Kathrine Jebsen Moore 
En gruppe migranter som er blitt ledsaget av et grensevaktfartøy til Storbritannia, går i land ved Dover den 22. januar 2025. Foto: Gareth Fuller / PA via AP / NTB.
Landet som ga oss The Beatles, Shakespeare og den industrielle revolusjon, er i trøbbel.
Politisk, økonomisk og kulturelt står landet overfor store utfordringer. Derfor var det dårlig nytt da the Office for National Statistics (ONS), det nasjonale statistikkbyrået, denne uken publiserte sine forventede migrasjonstall: Over ti år vil befolkningen øke med fem millioner netto, når ti millioner innvandrere ankommer landet. Dét vil ikke gå ubemerket hen.
En rapport fra Storbritannias nasjonale statistikkbyrå spår at befolkningen i landet vil øke med fem millioner innen 2032 på grunn av innvandring. Antallet britisk-fødte innbyggere vil falle på grunn av lave fødselstall, mens nesten ti millioner innvandrere vil slå seg ned i øyriket, og når man trekker fra de fem millionene som reiser ut av landet, står vi likevel igjen med en eksplosiv vekst i befolkningen som vil øke presset på offentlige tjenester og boligmarkedet, og drastisk endre landets demografi. Storbritannia slik vi kjenner det, vil snart være historie.
Argumentet fra de innvandringsliberale er at landet trenger arbeidskraft. De overser at migranter som ender opp i lavtlønnsyrker, og til og med i middels-lønnede yrker, er en utgift for samfunnet. I høst ble en rapport fra Office for Budget Responsibility (OBR) offentliggjort. Denne viser, i samsvar med tilsvarende innvandringsregnskap fra Norge, at lavtlønnede innvandrere er en byrde på offentlige budsjetter fra det øyeblikket de setter foten på britisk jord.
En gjennomsnittlig lavtlønns-innvandrer vil koste staten ca. en million pund (14 millioner kroner) om de blir hundre år, og halvparten om de blir 80. Dette er fordi denne type innvandrere trenger mer hjelp fra det offentlige, blant annet i form av helsetjenester, og betaler mindre i skatt fordi de tjener halvparten av en gjennomsnittslønn.
Økonomi i trøbbel
Storbritannia har ikke et oljefond å lene seg på. Tvert imot bygger de ned den fossile energiindustrien, og må ta til takke med gass fra Norge for å backe opp ustabil vind- og solkraft. Briter har, sammen med tyskere, noen av de dyreste elektrisitetsprisene i verden. Derfor går det stadig nedover med den britiske økonomien; hvem vil vel investere i et land der det koster skjorta å produsere noe?
Net zero, nullutslippssamfunnet, som Labour ønsker å tvinge frem, er at Storbritannia nærmer seg en ren service-økonomi. Når inntektene går ned og utgiftene går opp, velger Labour-regjeringen, med finansminister Rachel Reeves i spissen, å øke skattene, noe som bremser økonomisk vekst ytterligere. Når landet så skal finansiere fem millioner ekstra mennesker som trenger boliger de ikke kan finansiere selv, skoleplasser til sine barn, og legehjelp – for å nevne noe –, blir det til slutt et spørsmål om trivialiteter.
For hvor skal de bo? Det er boligmangel i Storbritannia. Det har ikke blitt bygget raskt nok til å møte etterspørselen. I London er over halvparten av dem som får tildelt sosialbolig, innvandrere. Det føles urettferdig for innfødte briter som kanskje har jobbet hele livet, men som stiller bakerst i køen når de sliter og må ha hjelp.
Emneknaggen #twotierkier (todelte Kier) som blir brukt om politiets og rettsvesenets respons til briter kontra innvandrere, og det brukes også om andre aspekter av samfunnet. Når asylsøkere og ulovlige innvandrere får lov til å snike i køen for å få legehjelp, er dette nok et eksempel på at det legges opp til et oss-og-dem-samfunn der nyankomne blir fordelaktig behandlet på bekostning av briter.
