En gang i tiden var Sverige et land med regjeringer som prøvde å gjøre livet så bra som mulig for befolkningen. I dag er Sverige forvandlet til et prosjekt der politikere og andre makthavere bruker tiden sin på – med alle tilgjengelige midler – å realisere sine ideologiske visjoner. Visjonene skal ikke utføres for folket, men på tross av folket.

I dette prosjektet har fokus flyttet seg, fra det som er best for folket til det som er best for makthaverne. Det er deres ideologi, deres overbevisning, deres megalomane behov for – foran sin egen indre sirkel – å fremstå som planetens frelser, en som er i sentrum. Ingenting må stå i veien for dette målet – ikke engang virkeligheten. Og spesielt ikke virkeligheten for den gjennomsnittlige skattebetaleren. Nei, den virkeligheten må bekjempes og dempes med alle tilgjengelige midler, selv om det forutsetter at mennesker ofres. De er bondeofre, nødvendige for Det Store Prosjektet.

Eller for å bruke sitatet som vanligvis tilskrives Josef Stalin: «Du kan ikke lage en omelett uten å knekke noen egg.»

Folket har i maktens øyne blitt til sutrete pessimister, et nødvendig onde som ikke forstår storheten i prosjektene, men som trengs til finansieringen og som muliggjørere.

I dag handler alt om å realisere elitens visjoner om begreper som hundre prosent fossilfritt, klimasmart, mangfoldsbekreftelser, global, multikulturell, grenseløst, fornybart, ansvar, solidaritet og reduserte økologiske fotavtrykk.

Folket må betale gjennom voldsomme prisøkninger på strøm, høyere matvarepriser, høyere drivstoffpriser, boligmangel, arbeidsledighet, omsorgskøer, utrygghet, konflikter, restriksjoner og en mislykket velferd. Blant annet. Å protestere eller uttrykke sin misnøye betyr å avsløre sin uvitenhet og mangel på solidaritet og Gode Verdier™ – og slike egg er lette å knekke når omeletten skal tilberedes.

Media – maktens megafoner

Når folket trenger å bli oppdratt eller utdannet, griper media inn i forsvaret av eliten. For mediene har også endret oppgave. Journalistene har blitt forvandlet fra nyhetsformidlere og granskere av makten til propagandakanaler og folkets oppdragere.

Etter denne uken er det ingen tvil om at media deler den aktivistiske agendaen og fungerer som megafoner for makten.

Mandag snakket Miljöpartiets toppnavn i Göteborg, Karin Pleijel, om hvordan partiet ønsket å løse byens nå uhåndterlige integreringsproblemer. Siden all tidligere innsats har feilet, vil ansvaret nå falle på de svenske og svensktalende skolebarna.

Svenske foreldre må gjennom «aktiv oppmuntring» overtales til å plassere barna sine i kaosskolene i de utsatte områdene – noe som i praksis betyr at barna tvinges til å tilbringe dagene i miljøer preget av vold, trusler og overgrep, og hvor få eller ingen snakker svensk.

At foreldre ønsker at barna skal ha en rolig og trygg skolegang, med arbeidsro og fungerende undervisning, ser Pleijel som «et problem» som byens politikere «trenger å få tilgang til».

– Vi vill försöka stimulera föräldrars val i grupp. Få dem att fundera – hur bidrar jag till segregationen? Och vad kan jag göra åt det? En förälder i dag kanske tänker – oj, det är bara mitt barn som har svenska som modersmål om jag väljer den här skolan, sier Karin Pleijel i Göteborgs-Posten.

– Men om man istället samlar föräldrar i grupp, och aktivt stimulerar dem att göra ett gemensamt val som gynnar integration, då blir de inte lika oroliga. Det kan göras under öppet hus till exempel. Uppmuntras man att inte gå hem till sin egen kammare och fundera där, utan istället gör skolvalet tillsammans med andra föräldrar, då har man en större möjlighet att bryta de vanliga mönstren.

Så det er foreldrene som forventes å føle ansvar for segregering i samfunnet? Og barna skal løse segregeringsproblemene? Slik er det kanskje i Miljöpartiets verden – men slik er det ikke i den virkelige verden, der vi andre bor. I den helt vanlige verden ligger ansvaret for den førte migrasjonspolitikken – og dens konsekvenser – hos politikerne som har brukt de siste tiårene på å prøve å realisere sin flerkulturelle visjon. Politikere som Karin Pleijel.

I den helt vanlige verden vil foreldre derfor fortsette å gjøre det som vanlige foreldre gjør, nemlig å prøve å gi barna de beste forutsetningene for å vokse opp til å bli harmoniske og velfungerende voksne. For ansvarlige foreldre betyr dette likevel at barna skal føle seg rolige og trygge i skolehverdagen, uansett hva politikernes visjoner sier.

