Hvis man ser bort fra de oljerike Emiratene, har alle land i islambeltet tre ting til felles: Alle er fattige, vanstyrte og totalt dedikert til islam og sharia. Alle land med lange islamske tradisjoner er generelt mye fattigere enn landene rundt dem. Gjennomsnittlig inntekt i muslimske land er hele 5000 dollar lavere enn det globale gjennomsnittet. Men hvorfor er det sånn? Hva skaper denne systemiske fattigdommen i land styrt av Koranen?

Det er skrevet hyllemeter med forskning rundt fenomenet, hvorav to forklaringer går igjen: Den ene er kulturell, og hevder at islam er så grunnleggende stivbent og konservativ at den motvirker fremgang, utvikling, handel og demokrati som gjør andre land rike. De har skylden selv. Den andre forklaringen er at vestlig kolonialisering har utnyttet, og fortsetter å utnytte, disse landene, og ettervirkningene av dette er årsaken til fattigdommen. Vi har skylda.

Det er ikke vanskelig å finne akademisk støtte for begge, eller en blanding, av disse synene. Men det finnes også eksempler på at land som adopterer vestlige styresett og tankegang får rask fremgang og frihet. Japan er ikke noe dårlig eksempel, hvor den rådende grunnloven ble skrevet av den amerikanske okkupasjonsmakten etter krigen, og overgangen til mer vestlig styresett var rask og gjennomgående – uten at de hadde særlige valgmuligheter. Verden hadde fått nok av Japans bestialitet.

Islamske land var ikke alltid fattige

Går man dypere ned i materien, ser man mer kompliserte historiske sammenhenger som forklarer islambeltets økonomiske stagnasjon. I perioden rundt år 1000 var nemlig det muslimske Midtøsten det rikeste området på jorden. Dette var datidens supermakt, mens Europa var i sin mørkeste og fattigste periode.

På denne tiden sto Midtøsten for ca. 10 prosent av verdens bruttonasjonalprodukt, og hadde de mest folkerike byene. Handel, pilegrimsreiser og kommersialisering var utstrakt, så religion var for så vidt ikke et problem for å bli rik i den tiden. Tvert om var religionen en styrke, ettersom islam fremmer ekspansjon, invasjon og kolonialisering som en hellig plikt i arbeidet for å spre islam til hele verden. Muslimer var koloniherrene på denne tiden, og de ble søkkrike på handel, men også plyndringer, og ikke minst slavehandel og skattlegging av vantro i okkuperte områder.

Etter hvert fikk omverdenen nok av Muhammeds herrefolk-doktrine, og fra år 1095 og frem til 1682 ble islam slått tilbake i vestlige land. Europeiske kolonier ble frigjort, pengestrømmen stoppet opp, og fra 1700-tallet sank den muslimske verden stadig dypere ned i fattigdommen, mens vestlige land blomstret. Det skyldes ikke bare mangel på bytte, men også en nesten utrolig rask endring og innovasjon i Europa. Denne ble initiert av at konservativ kirkemakt gradvis måtte vike for en friere og mer åpen sekulær makt, og vitenskap ble samfunnsledende på bekostning av religion.

Europeiske land hadde nådd Midtøstens nivå av rikdom allerede på 1500-tallet, altså før vi begynte med utstrakt og aktiv kolonialisme, og den hvite mann skulle spre “kultur og forstand”, som det heter i barnesangen “Den Siste Mohikaner”. Men Vesten var fortsatt styrt av kirkemakt, så kristendommen sto ikke i veien for økonomisk fremgang. Så hvorfor blomstret Vesten, mens den islamske verden stagnerte?

Tre islamske regler sto i veien for moderne næringsdrift

Det finnes en forskjell som er svært påfallende mellom den islamske verden og den vestlige verden på 1700-tallet: Offentlige dokumenter viser at over 80 prosent av selskaper i islambeltet hadde bare to partnere, og det fantes ingen store selskaper med hundrevis av aksjonærer – som det Britiske Ostindiske Kompani, etablert i år 1600.

Tvert om var alle islamske selskap små, uten aksjonærer, og hadde derfor problemer med å utvide. Og mens de første virkelig store bankene utviklet seg i vestlige land på 1700-tallet, fikk Midtøsten sine storbanker først etter 1950 – en forsinkelse på mer enn 200 år. Det er svært vanskelig å utvikle en blomstrende økonomi uten aksjeselskap og solide storbanker. Aksjer er noe man selger for å få investeringsmidler, og uten det kunne ikke investeringsbehovet rundt den industrielle revolusjonen dekkes. Så hvorfor havnet islamske land i denne grøfta?

