Foran øynene på 17 år gamle Agam Goldstein-Almog myrdet Hamas hennes far og søster. Selv ble hun tatt som gissel og ført til Gaza.

Agam var blant de heldige som ble frigitt av Hamas. Her forteller hun sin svært gripende historie. Den sto på trykk i The Free Press torsdag 18. januar og er efter fattig evne oversatt til norsk. 

Den bør leses av alle, ikke minst dem som støtter de terroristene Israel forsvarer seg mot. Det gjelder også dem som krever inn penger fra oss – og videresender dem til Hamas.

– En myrdet far, en myrdet søster, 51 dager i hendene på terrorister – det er ikke noe man vet hvordan man skal håndtere når man er 17 år gammel, skriver Agam.

Jentene jeg møtte i tunnelene

Jeg befant meg i en mørk og fuktig tunnel dypt under jorden da jeg hørte de unge kvinnene lavmælt fortelle sine historier. Kanskje ikke så mye historier som det var bruddstykker av et levende mareritt.

Jeg var sammen med min mor, min beskytter som gjorde alt hun kunne for å holde meg i live mens vi var i Hamas’ fangenskap. Sammen med mine to små brødre på ni og elleve år ble vi fire ført bort fra hjemmet vårt i kibbutzen Kfar Aza om morgenen den 7. oktober, men først efterat terroristene skjøt min far Nadav på kloss hold og derefter ga min storesøster Yam en kule i hodet.

Blodet sprutet overalt. Vi skrevet over min fars døende kropp mens terroristene skrek og bragte oss ut av vårt hjem for å kjøre oss inn til Gaza.

Jeg fikk aldri tatt farvel. Alt håp vi hadde om at de fortsatt var i live ble knust da vi i løpet av fangenskapet hørte på radioen at de var blitt drept.

Vi ble flyttet mye rundt under fangenskapet; gjennom en rekke hus, leiligheter, tunneler og til og med en moské. Fangevokterne var grusomme. De fortalte oss at de «ville komme tilbake» til kibbutzen vår. Frykten var lammende. Den tok overhånd. Jeg sa til mor da vi kom inn i byen: 

– De vil torturere meg. De vil voldta meg.

I tunnelene møtte jeg andre unge kvinner. De fleste av dem var kun et år eller to eldre enn mine 17 år. Noen av dem hadde fortsatt blodige, ubehandlede skuddsår i provisoriske bandasjer. En av dem hadde et avrevet lem.

De fortalte om skremmende og groteske seksuelle overgrep, ofte med våpen mot hodet. De fortalte meg at når de gråt utnyttet fangevokterne hjelpeløsheten deres ved å kjærtegne dem for så å gripe deres intime kroppsdeler.

De ble behandlet som ting, leketøy.

Min mor Chen, ga dem en klem. De fortalte at de ikke hadde hørt ordet Ima (mamma) på så lang tid. De lengtet efter sine mødre. Mamma fortalte at hun følte det som om de alle var hennes døtre siden hun nettopp hadde mistet én.

Disse unge kvinnene var redd, de fryktet for sine liv. De tryglet oss om å møtes med deres familier hvis vi ble løslatt. 

– Fortell dem at dere så oss, men ikke fortell dem alt. Redd sjelene deres fra de grusomme detaljene, sa de – noen av dem nær bristepunktet. 

De tryglet oss om å fortsette å kjempe for dem. Å sørge for at de kommer hjem. 

– Ikke la verden glemme oss, hvisket de.

Det er mere enn femti dager siden de fortalte dette.

Kvinnene jeg møtte i fangenskap er sterke. De er utholdende. Til tross for alt de har vært gjennom – grusomheter ingen mennesker noensinne burde være vidne til – holdt de fast ved håpet. Men da jeg forlot dem hadde håpet begynt å svinne hen.

Å leve i fangenskap er uutholdelig. Du lever døden. Dagene og nettene smelter sammen til ett, tankene på døden ryster sjelen. 

– Kommer jeg til å dø raskt, som min søster gjorde? Eller blir det en lang, vanvittig mishandling? 

Endeløse, pinefulle tanker løp gjennom hjernen.

Jeg vet ikke om kvinnene jeg efterlot i tunnelene er blitt skilt fra hverandre. Mens jeg skriver kan jeg fremdeles se blikket deres. Hva mer har de måttet holde ut? Blir de stadig misbrukt? Er de fremdeles i live?

*   *    *    *

Den 26. november ble jeg løslatt sammen med min mor og mine brødre efter 51 dagers fangenskap i Gaza.

Jeg er for alltid forandret. Den 7. oktober fikk jeg se ondskapen i dens enorme omfang. Jeg så en ondskap jeg aldri hadde trodd eksisterte. Skurkene i den mest uhyggelige skrekkfilm er ingenting sammenlignet med disse terroristenes grusomhet og brutalitet.

Min familie ble ødelagt av denne ondskapen. En myrdet far, en myrdet søster, 51 dager i hendene på terrorister – det er ikke noe man vet hvordan man skal håndtere når man er 17 år gammel. Det jeg vet, er at jeg ikke kan begynne å leve mitt liv igjen før vi får hjem våre søstre og brødre, mødre og fedre, sønner og døtre.

Jeg kan ikke puste fritt når jeg vet at de stadig er der.

Jeg er kun en tenåringsjente.

Men jeg ber verden om å lytte til mitt rop: Redd dem. Bring dem hjem nu.

 

 

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag!

 

Kjøp Jean Amérys bok!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.