Noe som gjør det til en fest å dra på Document-møter rundt om i landet: takknemligheten og åpenheten. Særlig det siste. Vi slipper å forstille oss. Alt i dag er blitt mange lag, og du holder som regel igjen. Det er blitt en offentlighet hvor vi ikke tør være oss selv. Det er blitt stor avstand mellom menneskene.

Den naturlige glede over sosialt samvær som vi deler på møtene, tar vi med oss ut igjen i samfunnet. Trøndere er et liketil folkeferd, og jeg hadde nesten sagt at hvis du kommer utenfor Oslo, responderer folk på spontan kontakt. Sånn var det før! Og det går an å «misjonere» ved bare å være seg sjøl. Det er sånn det oppstår en naturlig tillit. Vi driver ikke med forkynnelse av politikk.

Jeg vil si at det som stråler ut fra Oslo, gir kollektiv depresjon over landet. Når vi gjenfinner gleden over å snakke sammen, brytes den forbannelsen.

Derfor har lokallagene en så stor betydning. Jeg tenker at når folk blir varme i trøya, så vil de oppdage at vi ikke har glemt det som gjorde livet verd å leve: fryd i hverdagen, glede over fuglene som synger, takknemlighet over livet.

Det ble en lang dags ferd ned til Østlandet. Nattoget var innstilt! Buss for tog, ned gjennom Østerdalen i kraftig sludd, umulig å sove i busseter. Man døser bare. Vi rullet inn på Gardermoen kl. 05.30. Flink sjåfør, stødig trønder. Traff en veldig hyggelig nederlender som skulle flytte til Trondheim. Kunstnerisk type. Han synes Norge er så fredelig. Nederland er et av verdens tettest befolkede land. Forstår vi hva vi har?

Takk, Trondheim!

Kjøp «Mesteren og Margarita»!

Støtt Document ved å kjøpe bøker fra Document Forlag!