Nye analyser som Document har fått tilgang til, viser at elektrifiserings­prosjektet Snøhvit Future ikke åpner døren til en fremtid av lys, velstand og håp – unntatt for den nye eliten som i skyggen av Kamerat Napoleon elsker kanapéer, Gucci, Dom Perignon og private jetfly. Selv navnet er fake news, og viser at verden har tapt en konditormester i Jonas Gahr Støre. Som statsminister kan han uten tvil selge kandisert sukker like fort som familien i sin tid leverte støpejernsovner til den tyske okkupasjonshærens brakkebyer rundt i landet.

I en landsdel som aldri ble industrialisert, fremstår Snøhvit Future som en smart spinndoktors forsøk på folkebedrageri for å kamuflere prosjektets egentlige innhold. Navnet burde i stedet vært Snøhvit Antiquity – tilbake til fortiden – som et uttrykk for en ny form for livegenskap under et semikommunistisk totalitært tyranni med Big Tech og byråkratiet som partikommissærer; et fenomen som ikke har vært sett siden Stalin i 1945 overveide om han skulle sende Den røde hær til Narvik og innføre proletariatets diktatur i Finnmark og Troms.

Støre nevnte ikke Jordens undergang og nødvendige redning som et motiv for elektrifisering av Melkøya LNG en eneste gang da han besøkte fabrikken i januar. Spinndoktorene på Statsministerens kontor har i årevis hamret løs på folks virkelighetsoppfatning med den villedende frasen, men antakelig funnet ut at en løgn ikke blir sann selv om den gjentas tusen ganger. Foto: Ole-Berg Rusten / NTB.

To helt ulike prosjekter

Snøhvit Future er et konstruert og sukret fellesnavn på to helt ulike prosjekter, Snøhvit Landkompresjon og Snøhvit Elektrifisering, hvorav det første er nødvendig og det andre totalt unødvendig.

Trykket i brønnstrømmen synker gradvis når et gassfelt tømmes, og det vil på et gitt tidspunkt bli lavere enn det minimumstrykket som kreves for å holde prosessanlegget på land i gang. Kompresjon er derfor nødvendig for å utvinne mest mulig av gassen og opprettholde trykket inn i anlegget. På Snøhvit LNG skal dette oppnås ved å plassere en kompressor der det 143 km lange flerfaserøret når Melkøya og gi strømmen av gass, kondensat, frostvæske og vann en kraftig «boost» før den sendes videre til separasjon og behandling i en serie ulike trinn i den norske petroleums­industriens mest komplekse og teknisk avanserte fabrikk.

Kompresjon

Denne teknisk-økonomiske illustrasjonen viser hvordan trykket i reservoar og rørledning synker i takt med utvinnings­tempoet, og må «boostes» med en kompressor på land fra cirka 2028. Fabrikkens årlige produksjonskapasitet på 6,5 milliarder m³ vil ikke bli økt, men kompresjonen vil medføre at om lag 60 milliarder m³ ekstra gass kan utvinnes fra reservoarene, noe som antakelig vil øke fabrikkens levealder med 30 år, til rundt 2060 – avhengig av hvor mye ytterligere gass operatøren får hånd om fra feltene på Tromsøflaket, Hjelmsøybanken (Goliat) og Lopparyggen (Castberg-området). I dette bildet er gassen som «spares» ved at fabrikkens eksisterende kraftverk slokkes og erstattes med avsindige mengder strøm fra land, helt uten betydning. Med et årlig forbruk av brenngass på om lag 330 millioner m³, vil det over 30 år dreie seg om totalt cirka 10 milliarder m³, som vil bli produsert til slutt i syklusen med en økonomisk nåverdi på null kroner (se smalt grått rektangel på skissen) – pluss selvsagt de tilhørende 24 millioner tonn CO₂, som vil bli sluppet ut på Kontinentet eller i Asia. Det spiller selvsagt ingen rolle for den grønne mafiaen som vil trumfe prosjektet gjennom mot all fornuft. De vil antakelig for lengst være borte eller henslepe alderdommen bak piggtrådgjerdene i sterkt bevoktede oaser, mens kystfolket undres over hva som egentlig skjedde da velstanden forsvant og de endte tilbake i bronsealderen.

