Cézanne Kortspillerne (1892)

Det har slått meg gjennom et langt kunstfaglig yrkesliv at billedkunstnere er nokså dårlig utrustet med intellektuelle evner. Allikevel har de noen oppblåste egoer som krever respekt og beundring uansett hva de sier og lager. En ting er mangelen på selvinnsikt i egen produksjon når de skal forklare den. Enda verre blir det når de skal tolke andres kunst, da går det over stokk og stein, og i strid med logikk og rasjonell tenkning.

Subjekt.no publiserte forleden en slik tekst skrevet av kunstneren Brynhild Grødeland Winther, som har levert en slags analyse av den franske kunstneren Paul Cézannes malerier. Strengt tatt kan den vel ikke kalles en analyse, det forutsetter faglige kunnskaper og logisk tenkning. Teksten minner mer om en uspiselig suppe, som redaksjonen burde ha tømt i klosettskåla. Anmeldelsen er full av tåkeprat og gir ingen informasjon om Cézannes særpreg eller hans kunsthistoriske betydning.

Utgangspunktet for kunstanmeldelsen er mønstringen «Cézanne: Mesterverk fra The Courtauld», som nå vises i lokalene til Kode i Bergen. De fleste har nok hørt om kunstneren Paul Cézanne, langt færre om The Courtauld Gallery og The Courtauld Institute of Art, som holder til i London og blir ansett for å være to av verdens mest prestisjefylte kunstinstitusjoner. The Gallery råder over imponerende kunstsamlinger og driver en omfattende museumsvirksomhet mens The Institute er en kunstvitenskapelig forskningsinstitusjon under The University of London.

Begge institusjonene er høyt rangerte i Storbritannia og de driver en faglig kompetanseutvikling som er høyt estimert av internasjonale kunsthistorikere og -forskere. At Kode i Bergen har fått til en utstillingsavtale med The Courtauld Gallery om å vise Cézanne-malerier er faglig sett imponerende, men Grødeland Winter er bare opptatt av å stille stifteren, rikmannen og kunstsamleren Samuel Courtauld i et dårlig lys. Pengefolk er nemlig ikke interessert i kunst på annet vis enn å akkumulere kapital. Derfor skal de også ned fra pidestallen, men som kjent: Veltede statuer er små hunders glede.

I følge anmeldelsen gjelder det ikke bare de pengesterke stifterne, men også kunstneren Paul Cézanne. Grødeland Winther kan ikke skjønne hvorfor han er så kunsthistorisk viktig og verdifull. Det er jo bare maling og klisjeer, dessuten er bildene så små og motivene kjedelige. Anmelderen gjør ikke noe forsøk på å se Cézannes bilder i kontekst, annet enn å se dem som uttrykk for investeringsobjekter. Hun kan ikke engang foreta en enkel formalanalyse, som kanskje kunne avklare malerienes sammenheng og eventuelle brudd med tradisjoner.

Det mest spesielle og betydningsfulle ved Paul Cézannes billedtype er bruddet med det sentralperspektiviske hegemoniet, at billedrommet skal styres og organiseres ut fra et forsvinningspunkt med konstruerte fluktlinjer. Cézanne insisterte på at bildet var en todimensjonal flate og at kunstneren alltid måtte «holde flaten» og komponere motivet ut fra flatens todimensjonale krav. Dette er en romoppløsende strategi som i første runde baner veien for en nonfigurativ billedoppfatning, i neste omgang det monokrome maleri og deretter det usynlige verk i konseptuell innpakning.

Paul Cézannes billedverden må tolkes og forståes i en historisk sammenheng, i likhet med all kunst og kultur. Man kan ikke bare føle seg frem til verkenes mening, slik anmelderen gjør, men hente frem de relevante kunnskaper via diakrone og synkrone studier av datidens kunstfelt. Det er den slags kunnskapstilfang man trenger for å tolke kunstverk, ikke det estetiske føleriet som dagens kunstnere innbiller seg er nøkkelen til all kunstforståelse. En slik vrangforestilling tilslører og avsporer også enhver dialog om verdier og sosiale veivalg.

Uten dette relevante kunnskapstilfanget kan man heller ikke få innsikt i tidsånd og tenkemåter. Det vil si å kunne plassere Cézannes kunstnerskap innenfor datidens overordnede tankestruktur, nemlig Opplysningsprosjektet eller moderniteten. Går vi videre i det sporet blir Cézannes malerier mer interessante og kunstnerisk betydningsladede. Vi vet hvor han befinner seg og hva han estetisk sett baler med, og det var ikke bare å produsere flate-malerier som behaget datidens rikfolk, slik Brynhild Grødeland Winther kverner om.

Dette kunst-sosiologiske argumentet bruker hun flere ganger i anmeldelsen, hovedsakelig for å nedgradere Cézannes malerier og seriøsitet. Han masseproduserer jo bare klisjeer for pengesterke samlere. Dette er sludder og vås og ondsinnet slarv. På den tiden var det ikke et problem hverken for kunstnerne eller samlerne om verkene ble solgt til rikfolk. En rekke museer gjorde også mange og store innkjøp av 1800-tallets ledende kunstnere. Det ga selvsagt status å kunne erverve seg verker av kjente kunstnere.

Det er altså helt på trynet når Brynhild Grødeland Winther tvinger sin sosiologiske problemstilling ned over 1800-tallskunsten der den er historisk inadekvat og ubrukelig. En sosiologisk vinkling på samspillet mellom kunstproduksjon og kapitalinteresser er selvsagt ikke uinteressant, men den må benyttes innenfor et tidsrom der pengemakten tydelig påvirker kunstvurderingen og -produksjonen negativt. Den fremste kunstsosiologen på det feltet er franske Nathalie Heinich, som har drevet omfattende forskning på den internasjonale kunsthandelens press mot den faglig frie kunstvurderingen.

Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