Grossraum Europa: Norge som Europas kraftkilde i ferd med å fullføres

Med planene om å bygge en rørledning for hydrogen mellom Norge og Tyskland, som regjeringen annonserte i begynnelsen av 2023, har den norske regjeringen tatt nok et skritt mot å fullføre Norges rolle som støtteregion i Grossraumwirtschaft Europa – under tysk ledelse.

I Det tredje riket gikk flere grupperinger inn for å skape et europeisk Grossraum, et «storrom» under tysk hegemoni. Grossraum-utopiene spente vidt fra etablering av felles etnisitet og kultur til infrastruktur. Sentralt var allikevel forestillingen om et Grosswirtschauftsraum, en massiv og effektiv produksjonsenhet, basert på autarki, selvforsynings-diktatur. Dette selvforsynte storrommet skulle deles i ulike økonomiske områder: storromsregioner og støtteregioner.

Begrepet europeisk storrom ble av nazistene også brukt manipulativt overfor kollaboratører i andre land. Interessant nok eksisterte ideene om et samlet økonomisk Europa under tysk hegemoni før 1933, og de avgikk heller ikke ved døden etter 1945.

Den som først og fremst ivret for Norges plass i det tyske Grossraumswirtschaft, var Josef Terboven, den tyske rikskommissæren. Hans store ide var at Norge skulle bli en viktig kraftkilde for Europa, «ved å demme opp hele landet», som en tysk historikerkollega en gang uttrykte det. Terbovens plan ble presentert i Generalplan für den Ausbau der Wasserkräfte Norwegens i to bind i 1941. Planene skulle realiseres ved at et selskap, «Landesversorgunggesellschaft», et overordnet energiproduserende foretak, fikk ansvaret for planlegging, utbygging og drift av kraftressursene.

Norge som kraftkilde trumfet det meste. Det ble kun utbygd industri i den grad det var nyttig for den tyske krigsindustrien, som aluminium. Men produksjon av aluminium måtte innpasses i generalplanen, og vannkraft til industriell produksjon skulle på et senere tidspunkt overtas av Landesversorgungsgesellschaft. Ifølge Terboven lå den norske økonomiens styrke «ikke i å konkurrere med Tysklands jern- og kullindustri».

Energiloven av 1990 var det første skrittet i en lang prosess for å gjøre Norge til Europas kraftkilde, eller «Europas grønne batteri». Den åpnet for å omgjøre en kritisk samfunnsressurs til et spekulasjonsobjekt. Etableringen av Nord Pool, kraftbørsen, var det neste skrittet, en konstruksjon sinnrikt designet for å skape størst mulig profitt, ikke balanse i markedet. Mulighetene for profitt ligger i prisforskjeller mellom land og regioner, noe som realiseres gjennom krafteksport. Det er i dette perspektivet en kan se Statkrafts inntreden på det tyske energimarkedet i 2005. Etter beslutningen om Energiewende i 2011 må dette market entry sies å ha vært et særs godt strategisk valg. Overgangen til vind- og solenergi, som har ført til utilstrekkelig og ustabil elforsyning, har gitt eventyrlig profitt.

Etter Energiewende ble det fortgang i eksportplanene, og i 2014 fikk utenlandskablene til Tyskland og Storbritannia konsesjon. De ble fulgt opp med stortingsmelding nr. 25 (2015–2016) Kraft til endring, Solberg-regjeringens storslåtte plan om å gjøre Norge til verdensledende i eksport av fornybar energi. Ved siden av vannkraft skulle det satses på vind- og havvindkraft. Det hele ble kronet med tilslutning til EUs energiunion, ACER, i 2018.

Hvilket genialt trekk dette var, ser vi nå. Regjeringen gjentar til det kjedsommelige at «vi kan ikke gjøre noe på grunn av vår avtale med EU». Ved hjelp av ACER har de som Odyssevs bundet Stortinget til masten.

Etter regjeringsskiftet i 2021 er Solberg-regjeringens energipolitikk blitt videreført, men ikke bare dét. Støre-regjeringen har tatt den ambisiøse energipolitikken til nye høyder: Norge skal bli verdensledende både innen havvind og batteriproduksjon, og intet mindre enn en global stormakt på havvind. Og sist nå: hydrogen.

Statsminister Støre har vært i Berlin og kom tilbake med en «klar marsjordre» til olje- og gassnæringen om hydrogenets betydning, noe norsk næringsliv måtte få øyne opp for. For statsministeren er hydrogen til og med bedre enn batterier. I henhold til inngått avtale skal Norge samarbeide med Tyskland om å utvikle produksjon av hydrogen så vel batterier som havvind samt karbonfangst- og lagring. Hydrogen skal produseres i Norge med strøm fra vindparker og eksporteres til Tyskland til bruk i tysk industri.

