Storbritannia sliter på nær sagt alle områder, og det skjer så mye negativt hele tiden at det er lett å bli demoralisert. Også i dag har de dårlige nyhetene strømmet på – og det meste bunner i ett forhold: masseinnvandringen.

Hvor går grensen for hva et land kan tåle før det sier stopp – eller vil britene i stillhet godta sin egen undergang?

Overskrifter som «Afghansk migrant jaget mann og gutt ned veien før han stakk hundelufter til døde» og «Rachel Reeves møter et nytt svart hull på 20 milliarder pund i budsjettet» ser kanskje ut til å dreie seg om to forskjellige temaer, men som kjent henger alt sammen med alt, og problemene landet står overfor, henger som oftest sammen med den byrden som masseinnvandringen har bidratt med.

Det lyder kanskje dramatisk, og det er selvsagt viktig å understreke at all innvandring ikke er et onde. I så fall burde jeg tatt min hatt og reist tilbake til Norge for lenge siden. En viss bevegelse av mennesker over landegrensene har til alle tider bidratt til nye impulser, fornyelse og fremdrift. Men masseinnvandringen i en slik skala som Storbritannia og resten av Europa opplever i disse dager, er annerledes. Mange av dem som kommer hit, kommer ikke for å berike landet, men for å utnytte et system som oppmuntrer til misbruk.

De kommer fra kulturer som ikke er kompatible med vår – eksemplene begynner å bli mange nok til at det ikke lenger er kontroversielt å konstatere dette. Tilmed partier på venstresiden, Labour inkludert, innrømmer det. «En øy av fremmede,» kalte Keir Starmer Storbritannia, selv om han senere forsøkte å trekke utsagnet tilbake. For hva er poenget med en nasjon hvis det ikke er noe som binder befolkningen sammen?

David Starkey, historiker og populær podkaster, peker på multikultur som en myte: Den er nødvendigvis autoritær og påtvinger et etnisk hierarki som plasserer den engelske majoriteten på rangstigens laveste trinn.

Symptomene på dette er en del av det daglige nyhetsbildet. Igjen og igjen ser vi at britene blir forfordelt, mens nykommerne blir favorisert. Britiske ungjenter blir voldtatt av gjenger, ikke bare i fortid, men i nåtid, over hele landet. De blir tafset på av menn som ser på hvite jenter som kjøtt – og istedenfor en lang straff, blir de sluppet ut ved en feil.

Briter som klager over nykommernes oppførsel, blir hentet av politiet og sperret inne i månedsvis. Imens blir nyheter om voldelige innvandrere begravd hos BBC – senest i går ble en mann drept mens han luftet hunden sin i Uxbridge utenfor London av en afghaner med kniv, og to andre ble skadet, men det tok lang tid før BBC rapporterte om saken.

Og mens britiske jøder føler seg utrygge, og mange flytter til Israel, blir muslimer, som står for trakasseringen, belønnet med ti millioner pund ekstra til «beskyttelse av moskeer.» Moskeene får fra før 29,4 millioner pund (388 millioner kroner) i år til det samme formålet fra de utarmede britiske statsfinansene.

Dystre økonomitall

Og der kommer vi også til et poeng: økonomien. Den britiske økonomien vokser kun på grunn av befolkningsveksten, men ikke per capita. Det vil si at den reelle veksten er negativ.

I går kom det enda dystrere tall: Etter en justering av produktivitetsutsiktene vil det mangle ytterligere 20 milliarder pund i budsjettet. Dette kan igjen bety at Labour vil øke skattene for å forsøke å få tallene til å gå opp, men effektene av stadig høyere skatter er en økonomi som sakker akterut. Utgiftene til offentlige tjenester går stadig opp, blant annet fordi landet importerer uproduktive mennesker som koster staten mer enn hva den britiske befolkningen gjør.

Kultur betyr noe. En rapport fremholder at mens amerikanske innvandrere betaler rundt 16.000 pund i skatt per person, betaler innvandrere fra Bangladesh i gjennomsnitt 300 pund i skatt per person. Storbritannia er, i likhet med Norge, en velferdsstat. Alt fra skole til offentlige helsetjenester, inkludert tannlege for mange, er «gratis.»

