Der sitter de, våre herrer på Stortinget. I stortingssalen, i komitérommene, i gangene. De som er valgt til å representere folket, til å styre landet. Man ser dem på TV, leser om dem i avisene, hører dem i debatter.

Men spør du folk flest på gata, i butikken, på bussen, hvor mange som egentlig kjenner seg igjen i de beslutningene som tas, i de diskusjonene som føres i dette mektige bygget på Løvebakken? Man får ofte en følelse av at det er en helt annen verden der inne. Et elfenbenstårn, kanskje?

For hva er det egentlig våre herrer på Stortinget bruker tiden sin på? Mens folk flest bekymrer seg for strømregningen, for prisveksten i butikken, for tryggheten i nærmiljøet, ja, for om landet vårt egentlig er på vei i riktig retning – hva er topp-prioritetene i stortingssalen?

Der er man mer opptatt av internasjonale klimakvoter som knapt merkes i den store sammenhengen, av symbolpolitikk som koster dyrt uten reell effekt, eller av ideologiske strømninger som skyller inn over oss fra utlandet og endrer selve grunnmuren i samfunnet vårt.

Innvandringspolitikken, for eksempel. Snakk om å lukke øynene for realitetene! Mens vanlige folk ser utfordringene med integrering, med parallellsamfunn, med kulturer som ikke lar seg forene med norske verdier, ja, mens de ser at lov og orden utfordres i enkelte miljøer, hva gjør våre herrer?

De snakker om «mangfold», om «inkludering», og virker livredde for å ta de grepene som faktisk er nødvendige for å sikre at Norge forblir et trygt og sammenhengende samfunn.

Erna Solberg kommer ut av stortingssalen, blid og fornøyd. Foto: Vidar Ruud / NTB

Og den snikende islamiseringen, som enkelte tviholder på å late som ikke eksisterer. Mens moskeer skyter opp, mens islamske særkrav fremmes, mens ytringsfriheten utfordres av hensyn til religiøse følelser – hva gjør våre herrer?

De snur seg bort, de bagatelliserer, de anklager dem som ytrer bekymring, og kaller dem intolerante. Det er en skremmende feighet som preger deler av den politiske eliten når det gjelder forsvaret av våre egne verdier mot en fremmed ideologi.

Man får ofte inntrykk av at de sitter der inne i sin beskyttede verden, mer opptatt av partistrategi, maktspill og personlige fordeler enn av det som faktisk foregår utenfor stortingsdørene. De snakker et språk som føles fremmed, et språk som er renset for den direkte og ærlige talen som folk flest setter pris på.

Våre herrer på Stortinget har et enormt ansvar. De forvalter landet vårt, fremtiden vår. Men for at de skal kunne gjøre det på en måte som tjener folket, må de komme seg ned på jorden. De må lytte mer til de bekymringene som rører seg ute blant folk, tørre å ta i de ubehagelige temaene, og slutte å la seg styre av ideologiske vinder som blåser fra andre kanter av verden.

Men det skjer selvsagt ikke. For våre herrer på Stortinget, i sitt elfenbenstårn, de er kun nikkedukker hengende i stropper, som gjør det de blir fortalt at de skal gjøre av noen enda større herrer der nede i Brussel.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp e-boken her!