På overflaten kunne ikke Tyrkias opposisjon hatt et bedre utgangspunkt før årets valg. Men enn så lenge krangler de om det meste.

Før juni er omme skal Tyrkia velge både president og ny nasjonalforsamling. Da vil landets seks opposisjonspartier gjøre et nytt forsøk på å få slutt på president Recep Tayyip Erdogans langvarige grep om makten.

Utsiktene kunne ha vært gode sett i lys av at inflasjonen er skyhøy, Erdogans popularitet er dalende og mange tyrkere er indignert fordi presidenten har utnyttet domstolene til å kneble sine motstandere.

Likevel er opposisjonen i ferd med å få dårlig tid. De krangler fortsatt om både politisk retning og strategi, ikke minst når det gjelder hvem som bør bli Erdogans utfordrer.

– Opposisjonen er en del av grunnen til at Erdogan har styrt så lenge. Nøkkelen til suksess har vært å spille dem ut mot hverandre, sier førsteamanuensis Einar Wigen ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo.

– Den har også en evne til å ødelegge for seg selv, og det å samles bak en kandidat har vist seg å være veldig, veldig vanskelig, legger han til.

Vant lokalvalg

I lokalvalgene i 2019 greide opposisjonspartiene å sette uenigheten til side og samle seg om ett felles mål: Å beseire politikere som var alliert med Erdogan.

Det førte til at opposisjonen vant ordførerpostene i landets tre viktigste byer: Istanbul, Ankara og Izmir. Nå håper de på å gjenta suksessen.

Denne gangen har imidlertid Erdogan sørget for at en av opposisjonens mest populære politikere – Istanbul-ordfører Ekrem Imamoglu – ikke får stille til valg. I desember ble han dømt til over to og et halvt år i fengsel for ærekrenkelser i tillegg til at han fikk forbud mot å ha politiske verv.

Dommen anses som høyst politisk og et strategisk grep fra Erdogans side for å hindre at den karismatiske ordføreren blir presidentkandidat.

Vil gjenerobre Istanbul

Rettsforfølgelsen av Imamoglu blir også regnet som et forsøk på å bringe makten i Istanbul tilbake til regjeringspartiet AKP.

Ordførervervet er ifølge Wigen en kilde til stor politisk kapital ettersom ordføreren kan gi jobber og andre fordeler til sine egne støttespillere. Det var slik Erdogan bygde seg opp som politiker før han ble statsminister i 2003 og deretter president i 2014.

Enn så lenge blir Imamoglu sittende som ordfører ettersom saken er anket, men samtidig har innenriksdepartementet innledet en annen etterforskning der den populære politikeren anklages for «terror». Det kan bety at ordførerkarrieren snart er slutt.

De to rettslige prosessene har gjort det svært risikabelt for opposisjonen å satse på Imamoglu, selv om meningsmålinger tyder på at han har gode sjanser til å vinne over Erdogan.

Alternativet ser ut til å være Kemal Kiliçdaroglu, leder for Tyrkias største opposisjonsparti CHP. Men han er mindre karismatisk og gjør seg langt dårligere på TV enn partifellen Imamoglu. Dermed står opposisjonen i en skvis som har hindret dem i å bli enige om en felles presidentkandidat.

– Konge i eget parti

– Kiliçdaroglu har vært partileder i en årrekke og ser ut til å være mer opptatt av å være kongen i sitt eget parti enn å sikre partiet regjeringsmakten. Hans personlige ambisjoner er viktigere enn partiet, sier Wigen, som levner ham få sjanser til å vinne mot Erdogan.

Han mener at Erdogan på kort sikt har tatt et taktisk godt grep ved å sørge for at en svært populær politiker ikke kan stille i valget. Slik blir det vanskeligere for opposisjonen å finne en samlende kandidat. Samtidig peker han på at dette kan gjøre Imamoglu enda mer populær, slik Erdogan selv ble da han som ordfører i 1997 ble fengslet etter å ha lest opp et omstridt dikt.

– Det er mye av dette som har skjedd før, og mange ting kan gjenta seg, sier Wigen, som påpeker at det er noe ironisk ved at Erdogan har sørget for å sette Imamoglu i samme situasjon som den han selv ble utsatt for tidlig i karrieren.

Uklart budskap

En annen hemsko for opposisjonen er at Erdogan har slått hardt ned på uavhengige og kritiske medier. Dermed er det vanskelig for opposisjonen å nå fram til velgerne.

– Dessverre er det bare en liten del av det vi sier, som når ut til publikum. Vi når fram gjennom et par kanaler, men det er alt, sier Enis Berberoglu, representant for CHP i nasjonalforsamlingen.

I tillegg ser partiene ut til å ha lite felles når det gjelder konkret politikk. Det eneste som samler dem, er motstanden mot Erdogan, mener den USA-baserte analytikeren Aaron Stein.

– Hvis du graver dypere, er de forskjellige. Men de behøver egentlig ikke snakke om politikk. I stedet kan valgkampen dreie seg om banaliteter som dekker over forskjellene, sier han til nyhetsbyrået AFP.

Suksessoppskrift

Erdogans oppskrift for å lykkes er å samle støtte fra en rekke grupperinger i det tyrkiske samfunnet – både religiøse og sekulære, etniske tyrkere og kurdere, nasjonalister og liberale.

I sine ti første år ved makten fikk han god drahjelp av sterk økonomisk vekst. Etter hvert har mange vendt ham ryggen – både fordi han har satt en rekke kritikere bak lås og slå etter kuppforsøket i 2016, og på grunn av den nåværende økonomiske krisen.

Dommen mot Istanbuls ordfører så en kort stund ut til å blåse liv i opposisjonen. Det ble arrangert støttedemonstrasjoner, og politikere fra andre partier stilte opp for å vise ham solidaritet.

– Men det varte ikke lenge, og nå har de i stedet mistet viktig tid, mener Berk Esen, lektor ved Sabanci-universitetet i Istanbul.

Opposisjonen har varslet at den først vil kunngjøre sin presidentkandidat når valgdatoen er bestemt. Samtidig blir det spekulert på om Erdogan kommer til å framskynde juni-valget til april eller mai. Dermed vil opposisjonen få enda dårligere tid til å skape blest om Erdogans utfordrer.

Kjøp Susanne Wiesingers bok «Kulturkamp i klasserommet» her!

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.