Adm. direktør Ole Erik Almlid i Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) etterlyser i et intervju med Klassekampen høyere tempo i utbyggingen av vindkraft på land. – Det grønne skiftet går altfor sakte i Norge, hevder han.

Almlid forteller ikke leserne hvor han ønsker at det anlegges nye vindkraftanlegg. Han mener at de må bygges «der det er naturlig å gjøre det».

Og det er ikke i Bærum, hvor han selv bor. Heller ikke i nabokommunene Asker og Oslo. Og i hvert fall ikke der hvor hovedstadselitene har sine landsteder: Nøtterøy, Tjøme og kystlinjen derfra til Agder, som vil være velegnet for vindkraft. Det blåser like mye der som de fleste andre steder i Norge. Men vindkraft der? Glem det!

Det er selvsagt mer Oslo-fjerne områder NHO-sjefen har i tankene. At folk i Sogn, på Sunnmøre og på Helgeland får ødelagt sitt nære naturmiljø ved turbiner, bekymrer ikke hovedstadselitene. Men deres egne ferie- og nærområder skal selvsagt spares.

I et annet Klassekampen-intervju tirsdag setter ordføreren i Rendalen, Linda Døsen Stubsveen (Ap) ord på NHO-sjefens syn. Hun kaller det klimakolonialisme – at byene i Norge i klimaets navn kan utnytte distriktenes naturressurser for å berike seg selv.

Likheten mellom Europas kolonimakter og deres utbytting av land i Afrika, Asia og Latin-Amerika er slående. Storbritannia, Frankrike, Spania og Portugal hadde militær makt til å hevde sine egne interesser. Oslo og andre storbyer har derimot politisk makt og sentralisert påvirkningskraft til å forsyne seg av verdier i mindre sentrale deler av landet.

Stavanger, hvor Lyse-konsernet har sitt sete, fikk Solberg-regjeringens samtykke til å rane til seg kraftressurser i Hardanger og Ryfylke som etter konsesjonsvilkårene skulle tilfalle staten, det vil si fellesskapet. Dessuten ble Ullensvang og Suldal regelrett ranet.

Mange bykommuners elektrisitetsverk sikret seg fallrettigheter i andre kommuners vassdrag. Oslo Lysverker bygde ut mye kraft i Hallingdal og Sogn. Bergensernes elverk anla kraftverk i Nordhordland. Trondheim E-verk bygde ut vassdragene i Neadalføret. Kompensasjonen til de berørte kommunene var for knapper og glansbilder å regne. Byene fikk gevinsten. Til gjengjeld fikk vassdragskommunene ulempene.

Vederlaget til kraftkommunene er svekket med årene. Satsene for beskatning av kraftverkene er redusert – etter press fra og til glede for de storbyene som eier dem. Samfunnskontrakten mellom staten, vassdragskommunene og kraftselskapene ble brutt.

Skatt på verk og bruk, som ga industrikommuner vederlag for å ha stilt arealer til disposisjon, er opphevet. Rogalands-kommunen Tysvær, hvor Equinor eier gassanlegget på Kårstø, tapte 100 millioner kroner bare på denne ene bedriften. Det ble selskapets overveiende utenlandske eiere blant de private aksjonærene sikkert godt fornøyd med.

For å mildne reaksjonen på fjorårets innføring av lakseskatt, ble en del av provenyet fordelt til kommunene. Det førte til at Oslo fikk mer i lakseskattepenger enn store havbrukskommuner som Frøya og Nærøysund. Bærum med jevnt over velstående innbyggere fikk mer enn mange laksekommuner. Slik virker det norske koloniregimet.

Nå frykter Ap-ordfører Linda Døsen Stubsveen i Rendalen i Innlandet at norsk politikks koloniherrer gjør det samme med vindkraften. Legg merke til at vernemafiaen i Oslo har fått skiftende regjeringer og stortingsflertall til å verne en stor del av kommunenes natur – men ikke områder egnet for vindkraft. Hvis NHO når frem, blir det fritt frem for kraftselskap i byene å rasere andres natur – og med oppgjør i glansbilder.

Når umyndiggjørende sentralkrefter på ny får gjennomslag, er det bare å grue seg!

 

Kjøp Halvor Foslis bok her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.