Christina Pletten, kommentator i Aftenposten, forsøker å skrive balansert om pandemi og vaksiner, men sliter selvsagt. Det virker som at hun sammenligner nedstengning med lovfestet bruk av bilbelte.

For en gang hun var i Tyrkia, så møtte hun en drosjesjåfør som ikke skjønte at hun maste om bilbeltet. Da Pletten argumenterte for at man måtte beskytte barna, svarte den tyrkiske sjåføren:

– Hvorfor det? Man kan da alltids få flere barn.

Bruk av bilbelte ble innført tross protester. Først 14 år senere, i 1989, ble sikring av barn påbudt. Også i Norge tenkte man tydeligvis lenge at «det alltid går an å få flere».

Jeg tror ærlig talt at folk ikke tenkte at man kan få flere. For nordmenn har nesten sluttet å reprodusere seg. Vi har mistet viljen til selve livet.

Med årenes løp har imidlertid de fleste nordmenn forsont seg med å leve i et samfunn der forebygging av risiko har svært høy prioritet.

Ja, men er det et framskritt at oljearbeidere må gå på kurs for å lære å gå i trapper? Er ikke frihet viktigere enn en marginal forbedring av trygghet?

Skal ikke ungene få lov til å klatre i trær, dumme seg ut og ramle i trapper? Når selv voksne nektes denne muligheten?

De skandinaviske landene er blant historiens tryggeste og mest suksessrike samfunn. Det er blant annet fordi de er blitt så gode på å håndtere usikkerhet. Den nordiske modellen er et system der fellesskapet avlaster den enkeltes risiko. Til gjengjeld stiller felleskapet krav til individet. Høy risiko er kostbart.

De skandinaviske landene VAR blant historiens tryggeste samfunn. Men nå er det daglige skyteepisoder i Sverige, og vi vet ikke om vi har råd til strømregningen i vinter.

Høy risiko er kun kostbart hvis myndighetene innfører strenge reguleringer, stenger ned samfunnet og tar levebrødet fra «vanlige folk», men selvsagt ingen av de statsansatte.

Den siste tiden har anklagene om «hysteri» dukket opp igjen, etter lang tids dvale. Pandemien har antent en hissig debatt om balansen mellom risikohåndtering og personlig frihet.

Risikohåndtering burde være en del av den personlige friheten. Jeg er ingen motstander av bilbelte, ei heller av vaksiner. Men å bruke bilbelte begrenser ikke friheten. Å nektes ferie og hyttebesøk, og i stadig flere land faktisk å tjene penger til livets opphold, det er et inngrep i friheten.

Pletten viser ingen stor forståelse for at folk er lei. Fordi dette er jo så komplisert, og «ikke noe man kan lære ved å se en youtube-video».

Tror hun seriøst at folk må se på YouTube for å forstå at de mister sin frihet?

Plutselig kommer det en slags hyllest av de som tåler risiko. Så kommer forbeholdet umiddelbart.

Historisk har personer som tar stor risiko vært verdsatt høyt. De er blant våre største helter: oppdagerne, krigerne, pionerene. Noen ser vurdering av risiko som en kamp mellom de djerve og de pinglete, de tøffe og de hysteriske.

Det større bildet er imidlertid at det kostbart å ignorere risiko, spesielt når usikkerheten om konsekvensene er høy. Omikron-varianten har tilført nye variabler i et komplisert regnestykke.

Avsnitt etter avsnitt skriver hun. Mangelen på forståelse er det som slår meg. Dette handler ikke om politisk uenighet, jeg aner ikke hvor Pletten står politisk, og vet vel egentlig ikke helt sikkert hvor jeg står politisk selv.

Det handler om vurderinger.

Risikohåndtering er vanskelig, men prinsippet er enkelt. Det handler om å gjøre det man tror er best og smartest for flest, uten at utfallet er gitt. Det blir ikke alltid perfekt. Men norske myndigheter har vært bedre på slike vurderinger enn de fleste andre land.

Er det mulig å skrive noe slikt om norske myndigheter, som er i ferd med å føre befolkningen ut i fattigdom?

Erna Solberg sa for noen år siden omtrent følgende: Hvis vi ikke lykkes med integreringen, så ender det i en katastrofe.

Jeg har omtalt dette tidligere, men gjentar det her.

Flybransjen og (etterhvert) togbransjen har innført proaktiv risikoanalyse. Tidligere var det slik at man etterforsket ulykker i ettertid, så lagde man regler som kunne forhindre at en lignende ulykke kunne skje igjen.

Så endret dette seg. Man begynte å forutse potensielle katastrofer, selv om de aldri hadde skjedd. Man forsøkte å forhindre det utenkelige. Dette kan relateres til Murphy’s lov: Alt som kan gå galt, vil gå galt.

Risiko defineres som et produkt av sannsynlighet og konsekvens. Man kan tåle relativt høy sannsynlighet, hvis konsekvensene er minimale.

Men hvis man tar for seg Solberg og hennes utsagn, så ender vi i den motsatte skalaen.

Hva er risikoen for at vi ikke lykkes med integreringen? Vel, den er praktisk talt 100 prosent. Ingen land har lykkes etter 40-50 år med kreative og kostbare forsøk.

Hva er konsekvensene? Katastrofale, som Solberg selv sa.

Hva gjør man i en slik situasjon? Man henter inn haugevis av uintegrerbare innvandrere og later som ingenting forandres, nothing to see here, move along.

Og Christina Pletten har tydeligvis ennå ikke forstått hva konsekvensen av klimatiltak, strømkabler, sleipe politikere og skyhøy innvandring vil bli. Man må jo være balansert.

«Slipp pandemien løs, det er jul (igjen)!»

Kjøp Alf R. Jacobsens politiske bombe «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!