Transparency Inter­national er en global organisasjon for å bekjempe korrupsjon. Organisasjonen har også en norsk avdeling, som årlig utarbeider en oversikt over land med minst og mest korrupsjon. Norge havnet i 2022 på 4. plass, med Danmark, Finland og New Zealand som medaljører.

Med de korrupsjonssakene som nå rulles opp, spørs det om Norge får noen topp-fire-ranking når årets indeks settes opp. Korrupsjonen er i Norge langt mer utbredt enn vi liker å tenke på.

Audun Lysbakken fikk i 2012 sparken på dagen som barne- og likestillings­minister da statsminister Jens Stoltenberg fikk vite at Lysbakken og statssekretær Kirsti Bergstø hadde gitt et statsbidrag til en SV-organisasjon hvor støtte­kriteriene var slik utformet at bare denne organisasjonen kunne søke om statstilskudd.

Men korrupsjonen fortsetter. Skiftende regjeringer øser ut formidable beløp til organisasjoner som driver propaganda for makthavernes klima­politikk. Organisasjoner som tviler på tanke­spinnet om menneske­skapte klima­endringer, kan la være å søke staten om bidrag. De får ikke noe likevel.

Slik virker korrupsjonen: De som smisker for Makta, får penger fra Makta. De som lar være, får klare seg selv.

Kjøp av politiske ytelser går også andre veien. LOs pengestøtte til Arbeider­partiet og politisk omegn er et godt eksempel. LO-forbundet Fagforbundet betaler årlig Arbeider­partiet et titalls millioner kroner for at partiet skal la være å effektivisere staten og kommune­sektoren. Også LO selv og en rekke fagforbund gir rause bidrag for at LO skal få det som LO vil.

Her er et helt parti til salgs idet det ikke bare er standpunkter som kjøpes, men også representasjon i Arbeider­partiets bestemmende organer.

Privatfolk og bedrifter gir betydelig pengestøtte til borgerlige partier, men det skjer i motsetning til LOs penger uten krav om motytelser. Dessuten gir de av sine egne midler, mens LO gir bort andres penger – medlemmenes.

Kraftverkene i Røldal og Suldal som Hydro bygde for over 60 år siden, skulle i fjor i samsvar med utbyggings­betingelsene tilfalle staten. Det er en følge av konsesjons­lovene som Stortinget vedtok i 1909 for å sikre offentlig norsk kontroll med vannkraft­ressursene. Dette er selve bunnplanken i norsk kraft­politikk. Private bedrifter kan få vassdrag og fall­rettigheter til låns i en tidsavgrenset periode. Deretter tilfaller kraft­verkene staten uten vederlag.

I januar 2020 ble Tina Bru olje- og energi­minister. Samme høst ble det kjent at hjemfalls­retten ikke skulle gjelde Røldal-Suldal. Hydro og Lyse Kraft fikk overta verkene – gratis og til evig tid. Kommunene som så for seg strengere miljø­vilkår og økte inntekter, ble narret. Lyse eies av Stavanger kommune og andre kommuner på Jæren. Kraft­profitten gjør at Stavanger kommune har så flust med penger at folk tilbys gratis buss, mens Ullensvang kommune, hvor Røldal-verkene ligger, sliter med økonomi og finansiering av kommunale kjerne­oppgaver. Dette er norges­historiens største ran – fra utkant­kommuner med svakt nærings­grunnlag til de sentrale, store og langt rikere.

Hvorfor ble det ikke hjemfall til staten? Kan det ha noe å gjøre med at Lyse har hovedkontor i Tina Brus hjemkommune? Har det noe med at kraften fra Røldal og Suldal i stor grad brukes av Hydro i hennes egen stortings­valg­krets? Vi vet ikke, men stiller et relevant spørsmål. «Jeg spørger helst, mit kald er ei at svare», som Henrik Ibsen skrev.

Hvem snakket med hvem for å bedra fellesskapet – det lokale i Ullensvang/Suldal og det store norske? Bekjentskaps­korrupsjon er også korrupsjon. Den arter seg på den måten at en for eksempel må være godt kjent med og for regjeringen for å bli stats­forvalter. En søker kan være så kvalifisert som bare det, men når ikke opp uten bekjentskap med dem som står for utvelgelsen.

Den som har nettverk og innflytelses­rike venner, oppnår noe ekstra. Stavanger er flink med sånt. Da Stoltenberg I-regjeringen i 2001 lot staten overta sykehusene, ble det for å unngå uheldig samrøre bestemt at de regionale helse­foretakene ikke skulle ha sete i byer med universitets­klinikk. Slik ble Bodø, Stjørdal, Skien og Hamar valgt. Helse­minister Tore Tønne gikk for Haugesund som sete for Helse Vest, men Stavanger-miljøet fikk statsråden til å fravike prinsippene og legge helse­foretaket til nettopp Stavanger – selv om byen har universitets­klinikk. De kan det i Stavanger!

Statsministeren i den perioden Røldal/Suldal-ranet skjedde, var Erna Solberg. Hennes ektemann, den nå så kjente aksje­spekulanten Sindre Finnes, handlet mye i Hydro-aksjer. Kjente Finnes til at Hydro skulle få kraftverkene i gave, noe som bidro til å øke aksjekursen da regjeringens presang ble kjent? Dreier det seg her om straffbar innside­handel? Dette må bli et kjernepunkt når Økokrim om kort tid ikke kommer utenom å innlede etter­forskning av Solberg-familiens finansielle operasjoner.

Den som tror at Norge vil avansere på Transparency Inter­nationals ranking når indeksen for 2023 foreligger, bes rekke en hånd i været!