Paul Gaugin (1848–1903). Måltidet, også kalt Bananer. Musée d’Orsay, Paris. Foto: Google Art Project / Wikimedia Commons.

Jeg er på Fuerteventura, den minst kjente kanariøya.

Jeg sitter på resorten og spiser frokost. Jeg betrakter mine medgjester, de fleste av den eldre garde, men også noen barnefamilier. Jeg hører de skravler. De kommer primært fra Tyskland, England, Nederland og Skandinavia. De dynger i seg store mengder mat. Overvekt og overspising synes å være normen. Mange har ingen dannelse, de slafser, mister mat på gulvet, smører den utover ansiktene og klærne. Mat de ikke liker, lar de bare bli liggende på tallerkenen, som hurtig blir fjernet av servitørene som svinser rundt og rydder etter dem. Kun noen få sier «thank you». Jeg tenker at matsvinnet må være enormt.

Disse mengdene med turister er her kun for å forbruke; mat, underholdning og sol. De har ingen nytteverdi, annet enn fråtsing og nytelse for seg selv.

Jeg betrakter det halvmakabre skuet. Plutselig mister jeg litt av min egen matlyst. Det er nesten så man i et øyeblikk blir fristet til å være enig i betegnelsen «useless eaters»; vi er i sannhet ikke mer enn ubrukelige spisere. Det gjelder også meg selv.

Likevel, betegnelsen er ikke rett.

Men først noen tanker omkring opprinnelsen til «useless eaters». Frasen er hentet fra setningen «at least 4 billion ‘useless eaters’ shall be eliminated by the year 2050 by means of limited wars, organized epidemics of fatal rapid-acting diseases and starvation». Setningen er etter sigende hentet fra Klaus Schwabs manifest «The great reset».

Faktasjekkere mener imidlertid at verken Schwab eller noen person tilknyttet WEF har ytret dette. Enkelte hevder sitatet i stedet er å finne i en annen bok av en annen forfatter; «Conspirators» av John Coleman.

Vel, jeg har like liten tiltro til utenlandske faktasjekkere som jeg har til norske. Hvis de befinner seg innenfor den vestlige woke-sfæren, jobber de mest sannsynlig for å tåkelegge oss.

Det kan imidlertid godt hende at frasen ikke er å finne i Schwabs bok. Jeg har likevel ingen problemer med å knytte filosofien bak utsagnet til WEF.

Så la oss sammen tygge litt på hva som ligger bak en såpass kynisk uttalelse.

Er det rent objektivt riktig at de fleste av oss er ubrukelige «spisere»?

Det kommer an på hvordan man definerer «ubrukelig».

Vi er definitivt ubrukelige i den større sammenheng. Vår klode har ingen bruk for oss. Andre arter på denne kloden har heller ikke bruk for oss. De ville nok, gitt valget, helst sett at vi ble utryddet, slik vi behandler både dyr og natur.

Men det er heller ikke slik at vi ødelegger planeten. Planeten kan ikke ødelegges av annet enn solen. Til det er den altfor stor og selvhelende. Det kan godt være at vi ødelegger for oss selv, men dét er en annen sak. Hvis kloden hadde en bevissthet, hadde den mest sannsynlig vært likegyldig med vår eksistens. Den hadde knapt enset at vi var her, slik vi selv ikke merker bakteriefloraen på vår hud.

La oss derfor slå fast at menneskers nytteverdi kun er for oss selv.

Er det i så fall galt?

Egentlig ikke. Vår tid på kloden er lånt. De få tusen årene det har eksistert mennesker i en mengde av betydning, er kun for et geologisk blaff å regne. Og vi kommer til å dø ut lenge innen planeten gjør det.

Jeg ser derfor ingenting galt i å bruke den (planeten) så lenge vi er her. Vi har stort forbedringspotensial i hvordan vi behandler andre levende arter, men jeg ser ellers intet galt i at vi tar for oss av jordens ressurser, slik som olje, kull og mineraler.