Equinors egen skisse av Melkøya LNG etter ny driftsstans og ombygging. Noen eksperter tviler på om kostnadsrammen på 13,2 milliarder kroner vil holde. Hvis kostnadene øker, kan grensen på 15 milliarder NOK, som krever behandling i Stortinget, bli overskredet. Illustrasjon: Equinor.

Massive problemer

Av kostnadene vil den nye kompressor­enheten etter sigende koste 2–3 milliarder kroner, mens resten tilskrives elektrifiseringen, som altså ikke gir noen synlig økonomisk gevinst for LNG-produksjonen. Til gjengjeld vil den utløse massive problemer for strømforsyningen i Nord-Norge.

Det skal være om lag 1500 MW kraft tilgjengelig i den nordlige landsdelen, hvorav Snøhvit Elektrifisering antakelig vil legge beslag på 400–500 MW til en pris som ikke er offentliggjort.

Folk behøver ikke å være matematiske eller elektrotekniske genier for å skjønne at Equinor som ny og allmektig storkunde fra starten vil utløse en priseksplosjon i kraftmarkedet. Det vil igjen utløse akutte og kriseartede problemer, spesielt i Finnmark, der vinteren som regel er iskald og lang og krever fyring i 8–10 måneder av året.

Det lille som finnes av risikokapital og verdiskapende næringsliv med tilhørende arbeidsplasser, vil møte en tsunami av nye skatter og avgifter, som vil drepe avkastning og gjenværende skaperkraft. Den lokale fiskeindustrien, som stort sett er uten reserver, og flåten av små og store fiskefartøyer vil i tillegg seile inn i et ragnarok av Brussel-inspirerte direktiver som vil forby spyling av dekk og gjøre solar like sjelden som 4711 Eau de Cologne.

Tilbake til fortiden

Hvor mye blir det igjen av kystens tradisjonelle industri – små fiskebruk med under­leverandører, mekaniske verksteder, butikker og hele vevet av lokal økonomisk struktur – i det øyeblikket strømprisene eksploderer og EU-direktivene forlanger kjemiske renseanlegg til millioner av kroner? Tror noen i ramme alvor at vi kan konkurrere med Østens billige masse­produsenter om markedet for batterier og annen teknologi, eller skal vi for evig og allid tappe Oljefondet for årlige milliard­subsidier? Foto: Alf R. Jacobsen.

Og hvis, Gud forby, vi skulle kle Finnmarks nakne gaisser og brutalisere Østhavet med heslige vindmøller av plast og stål, eksakt hvordan skal disse planene realiseres innen 2028, og til hvilken pris per kilowattime? Og like viktig, hvilke kraftkilder skal forsyne Finnmarks hjem og næringsbygg med strøm – iberegnet LNG-fabrikken på Melkøya – hver gang vinden blåser for hardt, som den stort sett gjør hele tiden?

Skal vi lempe på land motorene og vende tilbake til fortidens leve­standard og bronsealder­teknologi? Foto: Alf R. Jacobsen.

Eller var det «årer og seil, søkke og snøre» statsminister Støre egentlig mumlet om da han tilsynelatende uten mål og mening repeterte sitt uforståelige og ikke-konkretiserte mantra, «mer strøm, flere linjer», slik han gjorde det i vindkastene over Melkøya i januar, omtrent som en forvirret buddhistmunk på avveie?

Funnet av Snøhvit-feltet i starten av 1980-årene rett vest for et av linefiskernes tradisjonelle felt (bildet) annonserte en ny tid. Med elektrifiseringen kan Finnmarks velstandsøkning være en saga blott. Bilet er tatt i 1969. Foto: Alf R. Jacobsen.

Så hvorfor kjører den nye irrgrønne ledergruppen i det gamle avdøde Statoil, der den herlige lukten av råolje lå over anlegg og kontorbygg, fram et prosjekt under Equinor-navnet som vil påføre Nord-Norge enorm økonomisk skade, og overhodet ikke vil bidra til å redde verden fra en postulert undergang i svovel og ild en gang like etter 2030?

