«Kulturkrigens æra er over», erklærte Lisa Nandy i sin tiltredelsestale som kulturminister i Labour-regjeringen 8. juli.

Men å tro at kampen rundt kjønnsideologi, antirasisme og kolonial historie tok slutt da Labour overtok Downing Street No. 10, er en stor misforståelse, skriver Nigel Biggar i The Telegraph. Biggar er professor emeritius i moralsk teologi ved universitetet i Oxford.

Mer overraskende er det at noen på høyresiden mener at disse kontroversene er under fornuftige menneskers verdighet.

Allerede i februar oppfordret den avtroppende kansleren ved Oxford University og Tory-medlemmet Chris Patten universitetene til ikke å la seg trekke inn i kulturkampen, som «alltid er et sammenstøt mellom ideologer og kjetterjegere fra ytterpunktene», noe som bare er til glede for «dem som tror at det å vekke opp de identitetspolitiske ytterpunktene er en kjærkommen distraksjon fra å ta tak i de mest bekymringsfulle problemene vi som samfunn står overfor».

Men kulturkrigen som pågår er hverken kunstig eller triviell. Faktisk er kampen mot woke kanskje den viktigste kampen i vår levetid. Det finnes motstemmer fra begge sider av den tradisjonelle politikken, altså både fra høyre- og venstresiden. Disse stemmene bør støttes, så kan man diskutere skattepolitikk en annen dag.

Biggar nevner seg selv som konservativ, og filosofiprofessor Kathleen Stock som et eksempel på en anti-woke stemme fra venstresiden, som har betalt prisen for å stå opp for sannheten.

Britisk filosof snakker sant i transdebatten, blir behandlet som fredløs i akademia

Kjønnsideologien er i front for denne krigen mot sannheten.

På kjønnsfronten er det god grunn til å tvile på den intellektuelle sammenhengen i transkjønnet selvidentifisering. Når en biologisk mann tror at hans indre, autentiske jeg er kvinnelig, hva mener han egentlig at det å være «kvinnelig» er?

Jeg venter fortsatt på at noen skal forklare hvorfor dette ikke bygger på kjønnsstereotypier som feminister med rette lærte oss å forlate for flere tiår siden.

Cass-rapporten knuste disse såkalte sannhetene, men galskapen fortsetter, med barn som de største ofrene.

På rasefronten truer den «progressive» antirasismen med å forsterke rasefremmedgjøringen og rasekonflikten i Storbritannia ved å importere radikalt pessimistiske amerikanske ideer som forfekter en dualistisk motsetning mellom «hvite» og «svarte», og som ser det «hvite» samfunnet som essensielt, strukturelt og uopprettelig rasistisk.

Dagens antirasisme er så fokusert på nettopp rase at rasismen blomstrer. Å møte et menneske med et åpent sinn blir umulig i et sånt klima. Dermed får hatet grobunn. Man behøver kun å hate de riktige folka for å bli hyllet av woke-ideologene.

På kolonifronten er den politisk drevne, historieløse og omfattende nedvurderingen av det britiske imperiet ikke bare ødeleggende for Vestens historie, men også for troen på den.

Derfor er det stemmer som krever at britene betaler erstatning til sine tidligere kolonier. De ignorerer selvsagt at det var britene som avskaffet slaverie i store deler av verden, ved å sette hele Royal Navy i aksjon. Kostnadene var enorme, og nå, som britene omsider har nedbetalt gjelden for den heroiske innsatsen, så skal de flås ytterligere.

I tillegg utsetter det den britiske regjeringen – og britiske skattebetalere – for opportunistiske karibiske krav om erstatning for slaveriet for to århundrer siden. Ifølge Brattle-rapporten fra juni 2023 beløper Storbritannias gjeld seg til 108 billioner dollar.

Hvorfor er det ingen som ber muslimske land om erstatning for sitt makabre slaveri, sin totale kolonisering av Nord-Afrika, og sin 700 år lange okkupasjon av Spania?

Labours Clive Lewis, som i mars 2023 var skyggeminister for forsvar, mente britiske myndigheter burde inngå forhandlinger. Han fikk støtte av blant annet parlamentsrepresentantene for Labour,  Nadia Whittome og Dawn Butler.

Tory-partiet hadde regjeringsmakt i 14 år, og sviktet totalt. Skal partiet overleve trenger de nye ledere og nye ansikter, og de må forstå hvor viktig kulturkrigen faktisk er.

Akkurat nå ser det ut til at slike konservative stemmer ikke vokser på trær. Suella Braverman er en slik stemme, men hun har gitt opp kampen etter å ha blitt trakassert og baksnakket i lengre perioder.

Da gjenstår Kemi Badenoch.

Som kvinne- og likestillingsminister gikk Badenoch i bresjen for en lovreform som gjorde det mulig å ekskludere biologisk mannlige «transpersoner» fra områder som var reservert for biologiske kvinner.

Som likestillingsminister støttet hun Sewell-kommisjonen og lanserte dens rapport. Og som minister for internasjonal handel avviste hun påstander om at Storbritannia skylder sin økonomiske velstand til kolonial utnyttelse, særlig slaveri.

Eric Kaufmanns Policy Exchange-rapport fra 2022, The Politics of the Culture Wars in Contemporary Britain, fant at «den britiske offentligheten lener seg omtrent 2 mot 1 mot den kulturelle venstresiden i 20 kulturkrigsspørsmål».

Dette er nesten som et åpent mål «der konservative partier kan forene både høyresiden og sentrum».

Badenoch forstår hva som kreves. Som hun skrev i The Times i går:

«Folk vil ikke stemme på oss hvis vi ikke vet hva vi vil være».

Så enkelt er det. Det er akkurat som folk som ustanselig drømmer om integrering, mens man samtidig slakter vår egen kultur og historie. Spørsmålet de aldri kan svare på er følgende: Hva skal folk integrere seg i, hvis alt vi står for er foraktelig?

Alle som vurderer hvem som skal lede De konservative fram mot neste valg bør ha dette klart for seg. Så kan vi nordmenn bare drømme om at en lignende forståelse finner veien inn i Stortingets korridorer.

Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her!