KINGMAKER: Ap’s nye kingmaker, Knut Brundtland, sønn av Gro, kom seg ut av Voss Water of Norway med 20 millioner i behold da et sentralt medlem av det kinesiske kommunistpartiets enhetsfront kjøpte tapssluket. Foto: Sara Johannessen Meek og Håkon Mosvold Larsen / NTB.

I en oppsiktsvekkende såkalt Security Service Alert advarte den britiske sikkerhets­tjenesten MI5 nylig mot det kinesiske kommunistpartiets underavdeling United Front Work Department. UFWD stemples som en undergrunns­organisasjon som ved hjelp av fordekte metoder forsøker å påvirke politikere til Kinas fordel, og tvinge kritikere til taushet. Document kan i dag avsløre at den thai-kinesiske milliardæren Yan Bin, som kjøpte tapssluket Voss Water of Norway, har sentrale verv i frontsystemet som MI5 advarer mot. Ap’s nye kingmaker og sønn av Gro, Knut Brundtland, og andre medlemmer av familien, var sentrale eiere. Brundtland var i to år toppsjef og har fortsatt økonomiske bånd til Voss-selskapet. Han er dessuten varamedlem til styret.

 

Advarselen fra Storbritannia

Det vakte enorm internasjonal oppmerksomhet da den vanligvis forsiktige og hemmelighetsfulle britiske sikkerhetstjenesten MI5 i midten av januar publiserte en såkalt Security Service Interference Alert og navnga den 58-årige advokaten Christine Ching Kui Lee som kommunistisk agent.

«Formålet med denne advarselen er å informere om at Christine Lee arbeider i koordinasjon med det kinesiske kommunistpartiets underavdeling United Front Work Department», het det i MI5s åpne rundskriv til samtlige av det britiske parlamentets medlemmer. «Det er vår vurdering at UFWD (Enhetsfrontens arbeidsdepartement) i det skjulte forsøker å gripe inn i britisk politikk ved å etablere bånd til både etablerte og nye parlamentarikere fra alle partier. UFWD søker å kultivere forhold til innflytelsesrike personer for å sikre et fordelaktig klima for det kinesiske kommunistpartiets politiske mål, og samtidig utfordre dem som reiser spørsmål ved partiets virksomhet, for eksempel når det gjelder menneskerettigheter.»

ADVARSEL: Britenes sikkerhetstjeneste valgte å advare politikerne mot en kommunistisk agent. Nå viser det seg at mogulen og millardæren som kjøpte Voss Water of Norway tilhører samme «etterretningsfront.» Faksimile fra Daily Mail.

Massemedia, som ga advarselen store oppslag, avdekket at Lee pleide nære bånd til en rekke politikere og blant annet skal ha skaffet donasjoner på mer enn seks millioner kroner til Labour-politikeren Barry Gardiners kampanjekontor. Gardiner er tiltenkt rollen som minister for internasjonal handel hvis det britiske Arbeiderpartiet vinner neste valg.

Luksusvann for de politisk korrekte

Det er uklart når den kinesiske interessen for Voss Water of Norway (heretter Voss vann) oppsto. Selskapet ble stiftet i 1995 av Christopher Harlem og en kamerat for å produsere drikkevann i designflasker fra en kilde i Iveland kommune i Agder. Om luksusvannets målgruppe allerede fra starten var motebevisste medlemmer av den grønne og nyrike klassen av børshaier, arvinger og sosietetsløver, er heller ikke kjent. Men da forretningsadvokaten Knut Brundtland i 2008 overtok direktørstolen, var kursen allerede lagt – i en rett linje fra Blommenholm til Madserud allé. Hvis man ville være med i den absolutt korrekte politiske klassen og samtidig redde verdens fattige fra undergangen, måtte hummer og gåselever skylles ned med Dom Perignon – og kildevann fra Iveland-fabrikkens sylindriske flasker.

DESIGNFLASKE: Voss vann er blitt markedsført som woke-generasjonens foretrukne flaskevann, avkjølende og politisk korrekt. Foto: Reignwood Group / Facebook.

«Strategisk sett har ledelsen og styret sørget for å tydeliggjøre brand-budskapet (brand = merkevare), samt bestemme den røde tråden i all kommunikasjon», het det for eksempel i Voss of Norways årsberetning for 2011. «Brand-budskapet dreier seg nå kun om «Renhet» med vannets kvaliteter som hovedbærer (purity), «Distinkt» med flaskedesign (distinction) og «Ansvarlighet» med Voss Foundation og «Carbon offset»-programmer (responsibility). Den røde tråden i kommunikasjonen er valgt av «thoughtful dining» som den hovedanledning hvor det konsumeres Voss vann.»

