Vi er nødt for å ta opp dagen i dag, både som journalister og mennesker. Som mennesker strekker vi hånden ut til alle de pårørende for hvem tiden har stanset på denne dag. For dem er det alltid 22. juli.

Som journalister må vi fortelle om hvordan 22. juli preget oss. Vi ble direkte trukket inn da det ble kjent at Breivik hadde kommentert på våre sider. Da var det ingen vei utenom: Vi publiserte alle innleggene. Det ga oss mye uønsket oppmerksomhet, men det var ikke noe mer å finne. Alle kort var lagt på bordet. Document var ikke i kritthuset til Breivik som kalte redaktøren for nasjonalbolsjevik i sitt manifest.

Vi er tilhengere av at hele bildet må frem. Er de som vil ha et oppgjør villig til det? Det er mange insinuasjoner i kravet om oppgjør og vi får en uggen følelse av at meningskorridoren vil bli smal hvis vi skal overlate til venstresiden å definere hva som kan passere. Det er noen premisser som er vanskelig å svelge for mange.

Vi forholder oss til to sider: Det menneskelige og det politiske. Ali Esbati var på Utøya. Han flyttet tilbake til Sverige fordi han syntes i Norge gikk for mye til høyre. Han synes det er ubegripelig at ytringsrommet ble utvidet mot ytre høyre. Hans begrep.

Men menneskelig går det an å dele hans erfaring fra Utøya. Da han gikk opp på stranda ved Utvika camping møtte det ham et horribelt syn: Drepte ungdommer som lå i hauger. Det holder med å ta inn et slikt inntrykk for å forstå hva Utøya var og hva det gjorde med folk som var der.

Vi må holde fast ved selve erfaringen slik at Utøya fortsatt utstråler gru. Vi må ikke prate det i stykker.

Videoen er klar så fort den er ferdig prosessert på Rumble. Følg oss der!
Følg oss også på PodBean, iTunes, og alle steder podcasts finnes. Husk å rate oss med 5 stjerner, så flere likesinnede sannhetssøkere finner oss der!