argumentert overbevisende for dette ved hjelp av data, figurer og tabeller på Substack. Han beskriver denne utviklingen som overgangen til en «post-progressiv» æra. Dette handler ikke bare om en midlertidig reaksjon mot de siste årenes woke-eksesser.

Det er selve fundamentet for det progressive prosjektet som er i ferd med å rase sammen etter flere tiår med tilsynelatende ustoppelig fremgang.

For første gang siden 1960-tallet møter venstresiden en motstand som ikke bare er politisk, men også kulturell – og dermed potensielt langvarig. Den kommer ikke bare fra konservative kretser, men også fra mainstream-medier, virksomheter og til og med fra ungdommen, som progressive bevegelser alltid har sett på som sine naturlige arvtagere.

Under trykket fra de nye vindene søker forskere seg bort fra USA, og EU og Danmark vil gjerne ta imot dem. Men vi bør si nei takk til woke-forskere og venstre­aktivister. Deres tid er snart forbi. Vi har fått nok av dem.

Det progressive prosjektets vekst og fall

I over et halvt århundre har den kulturelle venstresiden gått en nesten uavbrutt seiersgang. Lik en elv som sakte men sikkert endrer landskapets konturer, klarte progressive krefter fra slutten av 1960-årene å omforme de vestlige samfunnene.

Holdninger til ekteskap på tvers av raser, kvinners likestilling og homoseksuelles rettigheter ble ikke bare akseptert, som godt er, men radikalt liberalisert. De konservative tapte praktisk talt alle kulturkamper.

Denne suksessen skapte en fornemmelse av at utviklingen bare kunne gå én vei. Økende velstand og trygghet ville naturlig nok drive unge og velutdannede mennesker i retning av liberale verdier. Samfunnet ville bli mer mangfoldig og grenseløst etter hvert som generasjonene avløste hverandre.

Som Kaufmann skriver, utviklet den kulturelle venstresiden en storslagen fortelling om fremskritt, der hver nye fase gikk fra individuelle rettigheter til gruppe­rettigheter, fra borger­rettigheter til rettigheter på tvers av landegrenser, og fra homofiles rettigheter til trans­kjønnedes rettigheter.

Men det var her prosjektet plutselig støtte på motstand.

Iveren etter å implementere DEI-politikk som rasedelte seremonier, obligatoriske mangfolds­erklæringer, kritisk raseteori i skolen og menn i kvinne­idretten skapte en dyp reaksjon mot woke.

Den progressive fortellingen om konstante fremskritt mot større mangfold, likhet og inkludering viste seg ikke å være historiens uunngåelige retning.

Tegn på systemets sammenbrudd

Hva er tegnene på at den kulturelle venstresiden har lidd avgjørende nederlag for første gang på 60 år?

I Storbritannia viser YouGov-målinger at unge under 25 år har beveget seg markant mot høyre i både trans­kjønns- og innvandrings­spørsmål siden 2022.

Samtidig er institusjonene i ferd med å trekke seg fra flere tiår med DEI-politikk. Amerikanske bedrifter skjærer hardt ned på mangfolds­programmer, universiteter innfører institusjonell nøytralitet, og selv liberale medier kritiserer åpent kansellerings­kulturen, mangfolds­erklæringer og mangfolds­undervisningen.

Mest slående er trenden blant unge mennesker.

Selv om de unge stadig er mer progressive enn sine foreldre, viser omfattende data fra amerikanske universiteter en markant bevegelse mot høyre fra 2021 til 2024. Som Kaufmann skriver: Rulletrappen som i årtier har ført samfunnet mot venstre, synes å ha gått i stå.

Progressive aktivister har mistet selvtillit og energi. Det kunne man se av den dempede og uorganiserte responsen på Trumps valgseier i 2024 sammenlignet med 2016. Venstresiden støtter seg nå mer på tradisjonelle forestillinger som ytringsfrihet og retts­sikkerhet enn på identitets­politikkens utskeielser.

Hva kommer etter progressivismen?

Vi forlater den progressive æraen, men hva skal erstatte den?

Det post-progressive samfunnet vil sannsynligvis bli preget av større skepsis til idealistiske prosjekter og en erkjennelse av at kulturell forandring ikke nødvendigvis er ensbetydende med fremskritt. Utopiene dør. Realismen vinner frem.

Dette kan bety en tilbakevending til mer tradisjonelle verdier når det gjelder kjønn, familie og nasjonale bånd – verdier som progressivismen har undervurdert.

Den nye tiden vil sannsynligvis også innebære et kritisk blikk på progressive antakelser som har blitt så inngrodde at de fremstår som naturlige og allment aksepterte. Begreper som «rasisme» og «sexisme» må nå forstås som sosiale konstruksjoner som tjener politiske formål.

Kulturelle endringer tar tid, og det progressive verdensbildet er fortsatt dypt forankret i mange institusjoner og tankesett. Men retningen er klar: Den 60 år lange æraen med progressiv kulturell dominans nærmer seg slutten.

For konservative betyr den nye tiden en sjanse til å bidra konstruktivt til å forme fremtiden i stedet for bare å reagere på progressive initiativer.

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!