Foto: Heiko Junge / NTB

Norge kunne ha vært et paradis. Med nesten gratis strøm og enorme olje- og gass­ressurser kunne vi ha lagt grunnlaget for en blomstrende industri, gode skatte­inntekter og et liv i overflod for alle. Vi kunne hatt en god infra­struktur, et godt helsevesen, god sikkerhet, vi kunne ha gitt befolkningen gode sosiale ordninger, og vi kunne ha holdt husene våre varme for alle, i et av verdens kaldeste land.

Men i stedet velger politikerne våre i all stillhet å gi vekk de eneste fordelene vi har, og å søle bort inntektene våre på symbol­politikk. Resultatet er at Forsvaret, politiet og helsevesenet er under­bemannet, vi er i krig med Russland, vi har skyhøye bensin- og strømpriser, en fallende kronekurs, stigende renter, et vedlike­holds­etterslep på over 4000 milliarder kroner og voksende matkøer. I tillegg har de etablert et destruktivt skatteregime som ødelegger for norskeide bedrifter og jager investorer ut av landet, og slik har de også klart å ødelegge retrett­mulighetene våre. Alt dette er vedtatt av norske politikere.

Men har de fått mandat fra velgerne til å gjøre dette, da? Nei, de har ikke en gang spurt oss hva vi mener – dette er bare en hobby de har, ved siden av politikken. Det eneste de tilbyr oss, er tre frynsete påstander: 1) Norge har et inter­nasjonalt ansvar, 2) herunder å «redde verdens klima», og 3) at å gi støtte til våre egne fattige og minste­pensjonister er umulig, fordi det vil føre til inflasjon.

De to første påstandene er ubegrunnede, og den andre påstanden er i tillegg både unødvendig og umulig, fordi verdens klima ikke lar seg styre. Dette er påtalt et utall ganger, senest av SSB.

I tillegg vil et såkalt null­utslipps­samfunn medføre massiv fattigdom og en verdens­omspennende sultkrise, for uten diesel vil hverken landbruk eller fiskerier kunne eksistere lenger.

Den tredje påstanden hviler på en hittil ukjent økonomisk lov som sier noe sånn som at å kaste bort tusenvis av milliarder på varm luft, ikke er inflasjons­drivende, mens å dele ut betydelig lavere beløp til aktverdige formål, slik som å øke minste­pensjonen, er inflasjons­drivende. Forstå det den som kan.

Men politikere søker egentlig ikke sannhet – de utreder den, og så vedtar de den i stedet. Som betyr at den som leter etter korrelasjoner eller logisk stringens, som oftest vil lete forgjeves.

Men hva skal de da med forskere? Dette tror jeg ikke de vet svaret på selv ennå, men mens de funderer, har stadig flere forskere måttet tilpasse hypotesene sine til det politiske landskapet – for å overleve. Det samme gjelder mediene og antakelig også domstolene. De har med andre ord bygget en diktaturstat over hodet på oss, uten å fortelle oss hva de egentlig har holdt på med.

Hvor startet denne galskapen, og hva er egentlig motivene?

Det er flere spor, men de fleste peker mot inter­nasjonale politiske organisasjoner. Eksempelvis skrev FNs klimapanel (IPCC) i sine to første rapporter at det var ingen indikasjoner på at klima­endringer skyldtes hverken mennesker eller drivhus­gasser, men etter press fra Clinton-administrasjonen ble disse konklusjonene endret. I sin tredje rapport fjernet de varme­perioden i middel­alderen og den lille istiden, og den moderne varme­perioden fremstod derfor som unik. Og så, i sin rapport fra 2021, fjernet de like godt alle kjente klima­variasjoner fra mellom­istiden (Nicolay Stang i «Radikalisering av klima­forskningen»).

Når vi vet at FNs klima­konvensjon definerer klima­endringer som «endringer forårsaket av mennesker» (Artikkel 1 pkt. 2), har de i praksis legitimert å bruke diktatoriske midler for å redde oss fra en verden som ifølge dem selv «koker». At en slik verden ikke engang eksisterer, er helt uproblematisk for dem, fordi hensikten er oppnådd: De har tilranet seg nærmest ubegrenset makt.

Noen ganger er de ganske åpne om dette selv, slik som når World Economic Forum (WEF) letter litt på sløret om hva den neste krisen kommer til å bli: ikke klima og ikke virus, men vann. De sier altså at de ikke klarte å true oss til lydighet ved hjelp av klima­skremsler og et kinesisk forkjølelses­virus, men at de neste gang skal klare det ved å begrense tilgangen vår til drikkevann, fordi dette er en trussel vi alle vil forstå.

Så hvor står norske politikere i forhold til dette? Vel, de pålegger oss strengere «klima­tiltak» enn noen andre nasjoner, de avstår suverenitet uten å spørre oss, og de forsøkte å hemmelig­holde Korona­kommisjonens rapport i 100 år. Med det siste innrømmer de i alle fall at det de holder på med, ikke tåler dagens lys.

