Julen er for meg en tid for refleksjon, for å tenke over det som har vært, kjenne på takknemlighet og fundere over tiden som kommer. 2020 var et spesielt år, men 2021 har toppet det, og utsiktene ser ikke lyse ut.

Det ene politiske initiativet er verre enn det andre, og tiltakene står i kø for å gjøre livet vanskelig, om det nå er klimapolitikk, koronapolitikk eller andre hodeløse, visjonære påfunn. Ideologisk hysteri og kampvilje har erstattet det stødige verdigrunnlaget som holdt samfunnet oppe. Selve grunnmuren i samfunnet har rast sammen.

Klimahysteriet, masseinnvandringen og politikeres selvrealiseringsprosjekter har preget samfunnet i flere år allerede, men det som er så tydelig i år, er hva alt dette har gjort med oss.

Klimagalskapen har drevet fram en type detaljstyring og inngripen i enkeltmenneskets liv. Det har banet vei for enda mer av det samme – og vi har rent faktisk fått mer av det samme. Det smitter over på andre saksfelter. Vi er gjenstand for en idealisme som truer oss når fellesskapet er borte.

Idealisten spiller på to ting: frykt og moralisering.

Vi har latt frykten bli porno, og vi konsumerer den på inn- og utpust. Vi hadde alltid hatt det så trygt, varmt og godt, men 2021 viste oss at vi har tatt det for gitt, og det skremte oss. I stedet for å møte frykten, slutter vi å leve. Vi er så redde for å dø at vi ofrer livet. Nevrosen sprer seg raskere enn koronaviruset, og i motsetning til viruset som bekjempes av immunforsvaret, biter den seg fast i sjelen.

Moraliseringen er ikke av ny dato, men den egosentriske selvrealiseringen og intolerante «humaniteten» som preger vårt samfunn i dag, har gått over stokk og stein. Hvorfor snakker vi aldri om roten til problemet?

Ingen snakker om det manglende verdigrunnlaget som skaper tomrommet mennesker forsøker å fylle med status, økonomisk suksess og materielle ting – og behovet for å føle seg god og bety noe. Det er en håpløs oppgave.

Det innbilt gode mennesket skal redde hele verden, men gjør det til et ødeleggende selvrealiseringsprosjekt. Vi skal sette andre først, selv om det betyr vår egen undergang. Innvandringspolitikken har ødelagt Sverige og deler av Norge. Vi skal ikke være redd for kriminelle innvandrergjenger som knivstikker, raner og voldtar, for da er vi rasister, men vi skal frykte en klimakrise som ikke eksisterer – en «krise» basert på 30 år med feilslåtte spådommer.

Vi fyller tomrommet med idealer, visjoner og ønsketenkning som underbygger egoet. De praktfulle luftslottene bygger vår egen selvfølelse. Med det utgangspunktet skal vi konstruere både samfunnet og oss selv, og når vi mislykkes, er fallet så dypt at fornektelse er eneste utvei.

Slik er verden blitt gal, forskrudd. Det aller meste er snudd opp ned. Toleranse betyr intoleranse. Moralismen er den nye moralen. Fellesskap er isolasjon. Omsorg er avstand. Kløften mellom oss, mellom mennesker som før kunne samles på tvers av ulike standpunkter, er større enn noen gang, og det samme er detaljstyringen av enkeltmenneskets liv, i alle fall i min levetid.

Alt dette er symptomer på manglende tillit, både til oss selv og til fellesskapet. Vi kan ikke veilede oss selv, vi stoler ikke på oss selv. Vi kan ikke ta ansvar for oss selv.

Vi blir fortalt hvordan vi skal leve ned til minste detalj. Vi skal ikke spise kjøtt, vi skal ikke reise, vi skal ikke røyke eller drikke, vi skal ikke klemme hverandre, vi skal ikke puste uten munnbind i nærheten av andre. Vi skal hate hverandre. De vaksinerte skal hate de uvaksinerte, og omvendt. Senest på julaften kom jeg over en artikkel i NRK hvor en astmatiker ber folk slutte å fyre i peisen fordi hun ikke får puste, hun vil heller at majoriteten skal fryse i vinterlandet Norge – hvor våre politikere har gjort det vanskelig for folk flest å holde varmen uten å flås økonomisk.

Akk, så enkelt det er å slippe å tenke. Slippe å ta ansvar. Slippe å veilede seg selv, for det kan vi ikke når vi ikke har noe kompass. Men hva skjer når detaljstyringen skaper kollisjon mellom motstridende behov?

Vi kan ikke alle gå i takt. Vi har forskjellige behov, og det er på tide at vi får ta ansvar for oss selv igjen. Vi må ha enkle, overordnede regler som alle kan forholde seg til, og ikke denne katastrofale detaljstyringen.

