Salwan Momika ble myrdet onsdag, dømt til døden av islamister etter å ha kritisert islam og brent Koranen. I dag ble partneren hans, Salwan Najem, dømt for «hets mot folkgrupp» av tingretten. Men budskapet er klart: Kritikk av *en viss religion* er forbundet med dødsstraff, også i Sverige.

Begge mennene, som konsekvent omtales som «koranbrennere» av svenske medier, ble siktet for forbrytelsen «hets mot folkgrupp» (HMF) etter å ha brent kopier av en bestemt bok med grønt omslag ved en rekke anledninger. Salwan Najem er nå dømt til betinget dom og dagbøter av Stockholms tingsrett. Salwan Momikas dødsdom ble fullbyrdet for mindre enn en uke siden. Eller som Aftonbladet sier det: «Drapet på Momika gjorde en dom mot ham umulig».

Får lov til å brenne bøker …

Dommen viser at det er fullt lovlig å brenne bøker – alle bøker! – og at det er lov å kritisere religioner – alle religioner! – i ytringsfrihetens Sverige. Noen mener derfor at alle som har hevdet at HMF-lovgivningen i praksis er en blasfemilov, nå er motbevist.

«Rommet for å være saklig og legitimt kritisk til en religion i en åpen debatt, kan anses som svært stort. I en slik sammenheng må man også tåle at enkelte religiøse utøvere oppfatter et kritisk budskap som støtende», skriver Stockholm tingrett i dommen. Samtidig mener dommeren at Salwan Najem «klart har overskredet det som er en saklig og gyldig debatt og kritikk».

Derfor er Salwan Najem dømt for å ha «uttrykt forakt for det muslimske samfunnet på grunn av deres religiøse tro» ved fire anledninger. Formannen i saken mot Momika og Najem, dommeren Göran Lundahl, formulerer sitt standpunkt slik:

– Det finns ett stort utrymme att inom ramen för yttrandefriheten vara kritisk mot en religion i en saklig och vederhäftig debatt. Att man uttalar sig om religionen ger samtidigt inte ett frikort att göra eller säga vad som helst utan att riskera att kränka gruppen som har den trosuppfattningen.

… men ikke «risiker å krenke» …

Det dommeren sier, er at du har lov til å ytre kritikk – men samtidig har du ikke lov til å si eller gjøre noe som «risikerer å fornærme» noen. Så hva betyr det i praksis? Ja, da kan du praktisk talt aldri uttrykke noen form for kritikk, for med hundre prosent garanti vil det alltid være noen som «risikerer» å føle seg «krenket».

Eller mer korrekt: Du kan uttrykke deg så kritisk du vil overfor alle religioner – unntatt én, nemlig [fill in the blank]. Jeg kan ikke skrive religionen her, fordi jeg risikerer at noen føler seg krenket. Jeg kan imidlertid skrive at det er fritt fram for ikke bare å kritisere, men også håne, latterliggjøre, benekte og hate kristendom, buddhisme, jødedom, hinduisme, åsatro, wicca, taoisme og så videre. Selvfølgelig kan noen føle seg krenket – men ingenting vil skje.

Du vil ikke bli dømt i retten, som Najem, eller dømt av en mobb, som Momika, hvis du står på Mynttorget i Stockholm og viser bilder fra «Ecce Homo», der Jesus blir fremstilt som en HIV-smittet homofil, brenner kopier av Bhagavad Gita i alle byer eller legger ut Facebook-innlegg der hekser flyr til Blåkulla på kosteskaft.

… en viss religion …

Ingen har engang blitt siktet for HMF under de tilbakevendende pro-palestinske demonstrasjonene etter terrorangrepene 7. oktober, til tross for Hitler-hilsener, plakater og kamprop om «from the river to the sea» og at «det er på tide å fullføre det Hitler startet». Nei da. Det går kjempebra. Men prøv å kritisere *en viss religion*, den religionens pålagte kleskode for barnehagebarn, eller karakteren til den religionens såkalte profet (som regnes som idealet for enhver tilhenger av religionen) og se hva som skjer. Og det er her det blir interessant. Ingen med noen følelse av selvoppholdelsesdrift vil gjøre det – for vi vet hva som da skjer.

«Viktigast i domen är att det understryks att kritik av religion inte är brottsligt», skriver Oisin Cantwell i Aftonbladet.

