Den israelske etterretningstjenesten Mossad gjennomførte, mest sannsynlig, et av de mest vellykkede angrepene i verdenshistorien den siste uken. Ved å detonere tusenvis av personsøkere og walkie-talkier, forhåndstilberedt med eksplosiver, var det mulig å slå ut tusenvis av medlemmer og ledere av den Libanon-baserte terrorgruppen Hizbollah.

Hvis Hizbollahs egne etterretningsdokumenter er korrekte, har 879 terrorister og 291 «overkommandører» måttet innkassere sine 72 jomfruer, og flere tusen skal ha blitt alvorlig skadet.

Konsekvensen er at de ikke kan planlegge og gjennomføre sine mål her på jorden, det vil si å drepe jøder og utrydde staten Israel. I tillegg ønsker de å benytte anledningen til å kvitte seg med homofile og ikke-muslimer.

Man kunne derfor tro at en desimering av antallet rasistiske og homofobiske terrorister ville bli sett på som noe positivt av forkjemperne for demokrati, mangfold og menneskerettigheter, noe svenske forfattere vanligvis presenterer seg som. Men nei. Siden tirsdag har svenske medier blitt oversvømmet av indignasjon og gru.

«Kanskje mannen i Beirut følte som meg?»

Men i så måte spørs det om noen  kommer til å overgå David Lagercrantz, som i en kronikk publisert i søndagens Expressen bruker 2609 tegn (mellomrom ikke medregnet) på å identifisere seg med terrorister. Eller med «mannen i Beirut», som han uttrykker det.

Illustrasjon: Skjermbilde Expressen 22. september.

«Kanskje mannen i Beirut følte som meg?» spør David Lagercrantz, og eksemplifiserer ved å fortelle om sitt eget forhold til personsøkeren sin på begynnelsen av 1990-tallet:

«Det hände att jag åt middag med en ny dejt, och skålade förväntansfullt. Då väsnades sökaren, och jag ryckte till och sa alltid samma sak: Jag måste ta det här», skriver Lagercrantz, og fortsetter:

«Sedan lånade jag en telefon och ringde mina chefer som berättade vad som hänt. Ofta var det ett mord, en katastrof av något slag. Jag arbetade som kriminalreporter, och var jag verkligen på dejt, jag minns särskilt en i Jönköping, tittade jag mot tjejen och tänkte: aldrig i livet jag sticker från henne, det här förstör jag inte. Jag svarade alltid: Jag åker, jag har väskan packad.

Min arbetskodex, lite löjligt lojal, var att utan undantag rycka ut, och även om det sabbade mitt privatliv smickrade det mig att jag var behövd och betrodd, och jag var stolt över min sökare.»

Så David Lagercrantz trekker paralleller mellom sin egen høye arbeidsmoral og drivkraften til Hizbollah-terroristene som har som mål å utrydde både staten Israel og enhver levende jøde? I så fall, la oss omskrive deler av teksten for å gjøre den klarere:

«Sedan lånade jag en telefon och ringde mina ledare som berättade vad som skulle ske. Ofta var det ett mord, ett attentat av något slag. Jag anlitades som terrorist, och var jag verkligen på dejt, jag minns särskilt en i Jouaiya, tittade jag mot tjejen och tänkte: aldrig i livet jag sticker från henne, det här förstör jag inte. Jag svarade alltid: Jag åker, jag har väskan packad.

Min arbetskodex, lite löjligt lojal, var att utan undantag rycka ut, och även om det sabbade mitt privatliv smickrade det mig att jag var behövd och betrodd, och jag var stolt över min sökare.»

Bare fem ord er endret i omskrivningen, men forskjellen mellom å ha en «alltid klar-kode» som kriminalreporter og som terrorist kan fortsatt anses som relativt merkbar: Den ene rapporterer om drap og katastrofer som har skjedd, den andre sørger for at drap og katastrofer skjer.

Bemerkelsesverdig – eller bare avslørende?

Expressens spaltist identifiserer seg likevel med de tusenvis av Hizbollah-terrorister som forrige tirsdag og onsdag måtte tåle konsekvensene av sin morderiske ideologi. Det er, for å si det diplomatisk, bemerkelsesverdig. Eller muligens ikke?

Kanskje det Lagercrantz skriver, slett ikke er bemerkelsesverdig, men bare avslørende? Å avsløre hvordan han, kollegene i Expressen og flertallet av andre verdi-sertifiserte journalister og skribenter i redaksjoner rundt om i Sverige faktisk tenker? At de eksploderende personsøkerne rammet helt vanlige individer? Tilfeldig utvalgte, en libanesisk «Nisse in Hökarängen»? Folk som er akkurat som dem selv? Lagercrantz forklarer sin bekymring:

«Hotet kan finnas i det vi har närmast kroppen, och jag förstår att skräcken sprids i Libanon. […] vad står näst på tur? Mobilerna, klockorna, eltandborstarna, som jag fick för mig i min mardrömstanke i morse?