Kan den absurde feilinvesteringen være et nytt uttrykk for selskapets lite kjente og omtalte kjærlighetsaffære med det kommunistiske Kina og den nye eliten i sfæren rundt Big Tech og World Economic Forum, som åpenbart svermer for totalitære ideer?

Den kinesiske versjonen

I Kina synes en nokså anonym, men åpenbart meget betydningsfull leninistisk struktur i Kinas kommunistiske maktapparat å ha fått hovedrollen i Beijings tilsvarende grønne prosess: China Council for International Cooperation on Environment and Development, forkortet CCICED. Organet skal gi president Xi og Kinas regjering råd om miljø og utvikling – vagt knyttet til måloppnåelsen i Agenda 2030 og Net Zero 50, de to hule slagordene som den nye norske eliten tilsynelatende dyrker som kvasi-religiøse dogmer.

Pussig nok har vesle Norge helt fra starten i 1992 bidratt til finansieringen av rådets virksomhet gjennom UD og Norad, og flere kjente politikere og forskere har lånt ut sine navn til ulike verv i CCICED for kortere eller lengre tid: globalisten Børge Brende, som er direktør i World Economic Forum, polarkjendisen Jan-Gunnar Winther, tidligere direktør for Norsk Polarinstitutt og medlem av FNs høyst omstridte klimapanel, overlevelses­kunstneren Erik Solheim og tidligere finans­minister Kristin Havorsen, sjef for tenketanken Cicero, begge med bakgrunn i SV, og Ernas tidligere koffertbærer og miljøvern­minister Vidar Davidsen, nå leder av Nobelstiftelsen i Stockholm.

Edelt formål

CCICEDs ytre formål er edelt nok. Det skal bidra til å skape «et vakrere Kina og en grønn og frodig verden.»

De politisk korrekte frasene avdekker neppe hele sannheten. CCICED er en del av Kinas kommunistiske maktapparat, og forfølger først og fremst kommunist­partiets mål, som går ut på å sikre partiets og nomenklaturaens grep om makten gjennom nådeløs knebling av all opposisjon og fengsling, tortur og drap på menings­motstandere, ikke minst uigurene i Xinjiang-provinsen. Eksternt har landets ambisjoner under president Xi vokst i takt med den økonomiske utviklingen, og det kan neppe være tvil om at de kinesiske kommunistene søker å overta USAs globale hegemoni – noe som ikke minst ses i den raske militære utbyggingen og de utenriks­politiske initiativene som Belt and Road.

Til overmål er toppsjefen i CCICED Kinas vise­statsminister, den hardkokte kommunisten Han Zheng, som i Politbyrået er ansvarlig for Hongkong og Macau – og har slått ned opposisjonen i Hongkong etter opptøyene med hård hånd.

Støttespillerne

CCICED har noen av verdens rikeste og mektigste organisasjoner og fond som direkte og indirekte støttespillere.

CCICEDs formann, Han Zheng, møter Microsofts Bill Gates i 2018. Gates Foundaton støtter CCICED via International Institute for Sustainable Development.

Blant de mest interessante av dem er en institusjon som kaller seg World Business Council for Sustainable Development (WBCSD). Fondet skal ha om lag 200 store multinasjonale selskaper som medlemmer, deriblant Equinor, Hydro og Yara fra Norge. Det kan bidra til å forklare hvordan den grønne massepsykosen har grepet deler av norsk industri og fått ellers forsiktige toppledere til å støtte en revolusjon ovenfra, iberegnet en serie høyst spekulative og irrasjonelle investeringer – tilsynelatende uten å ha skaffet seg full oversikt over følgene for bedrifter og samfunn.

