Demokratene og mediene trodde de kunne holde Trumps popularitet nede ved negativ rapportering og spredning av ondsinnede historier. Det har de trent på i ti år. De hadde ikke sett for seg at Trump har arenaer hvor NBC, ABC, CNN, MSNBC og The New York Times ikke har noen innflytelse. Trumps tur til Saudi-Arabia og Qatar har vært en triumfferd, og dét kommer amerikanske arbeidere til å merke.

Kritikerne sa han var en showman. De avfeide scenekunst, slagord og selvsikkerhet. De sa at ekte diplomati ikke kunne utføres med bravado og en forretningsmanns magefølelse. Men i morges i Doha, under et tak av økonomiske ambisjoner og nasjonal fornyelse, beviste president Donald J. Trump at de tok feil igjen. Omgitt av qatarske dignitærer og amerikanske toppledere kunngjorde Trump en bilateral avtale verdt 1,2 billioner dollar, som kan bli husket som den viktigste økonomiske avtalen mellom USA og et Gulf-land på en generasjon.

Trump gjenopplivet avtalen mellom Saudi-Arabia og USA. Den som ble innledet da Franklin Roosevelt møtte kong Abdullah etter krigen. Forholdet ble anstrengt under Obama og enda mer da Biden kalte Saudi-Arabia en paria-stat.

Nå er forholdet tilbake på gamle høyder og vel så det. Trump mottas som en kongelig.

Dette er et revolusjonerende bilde. Muhammed bin Salman og Trump sammen med Syrias Ahmed al-Sharaa.

La oss begynne med det konkrete: en avtale mellom Boeing og GE Aerospace med Qatar Airways verdt 96 milliarder dollar, den største bestillingen av bredbukfly i amerikansk luftfartshistorie. Dette tallet er ikke abstrakt, det er lønninger i Kansas, produksjonslinjer i South Carolina og høyt kvalifiserte ingeniørjobber i Ohio. Det vil sikre mer enn 150.000 amerikanske arbeidsplasser årlig. I løpet av produksjonen og leveransen vil mer enn en million arbeidsplasser bli berørt. Slike tall hører ikke hjemme i tenketanker eller teoretiske grafer, men i amerikanske husholdninger. De betyr helseforsikring, boliglån som betales i tide og en følelse av nasjonal stolthet som lenge har ligget i dvale.

Og det var bare begynnelsen. Innen energi, forsvar, teknologi og ingeniørfag har amerikanske selskaper sikret seg forpliktelser som vil reindustrialisere deler av økonomien vår som ofte bare nevnes i fortid. McDermotts partnerskap med QatarEnergy om energiinfrastruktur til en verdi av 8,5 milliarder dollar vil akselerere utviklingen i LNG-sektoren og sikre arbeidsplasser for amerikanske sveisere, rørleggere og ingeniører. Parsons, som kanskje er den mest undervurderte av kunngjøringene, sikret seg prosjekter til en verdi av 97 milliarder dollar, mange av dem knyttet til smart infrastruktur, miljøsystemer og transportteknikk.

I en verden preget av digital omveltning var det passende at Trumps besøk i Qatar inkluderte en avtale med Quantinuum og Al Rabban Capital om å investere 1 milliard dollar i utvikling av kvantecomputing i USA. Dette er ikke bare en satsing på fremtiden, det er en erklæring om at USA vil være ledende på områder som er like viktige som alle andre i post-internett-æraen. Avtalen gjør mer enn å skape arbeidsplasser. Den sikrer vår plass i forkant av den teknologiske utviklingen, med amerikanske forskningsinstitusjoner og forsvarssystemer i sentrum av den neste bølgen.

Trump har en annen fordel fremfor vanlige Washington-politikere. Han er vant til å måle suksess etter resultater, og han har kansellert det grønne skiftet. Det vekker stor tilfredshet i et område som er bygget på svart gull.

Det samlede bildet er dette: Trump har nå sikret seg over 1,8 billioner dollar i utenlandske investeringsforpliktelser bare de siste to dagene – i går i Saudi-Arabia, i dag i Qatar. Dette er ikke fotomuligheter eller seremonielle avtaler, de er signert, detaljerte og støttet av privat sektor. Legg til den nylig ferdigstilte handelsavtalen med Storbritannia og rammeverket for fase to av tollreduksjonen mellom USA og Kina, og det er ikke urimelig å si at vi er vitne til en fullstendig omlegging av USAs globale økonomiske engasjement.

Prinsippet er enkelt: fred gjennom velstand, ikke gjennom passivitet. Trump beviser at det er mulig å gjenoppbygge den amerikanske produksjonsbasen, revitalisere industriregioner som er uthulet av nyliberal dogmatikk, og bekrefte amerikansk lederskap uten å gi etter for krig eller teknokratisk lammelse. Hans kritikere sier at hans utenrikspolitikk mangler finesse. Men det de kaller direktehet, er i virkeligheten klarhet. Det de kaller transaksjonelt, er faktisk konstitusjonelt.

I flere tiår var amerikansk diplomati preget av en merkelig blanding av moralisering og selvødeleggelse. Vi sendte arbeidsplasser til utlandet, ettergav autoritære petrostater mens vi fordømte våre egne, og outsourcet vår energisikkerhet til globalistiske paneler. Trumps avtale med Qatar, i likhet med hans bredere utenriksøkonomiske strategi, snur denne utviklingen på hodet. Det er en sammenhengende, muskuløs form for diplomati som knytter arbeidets verdighet til suverenitetens imperativer.

Det er en bekreftelse på at amerikansk storhet ikke er en relikvie, men en fornybar ressurs. Men som alle ressurser krever den forvaltning. Trump viser seg ikke bare å forvalte økonomien vår. Han foredler selve ideen om amerikansk makt i det 21. århundre.

Suksessen i Midtøsten følger etter handelsavtalen med Storbritannia, avverging av storkrig mellom India og Pakistan og kunngjøringen av at vanlige amerikanere skal få like billige medisiner som alle andre. Nå gjenstår det å lose den store budsjettpakken gjennom Kongressen som vil gi skattefritak for tips, overtid og sosialstøtte.

Trump er i ferd med å bli en president som holder sine løfter til vanlige mennesker.

https://amuseonx.substack.com/p/trump-triumphs-in-doha-us-secures?utm_source=%2Fsearch%2Famuse%2520trump%2520triumphs%2520in%2520doha&utm_medium=reader2

Kjøp «Et konservativt manifest» av Jordan Peterson her!