Hemmelighold fører uunngåelig til spekulasjoner som de i neste omgang avfeier som konspirasjons­teorier. Men én måte å unngå spekulasjoner på, er jo å være åpne og ærlige om hva de gjør, men det ønsker de heller ikke, og dermed gir de næring til en konflikt mellom velgere og folkevalgte som aldri kan bli løst.

De tror antakelig at de kommer unna med det så lenge de kontrollerer stats- og presse­støtte­mediene, men dette hegemoniet er nå i ferd med å rakne, og heldigvis for oss forstår de det ikke ennå.

Det virkelig store spørsmålet er selvfølgelig hvorfor politikerne våre tvinger oss til å begå nasjonalt selvmord for å løse imaginære problemer. Jeg ser bare to mulige forklaringer:

Enten tror de, som Maurice Strong (organisator og general­sekretær for Rio-konferansen) at «den industrialiserte sivilisasjonens sammenbrudd kan være den eneste måten å redde verden på». Jeg går ut fra at BRICS-landene i det stille applauderer dette, fordi mye av tung­industrien nå flyttes ut av Vesten og over til land i Asia og Sør-Amerika, uten at jeg begriper hva som er vunnet med dette.

Eller de er rett og slett genuint stupide, massivt udugelige og kompakt uvitende. Men i så fall må vi spørre oss selv hvordan vi har klart å skape et regime som dyrker frem slike egenskaper. I samfunnet ellers stilles det jo strenge krav til dem som har ansvars­fulle jobber. Derfor er stryk­prosenten blant jager­flygere og marine­jegere rundt 95 prosent. Men stryk­prosenten hos politikere er lik null.

Det er dessverre flere observasjoner som støtter det siste alternativet. Eksempelvis leste jeg et referat fra en ordveksling mellom Erna Solberg og en flykaptein på vei til Tromsø, hvor Erna Solberg fortalte kapteinen at det nå ikke var lenge før han kunne fly batterifly fra Oslo til Tromsø. Jeg må bare berømme kapteinen, som klarte å uttrykke sin tvil på en høflig og kultivert måte.

Jon Hustad sa en gang om politikere at «Eg trur problemet er at dei ikkje forstår fysikken», men han kunne like gjerne ha sagt natur­viten­skapen, for de har ingen natur­viten­skapelig kunnskap overhodet.

I tilfellet batterifly er nøkkelen å forstå at forholdet mellom energi­tetthet og vekt vil sette en effektiv stopper for slike forsøk, og det fins ingen reell grunn til å gå bort fra dagens teknologi. Så hun kunne like gjerne ha foreslått strikkmotorer. Slike absurditeter vitner om en uforstand på en slik skala at det egentlig ikke skulle være mulig å observere, og i alle fall ikke hos statsledere.

Men det er det altså, så noe må ha gått fryktelig galt gjennom selve utvelgelsen av politikerne våre. Jeg tror det er fire problemer: 1) De nominerer seg selv gjennom gåtefulle prosesser hvor kriteriene ikke er alminnelig kjent. 2) De styrer på helt andre vilkår enn de går til valg på, og dermed blir vi bedratt. 3) De lyver (det ble en gang fremmet et forslag i Stortinget om at det skulle være forbudt for politikere å lyve, men det ble nedstemt). 4) Det stilles ingen formelle krav til å bli politiker, hverken til intelligens, kunnskap eller personlige egenskaper (dette er alle egenskaper som lar seg definere).

Uten at utvelgelses­prosessen av politikere endres på en slik måte at vi får intelligente, kunnskaps­rike og hederlige mennesker inn i politikken, vil politikere ganske sikkert fortsette sin ødeleggelses­ferd. Men hvordan endrer man et regime som selv ikke ønsker å bli endret?

Øystein Steiro sr. skrev en gang at det Norge trenger, er en revolusjon, men dette er av juridiske grunner ikke noe man kan oppfordre til. Så vi har bare ett håp, og det er at de frie mediene setter de nødvendige ressursene inn på å bringe politikernes ugjerninger frem i lyset, helt til trollet sprekker.

Vi ser at noen forsøker dette allerede, men det er ikke nok, fordi presse­støtte­mediene i praksis fungerer som en vollgrav rundt riks­politikerne våre, sammen med Økokrim, Politiet, PST og Riks­revisjonen. Og uten at denne vollgraven fylles igjen, kommer de ikke til å gi seg før Norge har blitt en uformuende vasallstat under et konglomerat av udemokratiske og over­nasjonale institusjoner.

Jon Gulbrandsen er dr.philos. og pensjonert biolog.

Kjøp «Dumhetens anatomi» av Olavus Norvegicus!