Særlig ett dokument, Vision 50, produsert av WBCSD, er interessant lesning – for den som liker kalde grøss:

Skremmende virkelighets­oppfatning

Første punkt hyller de nye sosiale medienes evne til å bygge nettverk på globalt nivå. Men allerede i andre avsnitt begynner det å krible: «Myndighetene utvikler strukturer for å møte utfordringer som cyber-mobbing, spredning av hat, voldelig ekstremisme og diskriminering på nettet.»

I punkt fire blir det atskillig klarere hva Vision 50 har i tankene: «Plattform og tilbydere av innhold er i ferd med å adoptere en striks politikk og praksis som prioriterer gjennom­siktighet og sannhet, og demper risikoen for at demokratiske prosesser undermineres, iberegnet tiltak mot spredning av desinformasjon som kan lede til spredning av usann informasjon.»

Riktignok hylles mulighetene for sosial kontakt, demokrati og tiltak for å innskrenke teknologi­leverandørenes monopolistiske makt. Men det veier lite mot hovedbudskapet, som sterkt ligner på et ønske om global sensur – diktert av de globale selskapene, den nye eliten og Big Tech. Eksemplene fra de siste årene er i så måte skremmende – fra beskyttelsen av Wuhan-laboratoriet, som kneblet verdenspressen i halvannet år, til Bidens laptop, der kneblingen fortsatt pågår. Sensurtiltakene og ensrettingen har aldri før i historien vært sterkere enn nå, og ingenting tyder på at storselskapene og den nye eliten vil gå på skansen for ytringsfrihet og sannhetssøkende journalistikk. Et av de mest grelle eksemplene er det grønne skiftet i seg selv, der skeptikere og kritikere nådeløst blir latterliggjort og kansellert.

Et 50-talls tidligere sjefer for justisvesen og etterretnings­tjeneste påsto at New York Post løy om Hunter Bidens datamaskin, og avisen ble sensurert av Big Tech. Historien er for lengst dokumentert hinsides enhver tvil, men fortsatt vil ikke eliten beklage at folk ble ført bak lyset. Er det adferd av denne art storselskaper som Equinor og andre mener er det samme som «en striks politikk og praksis, som prioriterer gjennomsiktighet og sannhet?»

Hvem ler høyest i 2040?

For å vende tilbake til utgangspunktet: Operatøren Equinor og regjeringen har sterkt bremset letingen etter olje og gass i Barentshavet og enstemmig sluttet opp om elektrifiseringen av Melkøya, selv om prosjektet verken er økonomisk rasjonelt eller vil redde jordkloden fra en postulert undergang.

I mellomtiden hyller Kinas miljø­organisasjon CCICED det grønne skiftet med Norges og Equinors støtte, mens landet samtidig bygger ut kullkraft i høyt tempo. Som det het i en skarp analyse i nettavisen The Epoch Times forleden: «Mens Kina har oppmuntret grønne energi­prosjekter i andre deler av verden, har landet samtidig ekspandert sin egen kullproduksjon.»

Realiteten er at Norge samlet står for én promille av verdens utslipp av klimagasser, iberegnet fra Melkøya LNG, mens Kina slipper ut nesten 30 prosent. Finnes det noen som helst mening i at et lite og helt ubetydelig land som Norge skal gå i spissen med en serie klimatiltak som vil rasere vår egen industri og gi vår levestandard et nådestøt – for den ene promillens skyld?

Og når alle våkner fra massepsykosen i 2035–40 og oppdager at verden er like hel som før, hvem vil da le høyest på vei til banken: landene som gikk fram i et skånsomt tempo og hadde vett til å beskytte sin egen industri, eller den steinrike Ola Dunk, som vil slite med å gjenreise ruinhaugene etter regjeringen Støres grønne skifte, utført i Agenda 2030s hurtigtogtempo?

I verste fall er det liberale demokratiet erstattet av et semi-kommunistisk tyranni, styrt av Big Tech og den nye politiske eliten. Da er det kanskje til og med forbudt å le, og i hvert fall ikke av Støre, Ap og Equinor.

Synes du verden går av hengslene? Vil du forstå hva som skjer og kanskje stritte imot? Kjøp «Den døende borgeren» av Victor Davis Hanson som papirbok her og som ebok her!

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!