KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad trakk på ettermiddagens pressekonferanse den konklusjonen som ikke var til å komme forbi: Han går av som partileder og statsråd.

Aftenposten avslørte fredag at Ropstad har gitt uriktige opplysninger for å spare skatt. Avisens dokumentasjon, som Ropstad ikke benekter, viser at han har tatt aktive grep for å unngå å betale skatt av den fordelen han og familien har ved å bo gratis i en statsrådleilighet. Politisk står Ropstad igjen med svekket tillit og uten etisk autoritet.

Den strafferettslige og skattemessige siden av saken lar vi ligge. Økokrim har tatt tak i saken, som politiet nå etterforsker. Skattemyndighetene ettergår det skattemessige. Vi avholder oss fra å mene noe om det som ennå ligger i politiets hender.

Dette er en skandale av dimensjoner vi må 25 år tilbake til Jagland-regjeringens dager for å finne maken til. Terje Rød-Larsen skulle som planleggingsminister hjelpe sin venn statsministeren med å bygge «Det norske hus», men måtte gå av etter et par måneder da det ble klart at han hadde snytt på skatten ved å underslå for skattemyndighetene en gevinst ved salg av aksjer. For det fikk han dessuten 50 000 kroner i bot og skatt pluss straffeskatt for bedrageriet. 

Audun Lysbakken fikk også avskjed på grått papir da han ble avslørt som korrupt, men hadde ikke gjort noe straffbart. Jens Stoltenberg ba ham straks å rydde kontoret. At han senere ble valgt til SV-leder, forteller alt om partiets manglende etiske standard.

Kjell Ingolf Ropstads skattesak og avgang legger ytterligere stein til byrden for et parti som allerede er ille tilredt. KrF fikk mandag det dårligste valgresultatet etter krigen og kan med parlamentarisk representasjon bare fra Vest-Agder, Rogaland og Hordaland knapt lenger regnes som et landsdekkende parti. Partiet har få førstegangsvelgere, men tilsvarende mange eldre og sistegangsvelgere.

Vi skal ikke dømme et parti ut fra det som tillitsvalgte gjør og ikke gjør privat. KrF’s problemer stikker langt dypere enn som så. Partiet har lenge slitt med sin identitet og forankring. Så mange KrF’ere er sjarmert av sosialismen at de på landsmøtet for tre år siden nesten fikk flertall for å transportere partiet over på venstresiden. Det partiet som i sin tid ble stiftet i frykt for Arbeiderpartiets fremvekst, holdt nesten på å bli Ap-partner.

KrF’s muligheter ligger i å være annerledes. Partiet var lenge akkurat det – en motmakt mot det politisk korrekte. KrF sto for en politikk utformet i samforstand med kristen etikk og kultur. I en tid hvor normløshet i kombinasjon med islamisering gradvis omdanner Norge til noe fremmed, kunne det være behov for KrF som talende alternativ.

Men det er jo akkurat det partiet ikke har vært! KrF er ved sin dumsnille innvandringspolitikk en pådriver for å islamisere Norge. Partiet har et stort medansvar for den pågående islamistiske infiltrasjon av statsapparat og samfunnsliv. KrF bør legge seg på minne Bibelens ord om at ingen kan tjene to herrer samtidig – i dette filfelle både den kristne Gud og grunnleggeren av islam. KrF gjødsler hedenskap på norsk jord.

KrF er det eneste stortingspartiet som står opp for det ufødte liv, men Ropstad var i valgkampen så uklar om partiets abortpolitikk at tilhengere av fosterets rettsvern kom i villrede. KrF kunne vært et alternativ i familiepolitikken, men avviser at foreldre selv kan fordele betalt foreldrepermisjon mellom mor og far. I stedet for å styrke familiene, er KrF med å styre dem. Også KrF nærer mistillit til familienes evne til å organisere sitt eget liv.

Den dagen KrF ikke lenger er annerledes, men dilter etter en radikalisert tidsånd, har partiet heller ikke lenger noen eksistensberettigelse. 

De som vil jobbe for partiets gjenreisning, tar sannelig på seg tungarbeid!

Kjøp boken til Kjell Skartveit her!


Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