Selvfølgelig vil vi gjerne bebo jorda så lenge som mulig. Å tenke på fremtidige generasjoner er jo da en nødvendighet. Men det ironiske med «klimafolket» er at de gjerne påfører den nålevende befolkningen lidelse, for at mennesker som ennå ikke er påtenkt skal ha det bedre. Det ligger med andre ord et ønske om å straffe oss som er her i dag, av «omsorg» for fremtidige mennesker. Er det ikke ironisk? Jeg sliter i hvert fall med å se logikken. Og jeg mistenker at klima-agendaen like mye handler om omsorg for ufødte generasjoner som å presse appelsiner handler om å bevare fruktkjøttet.

Men tilbake til de ubrukelige spiserne.

La oss tygge litt på det første ordet; useless/ubrukelig. Hvis vi har slått fast at menneskeheten kun er her for sin egen del, kan man dele mennesker inn etter produktivitet. I så fall er nok 80 prosent av spiserne rundt meg her jeg sitter på resorten, for ubrukelige å regne, fordi de mest sannsynlig ikke lenger er i arbeid. De fleste av dem forsøker å nyte middagshøyden i livet. De er altså blitt utelukkende forbrukere som ikke lenger produserer noe. De krever tvert imot konstant betjening fra mennesker som fortsatt produserer noe, og dette kravet vil bare øke frem til den dagen de dør.

Man kan si at de betaler med midler som de tilegnet seg mens de fortsatt var produktive. Slik er pengesystemet.

Eller handler det mer om et etisk system, der man i siste fase av livet blir betjent som takk for å ha slitt et langt liv, og for at man selv har betjent andre? Men i så fall: Har alle eldre i dag slitt i livet? Fortjener de betjening og takk, eller har noen vært «useless eaters» hele livet?

Og de som har vært produktive (les: i jobb): Er alle jobber nyttige for resten av oss? Hva med en butikkarbeider, har ikke deres livsverk egentlig basert seg på å oppmuntre oss andre til å forbruke mer? Hvor «produktivt» og nyttig er dét?

Og er det da forskjell på dem som har solgt livsnødvendigheter som mat og medisin, og en gateselger – for eksempel her på Fuerteventura – som selger juggel av dårlig kvalitet som egentlig ingen har bruk for?

Men mat og medisin, er ikke det bare livsforlengende midler, slik at vi kan bli værende her på planeten og forbruke i enda flere år? Er ikke det i strid med hva WEF har planlagt for oss?

Og hva med yrkene som ifølge mange er de nobleste av alle: leger og sykepleiere. Man kan jo si at det er uselviske yrker, fordi man vier seg til å hjelpe andre, og ofte under dårlige vilkår (spesielt sykepleiere).

Men handler ikke også disse yrkene til syvende og sist om å tjene andre «useless eaters», slik at de kan være ubrukelige i noen år til?

Jeg føler at svar på disse spørsmålene bare avler flere spørsmål.

Man kan filosofere seg gal over dette.

Men egentlig er konklusjonen enkel.

Det handler om livets vilkår. Slik er livet. Vi har oppstått, og vi er her. Vi må spise. Og vi skal helst trives. Vi kan aldri gå i null etter endt liv, for livet handler om forbruk. Vi trenger mat, oksygen, et sted å leve, og tumleplass til å utvikle oss og oppleve mening med livet. Og vi skal ikke ha dårlig samvittighet for det.

Klart, vi hadde ikke trengt å leve, og det virker som om WEF ikke ønsker å ha oss her. Men andre mennesker, i form av en «elite», skal ikke avgjøre hvem som er ubrukelig eller fortjener å være her.

I det store bildet er også eliten ubrukelig. Akkurat som oss andre, er de her kun for å tjene seg selv.

Kloden har i hvert fall ikke mer nytte av Klaus Schwab enn av gateselgeren her på Fuerteventura.

Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!

Kjøp «Usikker vitenskap» av Steven E. Koonin som papirbok her og som ebok her!