Dersom miljøpartistene ønsker å ofre barna sine på ideologiens offeralter, står de selvsagt fritt til det, men journalisten stilte ikke ett eneste kritisk oppfølgingsspørsmål angående egnetheten av å holde «aktivt stimulerende gruppemøter» for å overbevise foreldre om å la barna deres løse problemene skapt av politikere. Av dette konkluderer jeg at det var like normalt og uproblematisk for journalisten som for miljøpartisten å betrakte barn som et integreringsverktøy.

Media og politikk har samlet seg i kampen mot folket, og de som fortsatt tvilte på det mandag kveld, fikk snart en ny mulighet til å bli overbevist.

Death by bensinavgifter

Samme dag som Miljöpartiet gikk inn for innføring av integreringstaktiske barneofre, ble drivstoffprisene i Sverige satt opp igjen, og de allerede rekordhøye prisene ble enda høyere. En liter diesel koster nå 21,52, og en liter 95 oktan bensin koster 19,54 svenske kroner. Å fylle tanken med 50 liter diesel er i dag 126 kroner dyrere enn ved årsskiftet, og over 300 kroner dyrere enn det var for ett år siden.

Prisnivået skyldes ikke i hovedsak høye oljepriser. Nei, i Sverige er det en politisk beslutning at svenskene skal ruineres ved bensinpumpene. Gjennom stadig økende skatter, den såkalte reduksjonspliktens krav om stadig høyere innblanding av dyrt biodrivstoff (som også gjør at biler bruker mer drivstoff) og skatt på skatten, har Riksdagen aktivt vedtatt at reiser og transport stadig skal bli dyrere.

For en familie i et landlig område der man er avhengig av bil for å kunne jobbe, kjøre barna til skolen eller komme til matbutikken og samfunnstjenester, kan utgiftene øke med mange tusen kroner per måned. Hvor skal de pengene tas fra, i et familiebudsjett der vinterstrømregninger må betales gjennom banklån?

«Turbulent», sa professoren

Noen i en redaksjon mistenkte at det kunne blåse opp til storm og at de derfor måtte handle. Kanskje sist lørdags kjempedemonstrasjon mot vaksinepassene fortsatt var i ferskt minne? Dagen etter kom derfor idiotforklaringen fra de utro, i form av et intervju i Aftonbladet med Johan Rockström, professor i klimavitenskap og leder for Potsdam-instituttet for klimaforskning i Tyskland. Professor Rockström annonserte at økningene i bensinprisen var noe svenskene må forvente. Bensinprisen må øke og øke enda mer, får vi høre. Det trengs for å «redde klimaet».

– Vi är inne i den största omställningen av världsekonomin sedan andra världskriget. Vi ska på åtta år halvera utsläppen av växthusgaser, och inom en generation övergå från fossila energikällor till elektrifiering av hela vårt samhälle. I den typen av omställning som vi nu precis är på väg in i blir det turbulent, sier Rockström.

Turbulent? Er dét professorens orwellianske nyspråk for misfornøyd, sulten, kald og fattig? Ja, sannsynligvis. For det er slik det kommer til å bli i Sverige.

Rockström slår også fast at «det er ikke gratis» for svenskene å redde planeten, og det kan man forstå. Spesielt ikke når den intervjuede professoren fortsetter å fremstille det som noe positivt at bøndene går konkurs på grunn av de skyhøye kostnadene. Men professoren har en klassisk, venstrepolitisk og verdibasert korrekt løsning for å møte prisøkningene: Bidrag til folket.

– [De höga bränslepriserna] innebär i sin tur att matpriserna måste öka, och när matpriserna ökar så drabbar det låginkomsttagare. Man måste skapa sociala fallskärmar som kan hjälpa de mest sårbara i samhället, det är fullt möjligt, sier Johan Rockström.

Nøyaktig hvem som skal betale disse bidragene til de sultne svenskene, er uklart når stadig færre har råd til å reise på jobb eller må bruke dagene på å fungere som livvakter for sine integreringsskapende barn. Men det blir stadig tydeligere at de gruppene som anser seg for å holde stafettpinnen for hvordan samfunnet skal utvikle seg, ikke prioriterer at svenskene skal ha det bra, eller sågar overleve.

Nei, folket kan godt finne på å miste sin fysiske og mentale trygghet når de ideologiske prosjektene skal realiseres – selv om visjonene er helt urealistiske, som at skolebarn skal fikse integreringen eller at ti millioner kildesorterende svensker skal «redde klimaet», mens 1,4 milliarder kinesere investerer tungt i kullkraft.

Men som sagt: Den vanlige verden, der de fleste av oss bor, er ikke av interesse når visjonene skal realiseres i Prosjekt Sverige.

Les også:

Vil at svenske barn skal «integreres», bor selv i helsvensk villastrøk

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene våre. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.