Tre ganske ukjente faktorer forklarer dette fenomenet, og de er ikke er rent økonomiske, men er viktige elementer for å gjøre økonomien troverdig og vekstvennlig: arvelover, renter og rettsvesen. La oss se på dem punkt for punkt:

1. Forbudet mot renter: Siden islamsk lov forbyr rentebærende lån, var det nesten umulig å bygge opp store og solide banker, og da er det tilsvarende vanskelig å lage store og solide selskaper. Islamsk geistlighet har alltid funnet kreative og ikke minst korrupte krokveier rundt dette stupide religiøse forbudet, men de hjalp ikke banksektoren å vokse. Resultatet var at mens tyske selskaper kunne finansiere seg selv til fem prosent rente, måtte selskaper i det ottomanske riket ut med kanskje tjue prosent korrupt “ikke-rente”. Og da er det nesten umulig å skape profitt.

Den islamske verden manglet også en viktig (men oversett) vestlig oppfinnelse fra middelalderen: veksler! En veksel er et dokument som utstedes ved en verditransaksjon mellom to parter, hvor utstederen forplikter seg til å betale en oppgitt pengesum til innehaveren innen en oppgitt frist. Mens muslimske handelsreisende måtte reise rundt med tunge sekker med fristende gull, kunne vestlige handelsreisende reise uten cash i en piratfylt verden. Dette skapte ikke bare tryggere handel, men også større tillit mellom handelspartnere.

2.  Islamsk arvelov: I muslimske land er arv nøye regulert gjennom Koranen og sharia, og man kan ikke forfordele arv til et av barna og diskriminere de andre. Det lyder jo moderne, vestlig og rettferdig, men denne “rettferdigheten” kom ikke på moten i vestlige land før i våre tider. Odelsloven er som den er, og det er gode grunner til det, for tenk hvordan slike arveoppgjør kunne blitt i fattige og folkerike tider i Vesten. Det ville vært umulig å ivareta storgårder, verdier og formuer.

Titter man på Google Maps og sammenligner landbruket på hver side av grensen mellom Israel og Palestina, ser man øyeblikkelig den slående størrelsesforskjellen på åkrene. På denne tiden (og fortsatt) hadde muslimer gjerne flere koner, dermed var arvingene enda flere, så alt av verdier i arven ble fullstendig utvannet. Siden islamsk lov også tilsa at et selskap måtte oppløses når eieren døde, var det nesten umulig å arve og drive et selskap videre. Dermed var det også lite incentiv for å gjøre selskaper virkelig store.

3. Et korrupt juridisk system: Når muslimer skulle danne selskaper, var de forpliktet til å følge sharialover. Så hvis et vestlig selskap skulle inngå partnerskap, måtte også disse følge reglene og lovene fra Koranen og sharia – som at hvis en av partene dør, så må selskapet automatisk oppløses. Derfor finnes det ikke et eneste historisk eksempel på samarbeid mellom store islamske og vestlige selskaper. Ingen. Det vil ikke være noen fremtid i et sånt samarbeid.

Dette gjorde også at religiøse minoriteter som ikke fulgte Koranen og sharia, var de som virkelig blomstret i muslimske land. De drev banker, utlån med renter og inngikk partnerskap med vestlige selskap, vel vitende om at arven kunne videreføres til én eller få arvinger. Dette gjorde ikke minst de landeiendomsløse jødene til hatobjekter: De vantro ble rike, mens Muhammeds herrefolk forble fattige! Hva skal dét bety?! Dette var helt utålelig, men siden islam er “perfekt”, må forskjellen skyldes tyveri og svindel, så jødehatet lever den dag i dag i muslimske land.

Det ottomanske rettssystemet var også gjennomkorrupt og basert på religiøse regler: I en islamsk rettstvist var ikke skriftlig bevis verd noe. Det som veide tyngst, var muntlige vitnemål fra flere vitner – hvilket gjorde skriftlige kontrakter verdiløse som bevis. I den kristne verden har skriftlige kontrakter imidlertid vært avgjørende bevis i private rettstvister helt siden 1400-tallet. All næringsdrift er basert på skriftlige kontrakter.

