Pausehowet i nattens Super Bowl viser hvor rasistisk USA har blitt. Hvite amerikanere er uønsket. Men ikke alle deltok i selvutslettelsen.

Usher ledet showet, og han gjorde ingen feil. Absolutt alle gjestene hadde «riktig» hudfarge. Musikken var latterlig dårlig. Selv Alicia Keys, som faktisk har levert en perle i sangen Empire State Of Mind sammen med Jay Z, var bare redusert til enn lett overvektig hylende representant for svarte amerikanere.

På forhånd var det mange som trodde Taylor Swift skulle stille opp. Hun droppet kanskje jobben, siden kjæresten hennes ikke leverte noe som helst på banen første halvdelen av kampen, og nesten angrep treneren sin underveis.

Han hevet seg dog kraftig i kampens siste halvdel.

Man blir deprimert av å bevitne slike ting. Super Bowl har forfalt til en woke propaganda, som da BLM ble hyllet av Beyoncé i 2016.

Men Beyoncé er i det minste langt mer attraktiv og i en helt annen klasse en dagens klovn.

Dette er noe nytt, for det er ikke så mange år siden at Lady Gaga og Justin Timberlake var underholdningen i pausen. Selv i 2016 deltok tross alt Coldplay. De forberedte seg vel til å fortelle briter året etter at de ikke måtte bli sinte hvis islamister sprengte 13-14 år gamle jenter i luften.

Etter Liverpool: Europa er i ferd med å miste sin sjel

Politiseringen av sport er en kreftsvults, og et symbol på Vestens undergang. På 80-tallet hyllet vi ishockeyspillerne fra Sovjetunionen. Makarov, Fetisov, Larionov, Krutov etc. Selv om de var oberster i hæren. De spilte bare ishockey.

Men Super Bowl hevet seg også, og det ble spennende etter hvert. Så avgjøres kampen 3 sekunder før slutten av første ekstraomgang.

For mens laget fra San Francisco satset på trygghet vet et field goal, så gikk Kansas-laget all in og gikk for touch down, men noen sekunder på klokken.

Et field goal gir tre poeng. Touch down betyr seks poeng. De med mot vant kampen.

For øvrig så jeg ikke noe til den nasjonalsangen for svarte som var varslet på forhånd. Jeg så den amerikanske nasjonalsangen, ingen av spillerne gikk ned i knestående, jagerfly og gigantiske amerikanske flagg bidro til en rørende forestilling.

USA er fortsatt vårt største håp. Håpet ser vi i tårene til den svarte spilleren under Reba McEntires fremførelse av nasjonalsangen.

O say can you see, by the dawn’s early light,
What so proudly we hail’d at the twilight’s last gleaming,
Whose broad stripes and bright stars through the perilous fight

O’er the ramparts we watch’d were so gallantly streaming?
And the rocket’s red glare, the bomb bursting in air,
Gave proof through the night that our flag was still there,

O say does that star-spangled banner yet wave
O’er the land of the free and the home of the brave?

Jeg må understreke at jeg egentlig har null peiling på sånn idrett hvor man har lov til å bruke hendene på ballen. Jeg så kampen på grunn av et innfall, og jeg angrer ikke.

I dag vant USA. Pauseshowet blir fort glemt.

Kjøp Totalitarismens psykologi her! Kjøp eboken her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.