Min redaktør har funnet en fascinasjon for sport. Ikke som tilhenger, men som betrakter av et fenomen. For hvorfor dyrker vi enere i idretten, mens vi hyller middelmådigheten i alle andre sammenhenger? Det er et interessant spørsmål.

Noen mil unna mitt hjem vokste Erling Braut Haaland opp. Nå er han verdens mest ettertraktede spiss. Det snakkes om overgangssummer i milliardklassen. Målene renner inn. Han er et unikum, en ener uten like. Men i sommerferien er det hjem til Jæren for å kjøre traktor.

Det ligger delvis i genene. Hans far Alf Inge fikk mange landskamper for Norge, og en lang karriere som proff i England. Han var en skikkelig tøffing, en ekte bonde fra Jæren. Sønnen følger opp. Men kompisene kaller ham fortsatt for «feite-Brauten».

Magnus Carlsen er et annet eksempel. Alle som klager på mangel på muligheter burde la seg inspirere av de som rett og slett overvinner all motgang, og blir best i verden mot alle odds.

For at slike folk skal vokse frem, så trenger man ledere som går foran. Bill Shankly er min største helt i så måte. Han ble født 2. september 1913. Da forstår man at livet ble tøft.

Min yngste sønn er Liverpool-supporter, og krever kake for å feire legendens fødselsdag. Selv om han er født lenge etter at Shankly døde i 1981.

Bill Shankly var en god fotballspiller som også fikk fem landskamper for Skottland. Men hans karriere fikk en brå avslutning på grunn av krigsutbruddet i 1939.

Det er som manager for Liverpool FC i perioden 1959-1974 han oppnådde sin legendestatus. Kun Sir Matthew Busby kan sies å være i nærheten av Shankly når det gjelder status som britisk klubbmanager. De to hadde forøvrig dyp respekt for hverandre. Busby hadde dessuten en bakgrunn fra Liverpool, som spiller i årene rett før krigen.

Shankly hadde et ekstremt nært forhold til fansen, som han så på som sin og spillernes arbeidsgivere. Han var en sosialist av den gamle skolen, som var kjent for å betale billetter for supportere som ikke hadde råd til å gå på kamp, eller å spandere togbilletten for supportere som ikke hadde råd til hjemreisen etter bortekamper. Han ble ofte sett bærende på handleposer for gamle mennesker som var skrøpelig til bens.

Han walked the walk, for å si det slik. Han var den viktigste personen i Liverpools historie ved siden av The Beatles, men han foraktet aldri folket, sliterne og «vanlige folk».

Kjærligheten var ikke påtatt, det var ikke noe falskt over dette. Og kjærligheten  ble gjengjeldt. Shankly ble tilbedt som en gud. Han sa selv: «Fotball er mer enn fanatisme, det er en religion. Anfield er ikke en fotballbane, det er en helligdom». Et uttrykk for hans gudelignende status er dette bildet av to fans som kysser føttene hans etter seieren i FA-cupfinalen i 1974:

Bill Shankly skapte den stilen Liverpool senere ble kjent for. All trening foregikk på gress, med ball. Han fant opp «five-a-side», grunnregelen var pass and move. Alt handlet om laget, å hjelpe hverandre, både defensivt og offensivt. Selv om han ledet stjerner som Steve Heighway, John Toshack og Kevin Keegan, fikk ingen spillere lov til å vokse seg større enn laget. Et eksempel som blant annet landsmannen Alex Ferguson fulgte i sin tid som manager for Manchester Utd.

Et av de magiske øyeblikkene var etter at Liverpool tapte FA-cupfinalen i 1971, men allikevel ble møtt av 100.000 mennesker da de returnerte til hjembyen. Laget ble hyllet som helter for innsatsen i det som av mange regnes som en av tidenes beste FA-cupfinaler. Og Shankly ser ikke ut som en taper der han står foran fansen etter fem år uten et eneste trofé:

Under Shankly vant Liverpool ligaen i 64, 66 og 73, FA-cupen i 65 og 74 og UEFA-cupen i 1973. Siden 1997 er han hedret med statue på Anfield.

Sitater

Bill Shankly er velkjent som kilde for utallige sitater. Det mest kjente er utvisomt det noe forkortede:

– Some people believe football is a matter of life and death, I am very disappointed with that attitude. I can assure you it is much, much more important than that.