Denne kløften i rettssikkerhet innebar at i enhver rettsak mellom troende muslimer og vantro partnere, vant alltid den muslimske parten. Dermed anså vestlige næringsdrivende et økonomisk partnerskap med muslimer som risikabelt og uønsket, noe muslimer anså som fornærmende mistro fra de vantro. Når det kom til rettssaker mellom to muslimer, vant den rikeste, dvs. den som hadde råd til å betale flest muntlige vitner.

Islamske land sto stille, mens verden gikk videre

Disse høyst uperfekte reglene fra den perfekte profeten gjorde at islamske land ikke nødvendigvis ble fattigere, de klarte bare ikke bli rikere, og de klarte ikke å holde følge med den vestlige verden. Mens deres forretningsstrukturer og finanssektor stod stille i 1000 år, endret kristne land reglene hele tiden for å tilpasse seg nye tider, løsninger, forretningsstrukturer og valutaendringer. Så hvorfor gjorde ikke muslimske land det samme?

Årsaken var at islamske geistlige og skriflærde som før hadde vært involvert i kolonialisering, slavehandel, handel og produksjon, i stadig større grad ble byråkrater og politikere, og flettet seg stadig tettere sammen med politisk lederskap som sultaner og kalifer. Herskerklassen og geistlighet gir nemlig hverandre legitimitet fordi “gud vil det”, og til sammen danner disse gjerne en sementert, føydal samfunnsstruktur. Det samme foregikk også i vestlige land, men der skjedde noe som ingen forventet:

Ordet slapp løs

Å trykke bøker er en av de viktigste teknologiske revolusjonene i verdenshistorien. Kanskje enda viktigere og mer samfunnsendrende enn med våre tiders utvikling av internett: Tilgangen på informasjon økte ekstremt, gjennom bøker, pamfletter og avistrykk. Dette fikk raskt ned analfabetismen i vestlige land: Bare 50 år etter at trykkpressen så dagens lys rundt 1450, var det produsert flere bøker enn i hele den foregående historien til sammen, noe som også ga en fantastisk økonomisk oppgang.

Her til lands vet man at norske skillingsviser på trykt papir fungerte som nyhetsformidling fra 1550. Skillingsvisene om død, ulykker og straff ble trykket i Danmark, for Norge fikk sin første trykkpresse så sent som i 1643. Dette var lenge før avisene oppsto: Norges første avis var “Norske Intelligenz-Seddeler” fra 1763, mens Norges første trykte bok er Missale Nidrosiense fra 1519. Gutenbergs trykkmetode var så genial at den var enerådende frem til slutten av 1800-tallet – og den var i bruk selv etter 1960.

I det ottomanske imperiet var imidlertid trykkpressen forbudt i over 200 år etter innføringen. (!) Trykkpressen ble nemlig ansett som en trussel mot geistlighetens makt, og det ble bekreftet i vestlige land, hvor presteskapets monopol på å videreformidle og tolke tekst ble brutt, og overtatt av lekmenn som kunne lese. I Nederland på 1600-tallet kunne over 50 % av befolkingen lese, og rundt 25 prosent i England. I Tyrkia og Egypt var analfabetismen nær 100 % frem til år 1900, og rundt 1950 var antallet som ikke kunne lese, fortsatt på nivå med Europa på 1600-tallet. Da blir fremgang vanskelig, og alt skyldes islam, Koranen og sharialover, som jo danner det kulturelle og politiske fundamentet i disse landene.

Det finnes andre historiske faktorer også:

Mens islam oppsto som et religiøst/politisk system i et primitivt stammesamfunn, kom kristendommen inn i et samfunn som hadde hatt politikk og embetsverk i hundrevis av år. Mens politikk og geistlighet hadde nær sammenheng i vestlige føydalsamfunn, løste dette seg opp under den industrielle revolusjonen. Symbiosen mellom religion og politikk i islam er nær uadskillelig, og selv i dag er Iran og mange andre muslimske land i praksis styrt av et presteskap.

Islam har altså vært en effektiv brems for nytenkning, innovasjon, fremgang, frihet, entreprenørskap og økonomisk utvikling i islambeltet. Ikke minst ved å forby kvinner å delta i arbeidsliv og samfunn: Når man låser halve befolkningen ute fra samfunnet, er det vanskelig å industrialisere noe som helst – det så man ikke minst gjennom kvinnens innsats i industri og forsvar gjennom den andre verdenskrig.

