Regjeringen og statsminister Støres håndtering av energikrisen han selv står bak og er garantist for, skaper stadig mer raseri. Nå gannes statsministeren daglig i sosiale medier, og velgerne kaller ham tidenes verste statsminister – men dét er jo helt feil. Støre er den flinkeste statsministeren i historien: Han gjør akkurat det han er satt til å gjøre av sine herrer og mestere i EU, FN og WEF. Og han gjør akkurat det han lovet velgerne. Fulgte de ikke med? Dessuten er han enda flinkere til å gjøre eliten rikere og mektigere enn det Erna Solberg var.

Folk flest er helt punchdrunk over Høyres og Arbeiderpartiets iver etter å drive antisosial MDG-politikk i alle ledd på vegne av storkapitalen og utenlandske maktstrukturer – i den grad at MDG står igjen uten grønne klær som et mikroparti, og lurer på hva som traff dem. Det som traff denne naive gjengen med selvdiggere fra Framtiden i våre hender, var internasjonal storkapital og maktspill; de var sjanseløse.

Bak den grønne klimaboble-økonomien og den eksplosivt profitable «energiomstillingen» står private krefter med større muskler enn hele regjeringer, for disse kreftene jobber ikke for demokratiet, folket eller samfunnet, og trenger ikke følge noen regler. De er et konglomerat av kyniske interessenter som lager reglene mens de går, og samarbeider for egen vinning i jakten på makt, penger og prestisje. Å stjele politikken til MDG som verktøy for egen vinning, var som å ta sukkertøy fra en trassig drittunge: tilfredsstillende på akk så mange måter.

Naive grønne fanatikere møter kyniske internasjonale maktstrukturer

I alle europeiske land finnes det «Grüne» partier som ingenting kan om realfag, naturen eller menneskelig adferdspsykologi, men mener økologisk dommedag alltid er nær, og har hybris nok til å mene at bare de kan redde kloden og menneskeheten. Metoden er som alltid visjoner, selvpisking, veganisme, yoga, blokkfløyte, syndsforlatelse, kvasireligiøs kollektivisme, sykler, ekstrem marxisme og fattigdom – så alle på kloden endelig kan ha det like jævlig, og alle kan bli like gode mennesker som dem selv. De pleier å bo i små kollektiv, preget av tatoveringer, stygge klær, hykleri, moralisme, smålig krangel om penger og mangel på sjampo.

Metoden til disse tradisjonelle hippiene er å «resette» samfunnet  til en «ny start», gjennom «visjonær» politikk som tar «store sprang» fremover til «år null» og omskaper hele samfunnet til et lidende, dysfunksjonelt kollektiv de selv ikke kan innrømme at de hater. Innbyggerne i denne fremtiden skal bli en ny og bedre type «homo viridis» (grønne mennesker) som jobber for alles beste i stedet for seg og sine – om nødvendig med tvang. Da vil ting endelig bli på stell, fremtiden vil være sikret og alle vil forstå at woke-hippiene virkelig var de smarteste menneskene på kloden, slik de selv var overbevist om. Å kalle dem «Grønne Khmer» er slett ikke urettferdig.

Dette selvutviklingsprosjektet har allerede tatt livet av utallige millioner i Sovjet, Kina og Kambodsja, og var heldigvis bare omfavnet av små, sektlingnende grupper i vestlige demokratier – frem til 1990-tallet. Da oppdaget de både kafélivet og sjampo, men heller ikke denne moderne utgaven av naive, grønne fanatikere forsto profittpotensialet i eget budskap:

Den late middelmådigheten Mao Zedong havnet nemlig ikke på toppen av næringskjeden og inntektslisten i Kina fordi han var et godt menneske drevet av empati, selvoppofrelse og omsorg for borgerne og miljøet. Det var ikke Stalin og Pol Pot heller. Det er penger i kollektiv fanatisme, kvasireligiøs moralisme og grønt massehysteri. Kolossale mengder penger. Mye mer enn i å drive ærlig næringsdrift.

Hvem ønsker demokrati når menneskeheten skal reddes fra seg selv?

Demokratiet er en skjør og ustabil konstruksjon som i praksis er historiens mest kollektivt innrettede samfunnsform. For at demokratier skal fungere, må myndigheter og borgere akseptere at voldsmonopolet overlates til staten, makten fordeles, flertallet bestemmer, og man tilsidesetter ren egeninteresse for fellesskapets beste gjennom f.eks. å betale skatt. Dette krever tillit, samhold og respekt for lover, regler og tradisjoner, og helst en klar og definert fiende som tydelig viser hva som skjer hvis man ikke følger demokratiets regler.