En ny verklighet stiger fram, en värld där vår egen teknik vänds emot oss, just den teknik vi närmast växt ihop med, och som vi hoppas ska ge oss goda nyheter och få oss att känna oss behövda.»

Det er denne konklusjonen Lagercrantz lander på: «Mannen i Beirut» ville kanskje bare føle seg «etterspurt» og få en sjanse til å «utmerke seg»? Som David Lagercrantz selv hevder å ha gjort i løpet av sin tid som kriminalreporter? Forskjellen på å utføre og overvåke drap og terror er kanskje fortsatt bare marginal, og det er kanskje følelsen av å være betydningsfull som står sentralt? Ja, det må være slik! I hvert fall i hodet til en prisbelønt Expressen-spaltist.

Uansett sier Lagercrantz nå at han bekymrer seg for at hans egen elektriske tannbørste kan eksplodere hjemme på badet. Risikoen for at det skal skje, må sies å være så godt som ikke-eksisterende – med mindre Lagercrantz skulle finnes på Mossads shit list.

Lagercrantz’ spalte er en all time low

I videopresentasjonen som finnes under teksten, sier Lagercrantz at han ønsker å «utdanne folk og vekke til debatt». Ja, han sier det er slik, så vi må tro det. Men spørsmålet er om personer som identifiserer seg med Hizbollah-terrorister bør få ansvar for offentlig utdanning?

Lagercrantz ser trolig på søndagens skriftlige kreasjon som et bevis på sin høye intellektuelle kapasitet; han er så eminent at han til og med kan se det gode og det menneskelige i terrorister.

Og nettopp den evnen ser ut til å være noe veldig fint blant svenske journalister, spaltister og lederskribenter. Hvordan uttrykte Anders Lindberg hos konkurrerende Aftonbladet seg? «Även terrorister är faktiskt människor«.

Lindbergs rekord for moralens laveste nivå ble stående i nesten et tiår, men nå har vi nådd all time low: «Kanskje mannen i Beirut følte som meg?» spør David Lagercrantz når han tar opp stafettpinnen etter Lindberg, og Expressen finner det uproblematisk å publisere spørsmålet.

Vel, kanskje «mannen» – eller mer korrekt: «terroristen i Beirut» – gjorde dét. Kanskje terroristen følte at ved å planlegge og gjennomføre drap, kidnappinger, voldtekter og annen terror rettet mot sivile jødiske menn, kvinner og barn, ble han «etterspurt» og fikk sjansen til å «utmerke seg»? Det er selvsagt mulig. Men i så fall er terroristen i Beirut et dypt forstyrret individ, drevet av en syk og pervertert ideologi som må fordømmes – ikke relativiseres.

Hvem identifiserer svenske medier seg med?

Men Lagercrantz gjør nettopp dét. Ved å identifisere seg med «mannen i Beirut» relativiserer han terroristen og dermed også terrorismen. Den antisemittiske terrorismen som forårsaket massakren 7. oktober, som forårsaker daglige angrep på jøder over hele verden og som har gjort at rundt 60 bortførte – inkludert småbarn som brødrene Ariel og Kfir Bibas – fortsatt blir holdt som gisler i tunnelene under Gaza.

«Kanskje mannen i Beirut følte som meg?» spør David Lagercrantz. Spørsmålet sier mye om spaltisten, men også om svenske medier. Det som virkelig er bekymringsfullt, er oppfølgingsspørsmålet som dukker opp: Kanskje svenske medier føler som terroristene i Beirut?

Etter forrige ukes mediereaksjoner forstår vi at svaret på det spørsmålet dessverre ikke er et rungende «nei, absolutt ikke».

David Lagercrantz hadde kanskje ikke dømmekraften til å innse den fullstendige absurditeten i kronikken sin, og noen i Expressen burde ha satt en stopper for den. Men ingen tok affære. Det betyr at det i dag er uproblematisk å identifisere seg med terrorister og relativisere både deres drivkrefter og deres handlinger. De er – i likhet med deg og meg – bare lojale individer som ønsker å føle seg etterspurt. I hvert fall i medias øyne.

Og dét burde bekymre oss alle langt mer enn den mikroskopiske sannsynligheten for at den elektriske tannbørsten vår kunne komme til å eksplodere i kveld.