Islamske land valgte dårlige politiske løsninger

Når de islamske stamme- og klansamfunnene til slutt ble dratt inn i moderne tider, valgte flere av landene å omfavne mer kollektivistiske økonomiske teorier, så som sosialismen, eller de henfalt til korrupte diktaturer fremfor demokrati. Dette bidro heller ikke til økonomisk fremgang, men var et nesten uunngåelig resultat:

Islam er nemlig ikke bare en religion – det er også et politisk samfunnssystem, komplett med lovverk og regler fra vugge til grav. Dette samfunnssystemet er i konkurranse med det demokratiske samfunssystemet, og intet land kan fungere med to samfunnssystemer samtidig. Ett må vinne, og ett må forsvinne. Bosnia-krigen fra 1992 til 1995 var det første oppgjøret i Europa mellom disse to samfunnssystemene siden 1700-tallet, men kommer neppe til å bli det siste, siden politiske krefter har gjeninnført islam som maktfaktor i vestlige land.

Det finnes bare ett eksempel på at islamske land har forkastet islam som samfunnssysem, og det er Tyrkia under Atatürk – det skjedde på ingen måte frivillig, og nå er islam tilbake som samfunnssystem i Tyrkia, mens demokratiet taper, for islam har helt andre regler, verdier og en annen etikk som drivkraft enn demokratiet.

Selvpåført fattigdom som alle andre får skylden for

Islambeltet er altså fattig i dag av selvpåførte, historiske, religiøse og kulturelle grunner. Det finnes ingen andre å skylde på enn den høyst uperfekte “perfekte profeten” fra 600-tallet og hans flokk av tungt bevæpnede museumsvoktere hvis makt hviler på en eventyrbok som er totalt ulogisk og motstridende, men likevel uforanderlig. Det gjør det islamske samfunnssystemet dårlig og dysfunksjonelt, og vil aldri skape gode, velfungerende og frie samfunn – selv om Emiratene er flinke til å late som.

Og det går ikke fremover for islambeltet: Etter gjenoppvekkingen av politisk islam i Iran i 1979 går utviklingen bakover mot mer konservatisme, prestemakt, korrupsjon, hykleri og religiøs ekstremisme, som nå får et stadig sterkere jerngrep om disse samfunnene. Selv ikke den “arabiske våren” kunne bryte denne makten, og nå importerer vestlige land denne fattigdomsdriveren til sine samfunn med åpne armer.

Men siden Muhammed var “det perfekte mennesket” og Koranen er guds perfekte og avsluttende ord, og muslimer herrefolket over alle, må alle problemer i islamske land skyldes noe annet enn kultur og religion. Noen andre ha skylda for deres misere. Valget har falt på vestlige land, kjettere, kritikere, dissidenter – og, naturligvis: jødene. Alltid de grådige og onde jødene, som tidligere ikke hadde noe land og derfor ikke kunne forsvare seg.

Nok en krig mot islam på vestlig territorium?

Europa blitt et økonomisk røver-bytte for horder av lykkejegere som overfører vanvittige summer hjem til sine vanstyrte land, samtidig som vestlige polikere jobber aktivt for fremmede makter og overfører så mye bistandspenger som de kan for å holde disse landene flytende – også land som ikke er muslimske, men bare rene anarkier og diktaturer.

Vestlige land gjør altså det stikk motsatte av kolonialismen, og lar seg nå selv kolonisere. Alt dette gjør at vanstyret i islamske land kan fortsette, og siden de alltid skylder på alle andre, kan landene i islambeltet aldri reformere seg opp av den politisk-religiøse grøfta de har vært i gjennom 1400 år. Samtidig er islam i ferd med å sende vestlige land ned i den samme grøfta, ikke minst gjennom vestlig woke-politikk, og også dén er basert på at alle andre har skylda. Det er lett å finne hverandre i den slags uansvarlighet.

Dermed har europeiske politikere sendt Europa inn i en totalt unødvendig kamp om fremtidens samfunnssystem, hvor det ene er basert på oldtidens klanstyre, ansvarsfraskrivelse, overtro, herrefolkmentalitet og voldskapital. Og islam har ikke tenkt å gi seg. Islam har aldri gitt seg frivillig, uten sverdslag og kamp.

Aldri. For alt som går galt, er noen andres skyld.

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.