Brundtland-familiens baby

Riktignok hadde den amerikanske veteranen Jack Belsito overtatt selskapets sjefsstol, men Knut Brundtland var fortsatt en betydelig investor og president i stiftelsen Voss Foundation, som i New York og andre storbyer samlet inn penger til boring av vannbrønner i de fattige områdene sør for Sahara med penger fra kunstauksjoner, kvinneseminarer og festmiddager med Voss vann på bordene.

«Vårt nære samarbeid med våre gründere, Voss of Norway, er en hjørnestein i vår virksomhet», skrev han i 2011 i stiftelsens årsberetning, som ble sendt Securities and Exchange Commission. «Vi er beæret over å være assosiert med et selskap som tenker på fremtiden og er opptatt av veldedighet. Det er både logisk og rettferdig at verdens ledende leverandør av super premium flaskevann skal støtte prosjekter, som er innrettet mot å skaffe grunnleggende vannressurser til folk som ikke har råd til det.»

Så seint som høsten 2015 var mamma Gro Harlem Brundtland hovedtaler på et av stiftelsens arrangement på Manhattan. Søsteren Hanne Harlem kastet glans over noen tilstelninger, og Harlem Food – som ble eid av broren Erik Harlem og hans familie – var fortsatt betydelige aksjonærer i Voss vann.

Det kan neppe være tvil om at deler av investormiljøet oppfattet selskapet som en Brundtland-baby, ekte eller uekte. Selvaag-familien gikk inn med penger. Det samme gjorde så forskjellige investorer som Engebret Fekene, gift inn i Schibsted-familien, kjøpmannsfamilien Stabell Eriksen med penger fra salget av dagligvarekjedene Centra og Ultra, offshorespesialisten Herman Flinder og Nutrilett-millionæren Lars Henrik Høie. Til og med den spiondømte Arne Treholt synes å ha fikset en post på en halv million aksjer for det sveitsiske selskapet Sis Six, som ble kontrollert av hans partner på Kypros, den ukrainske finansmannen Yuri Lopatinsky.

I kamp med giganter

Det fantes stadig et hovedproblem. Markedet for flaskevann, eksklusivt eller ikke, ble fullstendig dominert av gigantene: Pepsi Cola, Nestlé, Coca-Cola, Evian, Perrier, Pellegrino og mange andre. Å starte eksport av norsk kildevann uten milliarder av kroner i kapital i ryggen til global markedsføring, var som om Ola Oppigarden hadde begynt tapping av hjemmelaget øl i håp om å utkonkurrere Budweiser i Missouri og Minnesota.

For den som kunne lese, var regnskapstallene åpenbare: Voss Water of Norway var et tapssluk. Av en omsetning på 200–300 millioner kroner hadde Voss vann et underskudd på 35 millioner i 2008, 86 millioner i katastrofeåret 2009, 45 millioner i 2009 og 38 millioner i 2010. Dagens Næringsliv regnet ut at en milliard kroner gikk tapt i selskapets første 20 år. Bare stadige opptak av konvertible lån og emisjoner holdt selskapet flytende, og revisor var ikke fornøyd med regnskapsføringen. Fremførbar skatt og usikrede lån til konsernselskaper på flere hundre millioner kroner fikk det hele til å henge i hop.

«Det er bokført en utsatt skattefordel på kr 22.702.117,00 i morselskapet og kr 102.247.745,00 i konsernregnskapet (til sammen 123 millioner kroner)», skrev revisjonsselskapet RSM Hasner i 2009 og i årene som fulgte. «Selskapet har fremlagt beregninger av budsjett og forventet utvikling som underbygger denne bokføringen. Etter vår mening medfører den usikkerhet som foreligger i fremtidig utvikling, at den utsatte skattefordelen ikke bør balanseføres i henhold til god regnskapsskikk.

Revisoren la til: «Vi vil presisere at forutsetningen om fortsatt drift bygger på at selskapet og konsernet oppnår fortsatt vekst og resultatforbedring, samt ytterligere kapitaltilførsel for å styrke finansieringen. Verdien av selskapets og konsernets eiendeler ved eventuell realisering vil kunne være vesentlig lavere enn den regnskapsmessige verdi av eiendelene.»

I realiteten balanserte Voss Water of Norway og Brundtland-familiens eventyr på en knivsegg.

Slutt på eventyret

I 2014 var det i realiteten slutt. Voss vann tapte nesten 80 millioner kroner av en omsetning på 330 millioner. Ifølge Rune Fløgstad, som har hatt viktige posisjoner i selskapet i flere år, hadde den nye amerikanske storinvestoren, investeringsfondet Juggernaut Capital med om lag 30 prosent av aksjekapitalen, fått nok av løfter som ikke ble innfridd.