Fram til 1989 var Europa omringet av slike fiender, men i 1989 brøt jernteppet og den røde kommunismen sammen, og alle trodde det endelig var slutten for 100 år med sosialistiske samfunnseksperiment. Nå måtte det da være nok? Men nei: Mens vestlig finansgrådighet veltet østover og lot oligarker plyndre samfunnet (til stor inspirasjon for vestlige finansakrobater), veltet kollektiv globalistisk sosialisme inn over Vesten og skapte en ny hippebølge.

Disse moderne hippiene var imidlertid ikke røde sosialister med hår under armene, og de ville ikke stoppe Vietnam-krigen, utbyttingen av arbeidsfolk og atom-ragnarok, som de skremte alle barna med. De var grønne sosialister som ville stoppe oljenæringen, utbyttingen av naturen og klima-ragnarok, som de skremmer alle barna med. Men som i alle religiøse og sosialistiske bevegelser, forsto disse intellektuelle middelmådighetene aldri menneskelig natur og kraften i grådighet etter makt, penger og prestisje.

Internasjonale kapitalkrefter, maktkåte politikere og prestisjehungrige narsissister så potensialet i den grønne sosialismens hovedbudskap: «Samfunnet er noe dritt og barna dine vil dø, men hvis vi får total makt, skal alle bli like, rike og lykkelige i fremtiden». Det var som en krukke med gull ved enden av regnbuen, og den sugde til seg alt som var av internasjonale pengehaier som så potensialet hippiene aldri så: muligheten for en ny økonomisk boble. Mye større og mer lønnsom enn i 2008.

Pisk opp misnøye, presenter løsninger som ikke virker – og høst profitten

Å spre visjonen om en gyllen fremtid uten samfunnsproblemer gjennom «quick fix» er dessverre mye enklere og mer lettvint enn det vinglete, vaklende og langsomme demokratiet kan klare. Demokratiet har styrke til å tåle udemokratiske minoriteter, egoistiske borgere og revolusjonære grupperinger. Det demokratiet ikke overlever, er når borgere tror på løgnene om paradis i fremtiden, og stemmer for revolusjon. Når amalgamet av grønne hippier, internasjonale kapitalkrefter og globalistiske nettverk ompakket rød sosialisme i grønt gavepapir, var demokratiet sjanseløst. Folk ville ha Shangri-La i stedet for fakta, og det er lett å avvikle demokratiet demokratisk.

Det globalistiske grønne stastkuppet var i gang bare uker etter at Muren falt i 1989, og selv om Gro Harlem Brundtland var en nøkkelperson for maktovertakelsen ti år før Muren falt, var dette ingen norsk bevegelse: Internasjonale maktstrukturer, finansaktører, medier og kjendiser gikk i kompaniskap for å kuppe pengene, makten og prestisjen. Gjerne med vidt forskjellige motiver, fra sosialt miljøengasjement til pur grådighet, men felles sak skaper fellesskap.

I 30 år har denne løst organiserte maktstrukturen lobbyert for at politikere skal pøse ut en jevn blanding av dommedagspropaganda og løfter om en grønn fremtid, basert på «forskning» som er finansiert for å støtte opp om følgende budskap:

«Samfunnet vårt er forbruker-dekadent, og du er en karbonsynder, og derfor vil barna dine dø i klima-ragnarok. Men hvis vi får penger og makt av deg, skal vi redde alle fra undergangen».

Versjoner av dette budskapet har presteskap og templer forkynt i 5000 år, og det virker fortsatt. Visjoner og løfter om en bedre fremtid er uimotståelig. Nyord som «bærekraft» og «klimatiltak» og «grønn omstilling» ble pumpet ut i media. Folk flest kjøpte revolusjonen, og media selv ble så grepet av grønnrevolusjonær iver at de til slutt erklærte at ingen kritiske spørsmål lenger var ønsket. «Globale problemer krever globale løsninger», ikke sant?