Enkelte deler av næringslivet «har fått øynene opp». Hydrogenteknologiselskapet Nel og Statkraft har signert en avtale om produksjon av grønt hydrogen i Nels fabrikk på Herøya. Regjeringens begeistring for hydrogen er til glede for Nel, med ny toppsjef fra bompengeselskapet Q-Free. Nel har nå lyktes med å få en avtale med Statkraft, som for to år siden sammen med Hydro og Equinor hadde trukket seg fra et hydrogensamarbeid med Nel. Begeistringen har ført til at også Equinor igjen er på hydrogen-banen. Ved den tyske næringsminister Habecks norgesbesøk i begynnelsen av januar ble avtalen om et gigantisk samarbeid mellom det norske oljeselskapet og det tyske energiselskapet RWE presentert. Gass fra Norge, som skal overføres til «grønt hydrogen», skal erstatte kullbasert energi til bruk i tysk industri. Avtalen omfatter bygging av rørledninger mellom Norge og Tyskland.

Fag- og næringslivsfolk har stilt spørsmål ved den store satsingen på hydrogen, og etterspurt risikoanalyser og økonomiske overslag. Hydrogen er en ekstremt energisløsende energibærer. Teknologien må videreutvikles, og heller ikke på hydrogenområdet har Norge de forutsetninger som skal til. Det er mangel på erfaring, kompetanse, knowhow og fagfolk. NITO har anslått at fram mot 2030 vil det være behov for opp mot 6000 nye ingeniører i områdene hydrogen, havvind og batterier. Som folk fra industrien selv spør: Hvordan skal vi i Norge kunne skape nye industrier når vi verken har arbeidskraft eller industrikapasitet til overs?

Og hva med sikkerheten? Hydrogen er ekstremt volatilt, eksplosivt, korrosivt og farlig å håndtere. Selv statens eget senter for klimaforskning, Cicero, sier at problemet med hydrogen er at det lekker. Og det lekker ut i atmosfæren, og ved at hydrogen reduserer konsentrasjonen av molekyler som ødelegger drivhusgassene, bidrar det sågar til global oppvarming.

Sikkerhet og lekkasjer er reelle problemer, og Trygve Hegnar har gode grunner for å minne statsminister Støre om luftskipet «Hindenburg». Dette og andre luftskip var nazistenes store teknologiske stolthet. Pyntet med svastikaen på utsiden eksploderte «Hindenburg» over New Jersey i USA i 1937. Årsaken hevdes å ha vært lekkasje av hydrogen. Når hydrogen blandes med oksygen, kalles det knallgass, som er uhyre lett antennelig og eksplosiv.

Spørsmål og motforestillinger til de storslåtte planene blir fra regjeringens side møtt med døve ører. Til det kjedsommelige gjentas salgsargumentene som forsyningssikkerhet samt nødvendigheten av å sikre Tysklands og EUs mål om klimanøytralitet innen 2050. Det at Norge skal bli en industriell partner med Tyskland, blir av statsministeren tvert om framstilt som noe storartet. Men på samme måte som Terbovens generalplan, vil det bety at Norge kun blir en støtteregion – en kraftkilde – for «Storrom Europa», selv om vi ennå ikke har den energien som er avtalt solgt.

Regjeringens storslåtte planer betyr samtidig, som i Terbovens generalplan, at Norge avindustrialiseres og gjøres om til en ren råvareleverandør. Prosessen har allerede startet. Med høye kraftpriser stiger antallet oppsigelser og nedleggelser i norsk næringsliv. Enkelte industribedrifter har allerede besluttet å flytte til Tyskland – for å få billigere norsk gass. Den norske ambassadøren til Tyskland spekulerer på om hydrogen kan bli et norsk «Zeitenwende», mest sannsynlig på en annen måte enn han håper på.

Ved siden av grønnvasking av olje- og gassbransjen vil inntektene fra «kraftkilden Norge» kun utgjøre «småpenger» i forhold til inntekter fra å bruke energien i egen industri. Ikke bare har landet store økonomiske utfordringer etter at styrende politikere har gitt bort våre komparative fortrinn. Også selvråderetten er gitt bort. På ny er Norge blitt et de facto lydrike med en stattholder til å kontrollere forvaltningen på vegne av Europa og Tyskland.

Under den tyske okkupasjonen 1940–45 hadde enkelte aktører i den norske kraftbransjen sans for Terbovens generalplan. Den samsvarte med planer de hadde fremmet i mellomkrigstiden – en sterk utbygging av vannkrafta samt satsing på eksport. Argumenter de brukte den gangen, var at «Det som må til, er at Tyskland kommer på bena …».

Heldigvis gjennomskuet de norske kraftaktørene etter hvert Grossraum-retorikken og innså at okkupantens vannkraftpolitikk gikk på tvers av norske interesser. Meningsforskjeller mellom tyske grupperinger samt norsk motstand gjorde at generalplanen aldri ble iverksatt.

Evnen til å skille mellom forskjellige gruppers og lands ulike interesser synes i dag å være fullstendig fraværende i deler av norske styrende kretser.