Men. For det er alltid et «men».

«Men under manifestationerna som det här åtalet rör förkunnades att Mohammed var psykiskt sjuk, att han var en ‘våldtäktsman’, ‘hallick’ och ‘barnknullare’, för att nämna några av de mindre sofistikerade påståendena..»

Så hva kaller vi en middelaldrende mann som gifter seg med en seks år gammel jente, og har sex med henne når hun er ni år gammel? Hva vil vi kalle en gjengleder som myrder sine motstandere og deretter deler ut motstandernes koner til sine kumpaner? Hva kaller vi en leder for en væpnet gjeng som myrder hele landsbyer – menn, kvinner, barn? Hvilke ord mener Stockholm tingrett vi bør bruke for å beskrive slike ting? «Enkeltperson med normbrytende atferdsverdier»?

… for da!

Nå vet vi i hvert fall hva som skjer med dem som våger å si ifra: I beste fall blir de dømt av Sveriges offisielle rettsmyndigheter, som Najem. I verste fall vil du bli dømt av Sveriges utenomparlamentariske organer, som Momika.

Men samtidig er det ingen garanti for at Salwan Najem ikke vil lide samme skjebne som sin kollega. Najem mener selv at han er nestemann i køen for leiemorderne, og av (manglende) reaksjoner fra våre politikere og regjeringssjefer forstår vi at det ikke er noen som vil beskytte ham – eller oss – den dagen navnene våre havner på dødslisten til de fornærmede islamistene.

Rikspolitimester Petra Lundh ble i Rapport spurt om Salwan Momika hadde fullt personvern.

– Vi uttalar oss aldrig i de enskilda fallen om dom här frågorna, av säkerhetsskäl, svarte Rikspolitimesteren med en imponerende og tillitvekkende autoritet som kan beundres i skjermbildet under.


Sveriges rikspolitisjef Petra Lundh. Foto: Skjermbilde Rapport

Å dømme seg selv til døden

Ikke overraskende tier de gamle svenskene. I stedet er det folk som selv har flyktet fra, eller har egne erfaringer med, islamistisk undertrykkelse som påpeker det åpenbare: Sverige løper islamistenes ærend. Svenske politikere har sammen med svenske medier, lydige embetsmenn og en like lydig svensk kirke bidratt til at vi nå lever i et samfunn som har underkastet seg.

I stedet for å sette grenser for den intolerante og voldelige ideologien og dens tilhengere, har fokus vært på å straffe dem som har forsøkt å demonstrere ideologiens intoleranse og voldstilbøyelighet. Nima Rostami skriver i et Facebook-innlegg:

«Den svenska politiska eliten har med berått mod och systematiskt främjat islam och förrått det svenska folket. Med migration som instrument och eftergiftspolitiken har Sverige förvandlats till MENA-länders giftiga dumphål vilket har lett till att Sverige nu kämpar med de negativa konsekvenserna av en missriktad migrationspolitik. I linje med denna missriktade migrationspolitik har islamkritiker lämnats åt vargarna och stämplats som rasister. De som kritiserar islams politiska strävan skyddas inte i stor utsträckning, detta för att vara muslimer till lags. I stället för att skydda dem som vågar stå upp mot islamism, blir de utpekade och förföljda även i Sverige.»

Det stemmer. Ayaan Hirsi Ali kaller Sverige «et lærebokeksempel på en failed state», og jeg mener at landet har passert point of no return. Islamistene får frie tøyler, mens de som varsler, straffes – på en eller annen måte. Manglende evne til å beskytte Salwan Momika til tross for den ekstreme trusselen mot ham forårsaket hans død, og personene som ble arrestert og fortsatt er mistenkt for drapet, ble løslatt i løpet av timer. Jubelen drapet har skapt i sosiale medier, viser at morderne har fått smaken på blod.

Salwan Najem har derfor all grunn til å frykte for sitt liv, og budskapet til Sverige, svenskene – og islamistene – er umulig å misforstå: Du står selvfølgelig fritt til å kritisere *en viss religion* – men hvis du benytter deg av den friheten, risikerer du å dømme deg selv til døden.

Hans Rustads bok om Trump ventes fra trykkeriet den første uken i februar, men kan allerede nå forhåndsbestilles.

Kjøp «Europas underlige død»!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.