Britiske jihadister reiste i flokk for å forsøke å innføre kalifatet i Syria og Irak. Jihadi John ble en poster boy for denne strømmen av unge briter, som foretrakk terror framfor demokrati.

Shamima Begum var et annet symbol, litt som våre egne IS-kvinner med et «angivelig sykt barn».

Les også: Utrygghet uroer ikke elitene

Bølgen av koronasmitte kunne nok det britiske samfunnet håndtert. Men den britiske sikkerhetstjenesten er overbelastet. Nye bølger av returnerende jihadister kan velte hele systemet.

Da hjelper det ikke at innenriksminister Priti Patel snakker høyt. For ingenting skjer. Dette er storpolitikk anno 2021: Vi har ledere som prater og prater. Men de gjør aldri noe med problemene. «Secondary problems», som Douglas Murray beskriver det, er enklere. Det krever jo ingenting å angripe de som protesterer.

Det foregår et spill for galleriet. Hvem i huleste tror på statens forsøk på avradikalisering? Det er et latterlig konsept. Men det er dette myndighetene tror er løsningen på et uløselig problem som er skapt av dem selv.

Rettighetene og friheten til returnerende jihadister prioriteres foran egne, lovlydige borgere, skriver Charlie Peters i The Spectator.

Optimismen blant IS-terroristene får seg et løft, mens det britiske folket synker ned i et mismot, litt som i Sverige. Selve håpet er under angrep, akkurat som Biden-regimet forsøket i USA. Noen få har krefter til å stå opp mot galskapen. Men det koster. Disse mister inntekt, livsgrunnlag, personlig sikkerhet og i ekstreme tilfeller sitt eget navn.

IS-kvinnene omtales som uskyldige ofre for hjernevask. Er dette et resultat av idiotiske journalister, eller er det en del av en strategi for å bryte ned folket? Uansett er det en katastrofe.

Western jihadi brides, we are told, were ‘groomed’ or ‘brainwashed’, or indeed were simply too young to be judged for their actions, and should be given a second chance.

En «second chance» er aldri en mulighet hvis en innfødt borger trår feil. Jeg snakker av erfaring. Veien til døra er kort. Ingen forsøker å forstå. Man blir forkastet, umiddelbart.

Med mat på bordet og nedbetalt huslån er det egentlig til å leve med. Og noen ganger dukker lyset opp når det ser som mørkest ut. Plutselig har jeg nye kollegaer. Livet går videre på en vakker ferd mot den uunngåelige undergangen.

Støtte fra lesere varmer, selv om man ikke har energi til å gjøre noe med alle tipsene som kommer inn. Men dialogen er der. Vi føler at vi har noen i ryggen. Dette betyr mye.

Men IS-terroristene strømmer inn. De beskrives som uskyldige ofre og egentlig motstandere av terroren. Som en IS-kvinne fra Canada, som tross alt ikke faster under ramadan, og viste sin motstand mot IS ved å reise ned til Syria?

Hvem tror på slikt? Da er det vel bare å trykke henne til brystet? Er det noen ledige jobber i barnehagen?

She was part of a group of women who have very explicitly rejected the Islamic State. They’ve been wearing Western clothes, they were not fasting during Ramadan, and they were being threatened. I can reassure Canadians that this individual — I’m not saying for all Canadians…does not pose a threat. I’m 100 per cent confident of that.

Hun er tross alt ikke en trussel for alle i Canada. Bare noen. Secondary problems.

The testimony of soldier-turned-filmmaker Alan Duncan, who has released a documentary, ‘What About Justice For Us?’, calls into question the wisdom of allowing westerners to come home.

Duncan spoke to a Norwegian Isis spouse, who smirked while claiming that Yazidi women ‘weren’t sex slaves, they are slaves that you are allowed to have sex with.’

Jezidi? Småjenter som tortureres og brukes som sexleketøy for jihadister? Ingen bryr seg. Voldtektsmonstre og moderne slavedrivere? Alle rettigheter må utdeles. Slik dør håpet om en sivilisasjon.

Les også: Perspektivløsheten og galskapen får rå: Ett sykt barn får all oppmerksomhet – titusenvis glemmer vi

Men disse ofrene som har fått livene sine ødelagt omtales som «domestic workers» av overgriperne. Bare en hushjelp, liksom. Nothing to see here, move along.

Filmmakeren Duncan har møtt IS-kvinner som sier det rett ut: De tror fortsatt på kalifatet. De skal bare hjem en liten tur for å samle krefter til neste runde.

Men, som Jon Helgheim sa det: De ER hjemme. Ørkenen og fattigdommen, det er hjemmet til disse folka. Valget vårt er om vi vil skape et hjem for disse her hos oss. Ørken, fattigdom, brutalitet, ufrihet og undertrykkelse.

Shamima Begum, IS-kvinne som ikke fikk komme tilbake til Storbritannia. Hun burde nok søke asyl i naive Norge. Foto: Rex

Jeg sier nei. Orban sier nei og blir derfor foraktet av hele den politiske eliten. Mens Merkel sier Wir schaffen das. Erna dilter etter. Det er en ren katastrofe.

Trump sa nei, og måtte fjernes. Snart er det vår tur.

Unge franske jenter som Thaïs d’Escufon våger å stå oppreist. GI Danmark nekter å gi opp.

Hva med oss som er voksne og velsituerte? Skal vi bare pingle ut?

Duncan also spoke with another Briton, Samia Hussein, while in the camps. Hussein, who lost her arm in an airstrike, is now living in west London in a £500,000 council house.

But what about Isis’s victims? For them, the future looks rather bleaker.

Hvordan kan vi tillate noe slikt? Ofrenes historie er smertefull lesning.

During her time in Isis captivity, Naveen was a slave in a house with four Western Isis brides: two Germans, a Russian, and a Bosnian. Like Hussein, they will likely be allowed to return and enjoy the comforts of their ill-prepared home nations.

Ex-soldaten og filmmakeren Duncan, som faktisk kjempet mot IS som en del av de kurdiske styrkene,  og lider av PTSD, ble derimot stilt for retten. Han hadde fått noen urettmessige utbetalinger på 70 pund, et antall ganger.

Han behandles som en verre kriminell enn slike som hadde sexslaver og hygget seg med halshugginger.

So Duncan — who volunteered to fight and die for his country, who suffered enormously because of his service, who pushed through his pain to fight Isis, and who returned to the region again to reveal what western jihadists really think — has endured more legal pressure than some returning Isis members.

This has got to stop. Britain needs to get real, change tack, and act urgently to prevent returning extremists from being afforded the freedom to recruit terrorists and plot attacks from within.

Jeg velger Duncan fremfor Shamina Begum. Vi kan ikke ha det sånn. Det er uutholdelig.

Hva er poenget med «menneskerettigheter», hvis de bare gjelder for de verste menneskene?

Jeg vil avskaffe menneskerettigheter, siden det bare er et falskt glansbilde. Vi må finne tilbake til det som heter borgerrettigheter: En nasjon som tar vare på sine egne. Verden må klare seg selv, og så kan de som ønsker det bidra med sine egne ressurser.

Nå skyfles dritten nedover, og eliten forblir rene. Men det er bare på utsiden.

The Spectator

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