Alle trodde drivkraften var miljøaktivister og myndigheter, men bak dem sang storkapitalen og private interessenter med dollartegn i øynene. Klaus Schwab i World Economic Forum er den synlige hakkekyllingen for kritikere, fordi han er så synlig. Men drivkraften er egentlig hans 3000 søkkrike følgere, som ingen ser, men som utgjør maktbasen for samfunnskuppet. Uten dem ville Schwab vært en pappfigur.

Det grønne monsteret begynner å bite tilbake

Og her er vi nå – når resultatene av det grønne samfunnskuppet begynner å vise sine alarmerende resultater i form av naturrasering, ustabil energitilgang og plyndring av folks privatøkonomi og pensjoner. Akkurat som under finanskrisen i 2008 – bare større.  For å holde denne bobleøkonomien oppe, må media bannlyse all klimakritikk, og myndighetene må innføre begrep som «antistatlige holdninger» og kalle alle kritikere for «konspirasjonsteoretikere». De farligste kritikerne får ikke en gang det stempelet. De blir spøkelser i den offentlige debatten, som om de aldri var der; jeg er en av dem.

Det kan imidlertid ikke hindre boblen i å sprekke. Den raske og voldsomme grønne samfunnsrevolusjonen vi angivelig må og skal igjennom, kan ikke lykkes. Hele prosjektet var matematisk, teknisk, fysisk og logisk dødfødt i utgangspunktet. En flygende gris. Et grønt luftslott, laget av fantasier. Men det spiller ingen rolle. Poenget med den grønne omstillings-revolusjonen var aldri å lykkes. Poenget var å gripe makt og penger. Som vi ser.

Hvordan klarte internasjonale finansaktører og maktstrukturer å kuppe samfunnet vårt, og få politikere til logre for seg på denne måten? Hvordan fikk blandingen av EU, FN, WEF og storkapitalen makt til å «omstille» Norge og EU i ekspressfart, og samtidig forlange offentlig «risikoavlastning» for å gjøre jobben? Fordi «alle» tjener på det. Kort og godt. «Alle» vinner – i hvert fall alle som teller.

Ikke hør på hva de sier; se på hva de gjør! 

Når FNs generalsekretær António Guterres gjen-utnevner Erna Solberg til leder for «pådriverkomiteen» for Agenda 30 sammen med Ghanas president Nana Addo Dankwa Akufo-Addo, burde noen stille spørsmålet: «Er hun statsminister for Norge eller for FN?» og «Hvem styrer antikorrupsjonsarbeidet i denne champagnefesten?»

Når Børge Brende blir president for WEF, burde noen spørre: «Er hans lojalitet hos norske borgere eller hos Klaus Schwab?».  Når kyniske finansakrobater som Kjell Inge Røkke eller styret i Equinor angivelig blir glødende opptatt av miljøvern i stedet for profitt over natta, bør noen spørre: «Er det disse kaksene sier, virkelig sant? Virkelig??». Men det skjedde ikke. Mediene er passiviserte.

Og derfor er Støre den flinkeste statsministeren noensinne:  Hans herrer og mestere i EU, FN, WEF og innen storkapitalen er strålende fornøyd. Støre gjør nøyaktig det han er pålagt å gjøre, i bytte for 30 sølvpenger, og hele hans administrasjon er rettet mot én ting: å gjennomføre kuppet. Tror han på dette selv og gjør det gratis, eller er han med på spillet i bytte mot «kickbacks» under bordet? Who cares? Resultatet blir det samme.

Og hva med deg? Vel: Resultatet av klimaøkonomiens kvikksand står du allerede til knes i, og du synker raskt mens du tenker som de fleste andre: «Snart ordner Støre eller Erna opp. Snart blir alt bedre, for de lovet jo at alt skulle bli bedre, ikke sant? De lar oss ikke i stikken??»

Den slags desperat selvbedrag har ofre for revolusjoner klamret seg til i hundrevis av år, mens de stadig ble fattigere, og både økonomien og kroppen blir et hode kortere. For det er enklere å klamre seg til løfter og løgner enn å innrømme at man har vært naiv, dum og uopplyst, og trodd på sjarlataner.

Revolusjonære kuppmakere bryr seg aldri om folket. De bryr seg bare om revolusjonen og utbyttet av den. Målet er å vinne, ikke å redde kloden eller deg. Hvordan det går med samfunnet og borgerne, er ganske likegyldig, for man må knekke noen egg for å lage omelett.

Eller «Det blir en vanskelig omstilling», som Erna uttrykker det med sitt overbærende smil.