Når etterspørselen overgår tilbudet, blir det problemer. Det er en stadig mindre gruppe briter som må finansiere resten, og som i Norge, der en del av de rikeste flytter til Sveits, flytter også velstående briter til land med mindre skattebyrde. Men den sterkt prøvede, hardt arbeidende middelklassen har ikke alltid den muligheten. Og Storbritannia har ikke noe oljefond, og snart ingen oljeindustri heller, til å redde seg.

Det er ikke bare press på økonomien og økt kriminalitet – en brutal, uvant form for kriminalitet – som er konsekvensene av masseinnvandringen. Når 431.000 mennesker flytter til et land i løpet av ett år, slik som i 2024, er det også andre konsekvenser, som det er vanskeligere å måle.

I år har 36.000 ankommet over Den engelske kanal, uten dokumenter eller andre bevis for hvem de er og hvorfor de trenger beskyttelse. De fleste av dem er unge menn. Når bybildet forandrer seg, når folk du ser på butikken, plutselig snakker andre språk og ikke ter seg som den innfødte befolkningen, f.eks. ved at de nyankomne forsøpler rundt seg eller ikke snakker engelsk, er det mange engelskmenn som ikke føler seg hjemme her lenger – derav kampanjen Raising the Colours, som jeg har skrevet om tidligere.

I Skottland, som vanligvis ønsker å fremstå som svært innvandringsvennlig, er Reform UK blitt det nest største partiet etter Scottish National Party. I går ble det annonsert at 300 asylsøkere, alle menn, vil bli innlosjert i en tidligere militærbase i Inverness, på det skotske høylandet. Protestene kom raskt fra lokalpolitikere, som mener det kan skade «samholdet» i samfunnet.

De har sett med gru på hvordan unge jenter er blitt antastet og voldtatt andre steder i landet. Kanskje er ikke skotter så progressive som SNP, partiet som ble ledet av markant globalistiske, liberale skikkelser som Nicola Sturgeon og Humza Yousaf, og som nå ledes av den noe anonyme John Swinney ville ha verden til å tro?

Mer plass til islam

Storbritannia under masseinnvandringen er blitt et land der islam har fått en stadig større plass. Muslimske ledere fant raskt ut at den woke identitetspolitikken kunne brukes til deres fordel, og slik er kritikk av islam i seg selv i ferd med å bli islamofobisk og dermed ulovlig. En ny blasfemislov er på gang, men den trengs egentlig ikke – man skal trå ytterst varsomt for ikke å bli stemplet som rasist og islamofob, eller anmeldt og etterforsket av politiet.

Et multikulturelt Storbritannia under Starmer er et autoritært land med økonomisk illiberal politikk. Stadig sterkere økonomiske og sosiale reguleringer tvinger befolkningen til å godta utviklingen. Enn så lenge bor vi ikke i Chavez’ Venezuela, til dét er den demokratiske tradisjonen for sterk. Det fins motkrefter som fortsatt tør å stille spørsmål, kritisere og protestere.

Reform UK, med Nigel Farage i spissen, er landets politiske håp. Men britene må også ta landet tilbake i sjelelig forstand. Det finnes fortsatt en elite som tenker selv, utenfor den såkalt liberale tvangstrøyen, og det finnes millioner av arbeidsfolk med mer sunn fornuft, den britiske common sense, enn Keir Starmers regjering kan makte å holde tilbake. Og i den ærefulle britiske historien, med kristne verdier og Magna Carta i bagasjen, vil britene kjempe for landets identitet og overlevelse. Grensen er snart nådd for at britene vil reise seg – og da på dannet, britisk vis.

Den stolte britiske folkesjelen uttrykkes best på engelsk, med William Blakes ord fra «Jerusalem»:

Bring me my Bow of burning gold:
Bring me my arrows of desire:
Bring me my Spear: O clouds unfold!
Bring me my Chariot of fire!

I will not cease from Mental Fight,
Nor shall my sword sleep in my hand:
Till we have built Jerusalem,
In Englands green & pleasant Land.