Avisen Innherred forkynte 24. juli at det ble skrevet historie under fredskonserten som ble avholdt i Levanger kirke i tilknytning til 22. juli-markeringen. Arrangementet i kirken var et et fellesarrangement i regi av kirken, Human-Etisk Forbund og Innherred islamsk senter.

Barn og ungdom sto for innslagene i form av tekst- og diktlesing og sang.

Spørsmålet avisen ikke svarer på, er om tre så diametralt ulike virkelighetsforståelser kan skape fred sammen, om denne synkretismen er løsningen på de utfordringene vi står overfor.

Det var to ungdommer fra Innherred islamsk senter som leste det avisen kaller fredstekster fra Koranen. Det har aldri skjedd før i en kirke på Innherred, kanskje aldri før i en kirke utenfor hovedstaden. Avisen spør ikke hvorfor, om det er en legitim grunn til at islams budskap ikke har hatt en naturlig plass i den kristne kirken.

Tekstlesningen fra Koranen ble bokstavelig talt velsignet av biskop emeritus Tor Singaas. Innherred skriver at den tidligere kirkelederen i Nidaros tok del i arrangementet gjennom en appell, og at han til slutt velsignet forsamlingen, ga ros til initiativet og fant det svært gledelig at det var de unge som gikk foran og viste veg. Det gav ham ifølge avisen tro på framtiden.

Men vi forstår hvor utfordringen ligger når Innherred kun ser på tekstene i seg selv. Avisen er ikke opptatt av en helhetlig forståelse, hva som er utgangspunktet for tekstene:

Det som ble hengende igjen var at budskapet du bærer fram og selve handlingen er viktigere enn om du kaller deg en kristen, en humanetiker eller muslim. Diktene av Haldis Moren Vesaas og Arnulf Øverland står seg like godt som tekstene fra de hellige bøkene.

Det som betyr noe er samling rundt budskap om fred, toleranse og mangfold, og en felles kamp mot tankegodset som lå til grunn for uhyrlighetene 22. juli for 10 år siden.

Man kan heller ikke annet enn å undre seg over avisens fullstendige historieløshet når den påstår at kirken ikke er en radikal organisasjon. For er det noe som har kjennetegnet kirken fra den dagen den ble grunnlagt, så er det dens radikale forståelse av menneskets verdighet og troen på en Gud som ofret seg selv for vår skyld.

Det har aldri blitt forkynt et mer radikalt budskap enn at alle mennesker er like innenfor Gud, en Gud som inviterer oss til å bli hans barn. Det er kristendommen som var utgangspunktet for ideen om menneskets likeverd og dermed likhet for loven, ikke islam eller ateister, og det er all grunn til å frykte for at denne forståelsen av mennesket vil tape i møte med ateismen moralske relativisme og islams a-moralske guddom. For avisen skriver:

Kirken er ingen radikal organisasjon. Den har tradisjonelt sett tungt for å ta innover seg endringer i samfunnet. For utenforstående kan kirkens diskusjoner rundt ulike spørsmål framstå som litt antikvariske. Det er ikke like lett å forstå hvorfor frontene framstår såpass harde, når svaret synes så opplagt for den som har forsonet seg med at endringene har kommet for å bli.

Torsdagens hendelse kan ikke plasseres i samme kategori. Det er radikalt og utfordrende å løfte tekster fra Koranen inn i kirkerommet. Det er en modig handling som det står respekt av. Selv om det er mange av oss som hilser en slik brobygging velkommen, er det kan hende enda flere som finner det unaturlig og vil ta avstand.

De som tok valget visste hva de gjorde. De visste hvem de utfordret med dette. Om vi kan vente oss bråk og uro i kjølvannet, skal vi vite at det som oftest er nødvendig for å endre samfunn og holdninger. Det er i så fall en diskusjon som jeg ønsker velkommen.

Jeg ser fram til den dagen vi kan diskutere ulike religioners og ideologiers virkelige innhold, hva deres tilhengere legger til grunn for sine handlinger og etiske preferanser, ikke bare løsrevne sitater fra skriftene. Det er nemlig en logisk umulighet å hevde at et samfunn kan bygge på dem alle.

For ateisten er vi alle bare et tilfeldig støvkorn i universets uendelighet, for muslimen tillater Allah alt som finner sted, også ondskap har utgangspunktet hos ham. Det er bare i kirken vi finner en Gud som sier at ondskapen er et problem vi må bekjempe, at hans hellige natur ikke tåler den.

Men når Innherad ønsker å endre samfunn og holdninger, kan ikke disse endres til noe nytt uten at det nye er forankret i et normativt utgangspunkt.

Hva vi da må diskutere, er hvordan vi skal bevare menneskeverdet dersom vi samtidig skal fjerne oss fra den troen som ga oss det samme menneskeverdet.

Det er en diskusjon jeg ønsker velkommen.

 

 

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her.

 

Kjøp «Den islamske fascismen» av Hamed Abdel-Samad fra Document Forlag her.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