Du har kanskje hørt dette sitatet før? “Power tends to corrupt and absolute power corrupts absolutely.” Det var Lord Acton, en verdensberømt historiker, som gav den advarselen til verden om at absolutt makt ødelegger absolutt. En annen advarsel kom fra Tacitus, en berømt historiker under Romerrikets tid, som bemerket at friheten ble undergravd da romersk lovgivning endret seg fra trygghet og omsorg for alle individer til tilfredsstillelse for bestemte individer og interessegrupper. Han stresset også det faktum at det ble dannet flest nye lover da Romerriket var som mest korrupt.

Historien om det gamle Roma strekker seg over tusen år – omtrent 500 år som republikk og 500 år som et keiserlig og tyrannisk enevelde, med Kristi fødsel imellom.

Historiker Thomas Madden forteller i sin bok Empires of Trust at vi kan trekke lærdom fra denne perioden. Ifølge ham startet tyranniet i det romerske imperiet etter at republikken sakte men sikkert pulveriseres rundt Kristi fødsel.

De første blomstrende 500 år var basert på sterk gründervirksomhet, begrenset statsmakt og respekt for privat eiendom. Veksten var tuftet på hardt arbeid, uavhengighet, selvstendighet, kreativitet og mot – karaktertrekk som vi vet frihet alltid er avhengig av. Roma med lave skatter, tariffer, frihandel, kunst og arkitektur, bankvesen, utdanning og handel ble sentrum for verdens rikdom.

Alt dette forsvant imidlertid da folket oppdaget en annen type inntektskilde – nemlig staten. Romerrikets tilbakegang er knyttet til maktkonsentrasjon i sentralstyret, enorm økning i offentlig gjeld, kamp mellom interessegrupper med endeløse krav på statskassen og stadig høyere skatter på de produktive i samfunnet. Keiser Nero skal ha sagt: «Let us tax and tax again! Let us see to it that no one owns anything!» (jeg kunne tilføye: ‘and you will be happy’). Romerriket – sentrum for verdens rikdom – endte i mørke og fortvilelse, tyranni, slaveri og fattigdom. Slik leser jeg historikerne.

Nå er det ikke Romerrikets ‘rise and fall’ min kommentar skal dreie seg om, men mer om begrepet karakter. Dog er det interessant å ha i bakhodet at konsekvensen av at romerne endret sin karakter, var at de mistet friheten og til syvende og sist også sin sivilisasjon. Kan vi trekke paralleller til i dag og stake ut noen røde flagg som reiser seg i horisonten? Kan vi legge bort mobilen for en stakket stund og gå inn i oss selv og granske vår egen karakter – se oss selv i hvitøyet?

Spørsmålet som må stilles, er hvilken karakter vi innehar når vi møter et samfunn i stor – og i mine øyne udemokratisk – endring, et samfunn som bærer preg av mindre medbestemmelse, mindre nærdemokrati, tap av selvråderett, maktkonsentrasjon, større byråkrati, økning i offentlig gjeld og en ytringsfrihet som forvitrer? Har vi egentlig karakter nok til å beholde vår frihet?

Når vi klager over at våre politikere misbruker vår tillit, er det kanskje fordi vi er villig til å se en annen vei når det er det ‘riktige’ partiet som styrer eller leverer akkurat de godene vi personlig vil ha – og ha ! Vi kutter hjørner og ofrer vår karakter for makt, penger, status, oppmerksomhet, kjendisliv og andre flyktige og umiddelbare tilfredsstillelser. Når Grunnloven blir ignorert – bryr vi oss i det hele tatt om det?

Karakter er nøkkelen. Karakter er i grunnen alt. Historien forteller oss at dårlig karakter fører til dårlig politikk, som fører til dårlig økonomi, som igjen er dårlig for vår personlige frihet. Ja, kanskje er det slik at uten karakter er et fritt samfunn ikke bare usannsynlig, det er umulig.

Vi må forstå at makt konsentrerer seg hvis vi ikke følger årvåkent med – det er maktens natur. Følger vi ikke med, kan det gå med oss og vår frihet som i denne fortellingen:

«The heat below the pot in which the proverbial frog was boiled started out as a mere flicker of a flame, then rose gradually until it was too late for the frog to escape. Indeed, for a brief time, he enjoyed a nice warm bath.»

A nice warm bath satt opp mot karakteren du vet finnes langt der inne. Om din karakter (virtus) innehar gravitas (verdighet), continentia (selvdisiplin), industria (aktsomhet), benevolentia (goodwill), pietas (lojalitet) og simplicitas (ærlighet) – ja, se det – dét er det store spørsmålet knyttet til fremtidig frihet.

Godt valg!

 

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