I kommentaren «En ufattelig hvit konferanse» (VG, 8.11.2022) presenterer Shazia Majid sin harme over at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) inviterer til nasjonal barnevernskonferanse «uten en eneste innleder med flerkulturell bakgrunn». Majids konklusjon: «Det går faktisk ikke an.»

En rask lesning av det omtalte innlegget vil imidlertid vise at Majids argumentasjon er usammenhengende. Hun anvender seg på den ene siden av den meritokratiske tanken om at det er kunnskapene som står i sentrum ved en vitenskapelig konferanse. Likevel er hun også fiksert på at medlemmer for enkelte etniske grupper må tildeles representasjon – og på dette grunnlaget alene. Disse to tankesettenes forutsetninger er opplagt uforenelige med hverandre, noe som ikke erkjennes av forfatteren.

Majid anvender seg videre av en meget vag og flertydig bruk av begrepet «flerkulturell» som gjør det til en legitimerende eufemisme for etniske gruppers særrettigheter. Premisset, kun delvis uttalt, er at disse gruppene blir urimelig behandlet. Hennes bruk av «flerkulturell» handler her om gruppers interesser, og inngår ikke som del i resonnementer eller danner utgangspunkt for erkjennelse av saksforhold.

At «Bufdir ingen gode unnskyldninger» har når VGs kommentator Majid ringer dem, forteller bare alt om den hegemoniske tankegangen om «det flerkulturelle». Denne diffuse størrelsen blir noe opphøyet og uangripelig for de norske elitene. Derfor legger selvsagt Bufdir seg helt flate når de aner hvilke overskrifter som kan komme i de store avisene.

I vårt samfunn har det nærmest blitt illegitimt å peke på heller opplagte forhold som at alle kulturer ikke er likestilte i mange viktige spørsmål. Denne asymmetrien er jo opplagt tilfelle med tanke på både abstrakte kunnskaper og praktiske løsninger. Tvert imot, flere ikke-vestlige kulturer tilbyr «løsninger» på barne- og oppdragelsesspørsmål som rett og slett er helt uforsvarlige. Spørsmålet om Vesten har så mye å lære fra resten innen dette området fortjener en seriøs, kritisk drøftelse.

Det burde være opplagt at «å være flerkulturell» i seg selv ikke er noen kvalifikasjon eller noen garanti for annen verdifull kunnskap. I vår tid er det viktigere enn noen gang å insistere på strenge meritokratiske og objektive standarder, ikke henfalle til en følelsesbasert «flerkultur»-ideologi som er uforenelig med våre mest grunnleggende innsikter om hva viten er.

Øyvind Eikrem

Forsker, NTNU/Politisk nestleder, Demokratene

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.