«Styret iverksatte i 2014 en prosess som tok sikte på å identifisere en ekstern investor som kunne overta en majoritetsposisjon i selskapet», het det i årsberetningen for 2015. «Selskapet utnevnte den amerikanske investeringsbanken Goldman Sachs til å lede den globale prosessen.»

Selv om Voss vann i 2015 for første og hittil eneste gang oppviste et lite overskudd på om lag 30 millioner kroner av en netto omsetning på 520 millioner, var hovedaksjonærene unisont enige: 59 prosent av aksjene ble solgt for en milliard kroner til det kinesiske investeringsselskapet Reignwood, som i god kapitalistisk ånd var registrert i skatteparadiset British Virgin Islands. Om lag halvparten gikk inn i selskapet. Resten gikk til aksjonærene.

«Det er helt fantastisk», sa Christopher Harlem til Dagens Næringsliv. Han var Knut Brundtlands fetter og hadde startet det hele i 1995. «Det føles som om drømmen er nådd, mot alle odds.»

Harlem solgte deler av familiens aksjepost for 70 millioner. Det samme gjorde Knut Brundtland, som fikk 20 millioner for deler av sin post.

Kommunist og østerlandsk potentat

Kjøperen var den kinesiske forretningsmannen Yan Bin – som i likhet med Formann Mao synes å trives med betegnelsen Formann Yan – og som ifølge ulike kilder skal være Beijings fjerde rikeste milliardær, med en formue som estimeres til mellom 15 og 100 milliarder kroner.

Formann Yans rikdom er ikke det viktigste. Det er i stedet hans nære forhold til det kinesiske kommunistpartiets elite og nettverket av organisasjoner, som til sammen utgjør et intrikat og nesten uoverskuelig etterretnings- og påvirkningsapparat som Vestens kontraetterretning først i den siste tiden har skjønt rekkevidden av.

MOGUL, MILLIARDÆR OG KOMMUNIST: Den steinrike Yan Bin opptrer som en østerlandsk potentat selv når han driver propaganda for kommunistpartiet, det grønne skiftet og helsebringende flaskevann. Foto: Reignwood Group / Facebook.

Yan Bin ble født i det østlige Kina i 1957 og valgte av grunner som ikke er offentlig kjent å emigrere til Thailand i 1980-årene. Der etablerte han seg som forretningsmann under navnet Chanchai Ruayrungruang. Han sies å ha startet Reignwood Group i 1984, og ble enormt rik da han tidlig i 90-årene fikk rettighetene til å selge energidrikken Red Bull i Kina.

Han har siden etablert seg i Beijing og ekspandert i andre typer leskedrikker samt hoteller, eiendommer, flyselskaper, petrokjemi – og golfbaner. Formann Yan eier blant annet to av verdens mest eksklusive golfklubber, Reignwood Pine Valley utenfor Beijing, som kalles millionærenes lekegrind og der medlemskap skal koste 250.000 dollar, og Wentworth Golf Club i London, der medlemskap skal medføre et utlegg på 150.000–200.000 pund.

Som den ivrige bekjemper av fattigdom han sies å være, og hardkokt tilhenger av det grønne skiftet, har han visstnok kun ett privat jetfly. Hans luksusvilla i Beverly Hills gikk på markedet for 200 millioner kroner, og herregården like utenfor London skal være i samme prisklasse – pluss alt han ellers måtte ha av husvære i Bangkok og Beijing.

Medlem av enhetsfronten

Det forhindret ikke at Kinas kommunistparti og president Xi Jinping i 2018 lot Yan Bin bli medlem av en av landets og partiets mest innflytelsesrike forsamlinger, Det kinesiske folkets politiske rådgivende konferanse (CPPCC) – og en av noen få titalls utvalgte til Komiteen for befolkning, ressurser og miljø.

Kommunistpartiets nasjonale kongress og CPPCCs samtidige årlige kongress betraktes som den viktigste politiske begivenheten i Kina, og Yan Bins inntreden gjorde ham til en av de privilegerte få nær toppen av maktpyramiden.

«Det kinesiske folkets politisk rådgivende konferanse (CPPCC) skal, i henhold til den offisielle historien, fungere som et rådgivende organ for regjeringen og inkludere representasjon for grupper og personer utenfor det herskende kommunistpartiet», skrev analytikeren John Dotson i tankesmien Jamestown Foundation i Washington. «I virkeligheten er CPPCC nøye kontrollert og instruert av United Front Work Department, og den institusjonelle arkitekturen tjener tre primære formål: aller først å gi Kinas kommunistiske partiapparat et skinn av pluralisme, dernest erobringen av den sosiale og økonomiske eliten slik at den tjener kommunistpartiets mål, og til slutt å være et ekkokammer for partiets prioriterte propaganda.»