Men hengivenheten til egen makt og eget behov for å hevde seg fremkaller menneskets stygge sider. «Du skal gjøre som meg og være som meg, ellers er du ond.» Kent Andersen og jeg tøyser mye med dette i programposten Grønnjævelig helg under Ukens Sammenzurium. For hvis vi ikke kan le av det, er det ikke annet en nitrist.

Humor er et av de viktigste virkemidlene vi har for å sette eliten, adelen og maktkåte egoister på plass. På den måten kan man jekke ned stormannsgalskapen deres. Jo mer det ideologiske hysteriet får utfolde seg, desto viktigere blir det å le av pådriverne for dette. For det er absurd og tragikomisk, og latterliggjøringen svir.

Men humor er heller ikke lov lenger. Vi får ikke le av noe eller noen. Det er krenkende. Med mindre det er av konservative eller kristne, så klart – for deres verdigrunnlag står støtt. Det er viktig for idealistene at samfunnet er dødsens seriøst, slik at f.eks. meningsinnlegg om ribbeskam ikke kan les bort.

Respekt og aksept for individuelle valg er avviklet. Respekt og aksept for individet er avviklet. Alle skal gå i takt, og vi skal like de samme tingene, vi skal være kollektivet, innsiden ut.

Har vi ikke nok skam? Flyskam og kjøttskam, skam for å være hvit, vitenskapsskam: å hevde at det kun finnes to biologiske kjønn. Nå også ribbeskam. Vi skal vel egentlig ha juleskam òg, fordi det «ekskluderer» minoriteter. Sannheten er at de som vil være med og feire jul, er velkommen til det. De som ikke ønsker det, ekskluderer seg selv, men vi skal skamme oss over å ha egen kultur og egne tradisjoner. Det er sikkert mange skammer jeg har glemt, det er blitt så mange av dem.

Vi skal skamme oss, vi skal ikke le, og alt skal være dødsens seriøst. Attpåtil skal vi sette fremmede, eller «klimaet», foran oss selv – ellers er vi ikke gode mennesker. Dette er hva idealismen har gjort med Norge. Med Vesten.

Avvikling av oljenæringen er et godt eksempel. Menneskene som oppriktig mener at det må til for å redde jorden, skal avvikle denne livsnødvendige næringen før de aner hva den skal erstattes med. Det er ikke lenge siden det veganske miljøet i Norge fikk seg en støkk, da en Annbjørg gikk ut og sa i NRK at hun måtte bruke ull for ikke å fryse. Samuel Rostøl, som står bak ribbeskammen, tydde til Facebook for å forklare at veganere ikke skal utnytte dyr til noe som helst formål, ei heller klær. Jeg vet helt ærlig ikke hva Rostøl mener om oljenæringen, men det er en kjensgjerning at mange klimaaktivister også omfavner den veganske livsstilen. Mange bruker syntetiske stoffer som lages av produkter fra oljenæringen. Sirkelen er komplett.

Håpløsheten blant dem som ser galskapen for hva den er, kan være trøstesløs. Når man taler Roma midt imot, blir man møtt med hat og sensur. Fraværet av solide verdier og et moralsk kompass resulterer i maktesløshet og mismot.

Verdier er erstattet av idealer. Mens idealisten søker anerkjennelse utenfra, er personen med et verdigrunnlag trygg på seg selv, på hvem han er og hva slags liv han ønsker å leve. Verdier retter oss, navigerer oss, gir oss mening, gir oss respekt for oss selv og andre, gir en stødighet som både du og andre kan forholde seg til. Idealer leder oss vekk fra dette mot streben etter å være noe vi kanskje aldri kan bli. Idealisten er løsrevet fra realitetene og går over lik for å oppnå umulige mål – og her er vi, på tampen av 2021.

Slik ender vi opp med å flå nordmenn for å kunne sende strøm til Tyskland.

Slik ender vi opp med vindparker som raserer naturen, dreper dyreliv og forsøpler, for å ta vare på naturen.

Slik ender vi opp med antirasister som er så rasistiske at de klarer å lire av seg at hvite mennesker er først onde, fordi de er hvite.

Slik ender vi opp med en liste over flere hundre «kjønn», hvor mann og kvinne blir sett ned på, hvor «cis-folk» skal skamme seg fordi de er slik de ble født.

Slik ender vi opp med politikere som ikke klarer å tenke fornuftig eller svare ordentlig på spørsmål.

Alt tøvet som presses ned over hodet på oss, det være seg koronafrykt, klimafrykt, kritisk raseteori, kjønnsteori, masseinnvandring eller annet, vitner om at det ideologiske hysteriet har erstattet det som gir oss trygghet, felleskap, respekt og frihet. Verdigrunnlaget er borte. Politikerne er ikke kloke mennesker med sunne grunnverdier og prioriteringene i orden, de er tomsete idealister som raver og kaver i blinde, uten forankring, og skader oss mens de holder på.

 

 

 

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.