En gang ble han beskyldt for å feire bryllupsdagen ved å ta med kona for å se Rochdale spille kamp:

– Of course I didn’t take my wife to see Rochdale as an anniversary present. It was her birthday. Would I have got married in the football season? Anyway, it was Rochdale reserves.

Her noen andre perler fra Bill Shankly:

– When I’ve nothing better to do, I look down the league table to see how Everton are getting along.

– Liverpool was made for me and I was made for Liverpool.

– But that’s where I live! (Til en resepsjonist på et hotell i Brussel som ikke ville akseptere at Shankly skrev «Anfield» som adressen sin).

En gang ble han spurt om spillerne hans følte på presset før en viktig kamp. Shankly avviste hele premisset.

– Pressure is working down the pit. Pressure is having no work at all. Pressure is trying to escape relegation on 50 shillings a week. Pressure is not the European Cup or the Championship or the Cup Final. That’s the reward.

Noen flere perler fra tidenes manager:

– I want to build a team that’s invincible, so that they have to send a team from bloody Mars to beat us.

– If you are first you are first. If you are second you are nothing.

– If you’re not sure what to do with the ball, just pop it in the net and we’ll discuss your options afterwards.

– Tommy Smith wasn’t born, he was quarried.

Bill Shankly sa opp som manager i 1974. Han beskriver følelsen selv:

– It was the most difficult thing in the world, when I went to tell the chairman. It was like walking to the electric chair. That’s the way it felt.

Min barndom ble preget av en lokal helt, trener på fotballaget fra jeg var 7 år gammel. Thor Bjarmann tok meg under sine vinger, og ga meg livsgleden tilbake etter en traumatisk opplevelse av skilsmisse mellom mine foreldre.

Han ble en reservefar, selv om jeg må understreke at min far aldri sviktet sitt oppdrag. Men vi møttes tross alt bare i utvalgte helger, siden min far var flykaptein og jobbet minst halvparten av helgene.

Thor Bjarmann trente en hel generasjon fotballspillere. Samtidig bygde han opp Elkjøp til å bli en milliardbedrift. Han hadde ikke tid til sludder. Det var blodslit og knallhard disiplin. Vi løp i skogen til vi spydde. I dag løper guttene til mora si hvis de blir truffet av en ball. Vi var tøffere før. Og noen, som Braut Haaland, er fortsatt tøffe. Derfor blir de enere.

Bill Shankly ble rammet av hjerteinfarkt i 1981. Som sosialist krevde han å bli behandlet på et vanlig, statsdrevet sykehus. Ingen trodde det var særlig alvorlig, men uansett: 29. september 1981 døde han.

40 år etter sin død hylles Bill Shankly fortsatt som en helt i Liverpool. I dag er det over 108 år siden han ble født. Min sønn skal få sin velfortjente kake hvert eneste år, 2. september.

Liverpool’s mektige hymne, You’ll Never Walk Alone, ble adoptert af supporterne under Bill Shankly. Det var vanlig at supportere sang utvalgte poplåter før kamp, for å bygge opp stemningen og (kanskje) for å holde varmen.

Men den nye hymnen, som var utgitt i ny utgave av Gary & The Pacemakers, den forsvant aldri.

Budskapet er operetteaktig, og det er ikke så merkelig, siden sangen opprinnelig ble skrevet for musikalen Carousel.

When you walk through a storm
Hold your head up high
And don’t be afraid of the dark

At the end of a storm
There’s a golden sky
And the sweet silver song of a lark

Walk on through the wind
Walk on through the rain

Though your dreams be tossed and blown

Walk on, walk on
With hope in your heart

And you’ll never walk alone

Disse ordene gir trøst og støtte for meg i mitt daglige arbeid. For jeg vet at jeg ikke står alene, selv om det kanskje er tynt i rekkene rundt oss. Kampen er aldri over før dommeren blåser i fløyta. Og vi i Document har ingen planer om å gi opp kampen selv om 2022 kan se mørkt ut.

Du kan bli med på laget ved å dele våre artikler, snakke med venner og for de av dere som har penger igjen etter at strømregningen er betalt: Kanskje støtte oss økonomisk, med en vipps eller et abonnement.

Her et intervju med hovedpersonen selv:

Skaff antistoffer mot woke: Kjøp Roger Scrutons bok her!