I en pressemelding 23. juni erklærte regjeringen med stor begeistring at Norge skal bli en grønn industrikjempe. Det grønne industriløftet inngår i dens plan «Hele Norge eksporterer», der målet er intet mindre enn å øke norsk eksport med 50 prosent på syv år. Norge som ledende aktør både innen havvind og batteriproduksjon skal sørge for at dette målet oppfylles. Planene har vakt både begeistring og kritikk. 

I næringslivet er det på den ene side stor begeistring for statlig finansiell støtte, særlig til batterier og havvind. Det er gitt tilsagn om 60 mrd. kroner i form av statlige lån, garantier og egen kapital fram mot 2025, og for å få fart på havvind, ble ytterligere 90 millioner for bruk i 2023 nylig lagt til. Det har bidratt til at det på rekordtid er blitt etablert flere batteriselskaper. Noen av disse, uten noen som helst track record innen bransjen, nyter allerede godt av statlige midler. Ett av dem, Mottow Batteries, har fått finansiert det meste av fabrikkbygningen samt mottatt annen direkte støtte og lån fra Innovasjon Norge. Freyr, et annet nytt selskap, har fått en statlig garanti fra Eksfin på intet mindre enn 4 milliarder. Freyrs gigafabrikk er estimert til 17 milliarder og skal finansieres gjennom lån, men allerede i tredje kvartal i år meldte selskapet om nesten 1 milliard i underskudd, en dobling fra året før.  

Mo i Rana
Styreleder i Freyr, Torstein Dale Sjøtveit, planlegger å bygge en batterifabrikk i Mo i Rana som kan lage litiumbatterier til 600.000 elbiler i året. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

På den annen side er det ikke alle som er like begeistret for regjeringens storslåtte planer. En rekke kritikere fra både næringsliv og ulike faglige miljøer peker på gapet mellom ambisjoner og realiteter. Ikke uten grunn er satsingen på batteriproduksjon kalt høyrisikosport: Det er mangel på erfaring, kompetanse, knowhow, fagfolk og råvarer. Norge har kort og godt ingen spesiell ekspertise på produksjon av hverken batterier eller vindturbiner. Heller ikke har Norge de beste forutsetningene for flytende havvind. Det kan vises til kun ett flytende havvindprosjekt, som etter sigende skal gå med dundrende underskudd. 

Planene om å bli verdensledende i etablerte industrier der man mangler det meste, blir ikke mer troverdig når man tar med Norges meritter på EUs innovasjonsindeks. Norge er rangert som en moderat innovatør og er til tider blitt karakterisert som en innovasjonssinke. Det som gjør situasjonen særlig betenkelig, er at Norge scorer svakt i kategorier som er av relevans for nyskaping som eksport av middels og high-tech produkter og salg av innovative produkter. Det er til og med observert en tilbakegang i kategorien innovatører fra 2020 til 2022.  

Flere mislykkede prosjekter demonstrerer hvor utfordrende det er å lykkes med å skape noe nytt. Eksempelvis måtte forsøket med å utvikle trebasert flybensin gis opp, og fortsatt har det ikke lyktes å få i gang produksjon av trebasert drivstoff til tross for mange års utviklingsarbeid – og til tross for at det har vært prioritert av flere regjeringer. Også det storslåtte prosjektet Hydrogenveien, lansert med brask og bram og finansiert med offentlige midler og åpnet av kronprinsen i 2009, avgikk en stille død etter konkurser og eksplosjoner. 

Regjeringens narrativ om at Norge skal bli en grønn industrikjempe og bli verdensledende innen havvind og batteriproduksjon, fremstår som intet annet enn en moderne variant av Draumkvedet. Framover vil heller ikke konkurransen bli mindre skarp, og dermed mulighetene for å lykkes mindre. Bare i Europa er det planlagt 20 gigafabrikker for produksjon av batterier. 

Men for næringsministeren synes ikke dette å være noe problem. Hans ambisjon er at Norge skal bli en global stormakt på havvind, et mål han brukte kun 3,5 nanosekund på å bestemme seg for. Og batterifabrikker har han allerede utropt som den nye oljen. 

Regjeringen har rett i at det haster med å få opp eksporten. For Fastlands-Norge har handelsbalansen gått i underskudd siden 2014. For 2021 var underskuddet på nærmere 300 milliarder. Men skal Norge lykkes å få opp industrieksporten, kreves det først og fremst en realorientering av næringspolitikken. Det vil si at man må skaffe seg kunnskap om hvilke fortrinn vi har, og dernest lære av aktører som har «løst koden» med å få til noe nytt.

Ved å starte opp med å dusje ut penger, synes regjeringen i stedet å legge opp til en «ikke skap verdier, grafs heller til deg»-kultur. Det representerer en enorm omfordeling av midler til tvilsomme prosjekter. Risikoen er til stede for at Norge kan ende som den dysfunksjonelle byen i South Park – der umodne og uansvarlige ungdommer steller i stand den ene misæren etter den andre. Men hvorfor bekymre seg? Staten tar risikoen, ikke aktørene, om det går skeis.

Og regninga? Den sender man bare videre til skattebetalerne. 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.