Culture matters
Det er ikke bare økonomisk briter får merke de demografiske endringene. «Culture matters», heter det: kultur er betydningsfullt. Er den kulturen som innvandrerne bringer med seg kompatibel, og berikende, for den eksisterende kulturen? Det er selvsagt viktig å nyansere her.
Siden 2021 har 150.000 ankommet Storbritannia fra Hongkong. Disse flykter fra Kinas klamme grep og er stort sett hardtarbeidende, utdannede mennesker som setter pris på demokrati og ytringsfrihet (vi får håpe Storbritannia fortsatt har bedre kår for ytringsfriheten enn Kina, selv om utviklingen i øyriket er skummel). Hongkongere snakker godt engelsk og har ikke problemer med å integrere seg.
Det er mennesker fra land med klankulturer – som Afghanistan, Somalia og andre land i Midtøsten – som har vansker med å tilpasse seg det vestlige tillitssamfunnet som Storbritannia er (eller har vært frem til nå). Det er bare å se på terrorangrepene de siste årene, inkludert Southport-massakren, som de mest ekstreme eksemplene, eller læreren ved Batley Grammar School i Nord-England som fortsatt lever på hemmelig adresse etter å ha vist et bilde av profeten Muhammed.
Men også følelsen av fremmedgjøring i strøk der det knapt bor briter, der kirkeklokkene er byttet ut med sirener fra moskeene, viser at immigrantene beholder sin egen kultur, og slik bidrar til at landet endrer karakter.
Det begynner å danne seg en konsensus når det gjelder innvandring, både den lovlige og den ulovlige, som er et stort problem – i London er hver tolvte innbygger en ulovlig innvandrer – også på venstresiden. Keir Starmers innenriksdepartement uttalte at de ønsker å redusere innvandringen «betraktelig» og jobber med en «omfattende plan» for å «gjeninnføre orden til vårt ødelagte innvandringssystem», ifølge en talsmann. De vil likevel ikke fastsette noen tall på hvor mye innvandringen skal reduseres.
Famler i blinde
Det famles i blinde om hvordan båtene som kommer fra Frankrike over Den engelske kanal skal stoppes – Starmer lovet å «knuse gjengene» som driver med menneskesmugling, men nøyaktig hvordan de skal lykkes med det, er fortsatt uvisst. Selv om det skjer drukningsulykker og ferden over Den engelske kanal er langt fra trygg, er insentivene store nok til at mennesker – stort sett unge menn – tar sjansen. Advokatene som trenerer og hindrer asylsøkere som ikke får innvilget asyl i å bli deportert, er også en del av problemet.
Debatten om hvorvidt Storbritannia skal forlate Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, har pågått i årevis; mange mener at det vil bli lettere å kontrollere den ulovlige innvandringen om landet slapp å forholde seg til den. Men under Labour vil det neppe skje. Bradley Thomas, parlamentsmedlem for Conservative Party, foreslår at asylsøkere som får innvilget asyl, må tilbakebetale alle kostnader forbundet med støtte som de har mottatt som asylsøkere.
I seg selv vil det kanskje ikke gjøre noen stor forskjell, men hvis det ble en ytterligere innstramming på økonomiske insentiver for nyankomne, kunne det forhåpentligvis hjulpet.
I realiteten kan vi som bor her i øyriket forvente at innvandringen vil øke drastisk fremover. ONS fremholder at tallene de opererer med, kun er projeksjoner, og at de reelle tallene kan være både høyere og lavere enn de spår. Deler av landet vil kanskje ikke merke endringene like mye som England og London og de store byene spesielt, men landet som helhet er under kraftig endring. Det er en villet utvikling, og den vil gjøre briter fattigere og mindre trygge.
Til tross for de dystre utsiktene – eller kanskje nettopp på grunn av dem – er det politiske endringer i gjære. Starmers regjering er en av de minst populære i moderne tid, og ved neste parlamentsvalg forventes nå Nigel Farage å komme til makten. USA har hatt sitt politiske jordskjelv – Storbritannia har enda fem år med Labour før de kan stemme frem forandring. Inntil da er det tøft å være vitne til at landet fortsetter sin kurs mot stupet.