Alexander Bowe i det amerikanske Utenriksdepartementet var enig med Dotson. «CPPCC er en rådgivende komite under kommunistpartiets ledelse og det høyeste organet som overser Enhetsfront-systemet. Den har vært en del av den patriotiske enhetsfronten siden 1954, ifølge kinesiske kilder.» Han tilføyde: «United Front Work Department følger retningslinjene til Kinas mer omfattende Enhetsfront-strategi, slik den formuleres av CPPCC, et koordinerende organ som ledes av et medlem av Politbyråets eksekutivkomite.»

Det samme ble sagt på en annen måte i studien The Party speaks for you av den australske forskeren og journalisten Alex Joske: «CPPCC er Enhetsfrontens høyeste topp. Den bringer sammen kommunistpartiets ledere og den kinesiske eliten.»

Som Formann Yan selv uttrykte det på Reignwoods webside: «Siden jeg ble valgt som medlem av CPPCC, har jeg brukt all min innflytelse som leder for patriotiske kinesere utenlands, og ressursene jeg har samlet gjennom de siste 40 års utvikling hjemme og ute, for å støtte den nasjonale strategien og politikken.»

Har vi sovet på vakt?

Hensikten med det britiske Security Services rundskriv sist uke var å advare mot den kinesiske enhetsfrontens virksomhet, som har karakter av arbeidet til en «etterretningsfront.» I Australia og Nord-Amerika er frontarbeidet av mange mistenkt for å være et skalkeskjul for politisk og økonomisk spionasje, spesielt med vestlig teknologi som mål. Det som fryktes mest, er «frontens» innsats for å påvirke og gjøre politikere og forretningsmenn føyelige overfor Kinas politiske mål, og dermed underminere Vestens demokratiske institusjoner. Bestikkelser har vært brukt, gjerne kombinert med trusler og lokkemidler. Få har vært klar over hva som skjuler seg bak de ulike kinesiske fremstøtene, som har vært kamuflert som invitasjoner til vennskap, studieopplegg og økonomisk samarbeid.

Som den tidligere lederen for Storbritannias konservative parti, Sir Ian Duncan Smith, sa da Christine Lee ble stemplet som kommunistisk agent: «Det er meget viktig at vi erkjenner at Kina ikke er en fredelig konkurrent, men en trussel. Landet styres av et brutalt, diktatorisk og avskyelig regime, og det vi har fått vite, er bare toppen av isfjellet. Altfor mange har vært villige til å ta imot Kinas penger uten å forstå at de forsøker å underminere oss. Vi er nå helt avhengige av landet for en rekke vitale varer og komponenter. De som har stått til rors, har sovet på vakt.»

LANSERING: Voss vann lanseres i Kina i juni 2018. Siden har tapene vokst. Foto: Reignwood Group / Facebook.

Hva var formålet?

Ingen vet hva Formann Yans formål var da han kjøpte kontroll over Voss Water of Norway for en milliard kroner i 2016 – til tross for selskapets svake resultater. Han har siden blitt involvert i bitre rettssaker med de thailandske eierne av styrkedrikken Red Bull, noe som høyst sannsynlig har resultert i betydelige tap.

Han har likevel bygd en fabrikk for tapping av flaskevann i et kinesisk fjellområde, og lansert Voss i Kina – foreløpig uten hell. Tapene som følge av rettssakene og pandemien, anslås til minst en milliard kroner – i tillegg til det han betalte for 59 prosent av aksjene i 2016. I det vanskelige året 2020 ble det solgt Voss-vann for rundt 450 millioner kroner med et underskudd på 500–600 millioner. Det er langt unna prognosene som gjaldt da Yan Bin overtok.

Tross store anstrengelser har det ikke lyktes å komme i kontakt med noen av hovedpersonene i saken. Knut Brundtland vil ikke intervjues om Voss vann, og Yan Bin og Reignwood-selskapene svarer verken på telefoner eller henvendelser på mail.

«Jeg mener at Reignwood kun hadde kommersielle hensikter da de kjøpte Voss vann», sier Rune Fløgstad, som fortsatt er styremedlem i selskapet. «Jeg har aldri kjent til hans forbindelser i Kina på den måten du presenterer dem, og jeg har aldri opplevd at Reignwood på noen måte har forsøkt å påvirke oss.»

Spørsmålet det er nødvendig å stille når man kjenner Voss-selskapets heller svake resultater, er det følgende: Trodde Yan Bin at han gjennom kjøpet av Voss vann skaffet seg innflytelse hos en av Norges viktigste politiske familier, nemlig Brundtland-familien?

«Nei, det har jeg aldri hørt og aldri trodd.»

 

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.