På slutten av 1800-tallet skjer det et brudd som det er naturlig å se ut fra ideologiske strømninger – en permanent jakt på det nye i kunsten og kulturen. Det er ikke kunsten som snur ryggen til fortiden, det kommer utenfra. Men overbevisningen om at kunsten må være nedbrytende fester seg. Det er tid for avantgarde og kunstneriske overskridelser, en opprørsk tidsånd. Kunsten mister sin egenart.