Vi er utsatt for et «fait accompli» og et «Catch-22». Det første er å bli utsatt for en situasjon som fremstår som et valg, men som allerede er avgjort. Det andre er når situasjonen er umulig, som under en krig.

Dersom en flysoldat var sinnssyk, kunne han bli fritatt. Alt han hadde å gjøre, var å be om det, men så snart han gjorde det, var han ikke lenger sinnssyk og måtte fortsette å fly. Soldaten måtte være sinnssyk for å fortsette å fly, og frisk hvis han ikke gjorde det, men hvis han var frisk, måtte han fly. Hvis han fløy, var han sinnssyk og behøvde ikke å gjøre det, men hvis han ikke ville, var han frisk og måtte. Slik er det med oss og våre «tillitsvalgte», de utfører åpenbart sinnssyke handlinger, men for å bli valgt, kan de ikke være sinnssyke. Hva har skjedd med dem?

Norge har en «elite» som styrer og forteller oss hvordan ting er, og fremstår som et løgn(as)lag. Det verste er nesten den forakt «eliten» føler for oss – et sammensurium av nordmenn som ser at vår kultur og vårt samfunn trues av storstilt innvandring av migranter fra fremmede kulturer – samtidig som den samme eliten viser den største respekt for at migrantenes minste behov skal dekkes, for enhver pris. Vår tradisjon og kultur trampes på og rives vekk, juletreet kastes ut av NRK-studioet, smykker med kors rives av tv-vertene, kirker brennes og tekster skrives om.

Det fortvilende er at dette ser ut til å være demokratisk uløselig og virker som en konspirasjon – i høyeste grad en etablert praksis og ikke teori – mellom så å si alle politikere, det er ingen andre å stemme på. Dette er mennesker som ser på sine egne moralske evner med største ærefrykt, og på oss andre med den største skadefryd.

Pompøs, breiflabb og såkalt folkelig. Våre tillitsvalgte.