Sjeføkonom i SpareBank 1 Gruppen, Elisabeth Holvik. Foto: Sparebank 1.

Mange spør seg hvorfor den norske kronen raser nedover, og svarene som blir gitt, er ofte av en teknisk art som hverken gir all verdens mening eller noen større forklaringskraft.

Men en makrorapport av sjeføkonom i SpareBank 1 Gruppen, Elisabeth Holvik, som er blitt offentliggjort mandag, tegner et så komplett bilde av fenomenet at forklaringen skinner igjennom: Krone­svekkelsen gjenspeiler en avtagende fremtidstro på Norges vegne.

Holviks rapport tar utgangspunkt i konkursen til Silicon Valley Bank (SVB) i USA, som har skapt uro i finansmarkedene og svekket kronen enda mer. Hun forklarer detaljert hvorfor banken gikk overende, og skisserer hvordan en kombinasjon av høy amerikansk statsgjeld og nylige rentehevinger tidligere har tvunget Norges Bank til støttekjøp av norske kroner.

Forklaringen munner ut i en analyse som essensielt viser at den norske kronen er havnet i en farlig kryssild. Den norske kronen svekkes av en rekke forhold, blant annet energi­politikken, skatte­økninger, underskudd på handels­balansen utenom olje og av at norsk kapital, også statens, investeres i utlandet.

Som jeg har beskrevet før så skyldes den svake kronen et økende underskudd på handels­balansen utenom olje, og at de som har kapital i Norge i økende grad ønsker å investere kapital i utlandet. Statens inntekter fra olje- og gass investeres i stor grad i utlandet via oljefondet. Høye lønninger og kostnader, i tillegg til økt usikkerhet om det som har vært vårt store konkurranse­fortrinn, billig energi, gjør at flere vurderer å flytte produksjon og nye investeringer til andre land. Økt skatt bidrar i samme retning.

Rike nordmenn som flytter til Sveits i hopetall, er altså et symptom på et underliggende problem som sitter så dypt at det er eksistensielt: Norge tror ikke lenger på Norge, produserer ikke lenger i Norge og investerer ikke lenger i Norge.

Den politiske klassen bekrefter saken til overmål når den oppgir en fordel som billig energi under påskudd om at vi er solidariske med Europa. Den vil kort og godt ikke Norge vel.

Et land som svekker seg selv, får heller ikke noe robust finansmarked.

Store globale investorer vil bruke sin tid på å sikre sine investeringer, og flytte dem til trygge havner, noe Norge de siste årene har vist seg å ikke være i møte med markedsuro. Siden vi importerer såpass mye av det vi forbruker i Norge er det viktig for å dempe importert prisvekst å hindre at kronen svekker seg videre. Blir det mer usikkerhet om finansiell stabilitet i USA vil det kunne smitte over på andre lands bank- og finans­systemer. Problemet i Norge er at bankene i stor grad er avhengig av å hente funding (altså innlån) i utlandet, mens de som har spare­kapital i Norge i stor grad ønsker å plassere disse pengene i utlandet heller i norske banker. Det gjør at det norske finans­markedet er sårbart for uro i finans­markedet, slik vi så det i mars 2020. Det er derfor risiko for at kronen vil fortsette å svekke seg, og at Norges Bank derfor må heve renten for å unngå en for svak kronekurs.

Norges Bank må forsvare kronen, konkluderer Holvik – og en del av det forsvaret kan være å gi politiske råd.

Det vil kunne være råd om behov for å øke produktivitets­veksten i norsk økonomi, og gi bedre incentiver til produktive investeringer i Norge.

En bra start kunne være å avvikle den kompis- og rovdyr­kapitalismen i Norge der staten bruker kolossale beløp på å bygge opp noe Kent Andersen passende har kalt «grønn planøkonomi», der de hersens strømkablene til Tyskland og Storbritannia har vært forutsetningene for å skape illusjonene om lønnsomheten ved de «grønne» investeringene. Den norske pengesekken fremstår nå mest av alt som et digert åtsel gribbene fortærer.

Den politiske klassen er altså i ferd med å gjøre Norge fullstendig fucked. Det de ikke har fått til med innvandrings­politikken, kan de fullføre med andre midler.

Når næringsminister Jan Christian Vestre nå begynner å få kalde føtter på vegne av den komplett absurde elektrifiseringen av sokkelen, vitner det kanskje om at den politiske selv­oppholdelses­driften, om ikke annet, kan være sterk nok til å fremtvinge en litt mindre selv­skadende adferd på Norges vegne.

Det som behøves, er imidlertid en strategisk kursendring, og det får vi ikke uten et politisk jordskjelv som det er vanskelig å se hvordan skal utløses.

Kjøp «Et varslet energisjokk» her!

Kjøp Paul Grøtvedts bok her!