Koronakommisjonens leder Stener Kvinnsland overleverer kommisjonens sluttrapport til statsminister Erna Solberg (H). Den dårlige beredskapen fikk kritikk, men håndteringen deretter ble stort sett applaudert. Ikke alle er enige i sistnevnte. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB

Ville du ha valgt et ekstra leveår i bytte mot 11 år i ufrivillig arbeidsløshet? Eller en studietid i ensomhet på hybelen, og lange perioder i dårlig fysisk form? Nettopp dette er konsekvensene av de valgene våre politikere har tvunget på befolkningen i over et år.

Fysiker Jørgen Hals Todalshaug (PhD) og sosiolog Tone Rose Gjøvik Todalshaug stiller spørsmål ved myndighetenes koronastrategi i et innlegg i Dagens Næringsliv (DN). De innrømmer at tiltakene mot Covid-19 reduserer lidelse og død for noen, men samtidig øker lidelse og død for mange flere.

Av dei ulike tiltaka regjeringa har sett inn for å dempe pandemien, skiljer nedstenginga av skular, universitet, idrett, kultur og næringsverksemd seg ut som svært tvilsam. Det er stor usikkerheit knytta til effekten desse nedstengingane har hatt på å hindre sjukdom og død. Samstundes har dei hatt store skadeverknader på befolkninga elles.

Man må bruke tilgjengelig tallmateriale for å kunne vurdere tiltakene fra et nytteetisk perspektiv, mener de. Men myndighetene virker motvillige til å tallfeste skadevirkningene. Derfor har paret Todalshaug samlet inn materiale selv. De oppsummerer:

  • 8000 sparte leveår frå avverging av koronadødsfall — 6900 kvalitetsjusterte leveår (KL) vunne. D
  • 5000 færre leveår med koronasjukdomsforløp — 1700 KL vunne.

Nedstengingane har også tatt gode leveår:

  • 90.000 leveår i arbeidsløyse — 9000 KL tapt.
  • 100.000 leveår i einsemd og isolasjon — 16.000 KL tapt.
  • 110.000 leveår prega av fysisk vald frå vaksenpersonar i oppveksten — 5000 KL tapt.
  • 13.000 tapte leveår på grunn av redusert fysisk aktivitet — 10.000 KL tapt.
  • 300.000 leveår med redusert sosial utvikling, livsutfalding og læring blant unge — 15.000 KL tapt.

Noen av tallene er forsiktige anslag basert på undersøkelser, og tar ikke høyde for alle de negative konsekvensene av nedstengningene. Tallgrunnlag og utregninger er åpent tilgjengelig.

Tallene antyder at nedstengningene har kostet 11 år utenfor arbeidslivet for hvert sparte leveår. Dette åpner for et vesentlig spørsmål:

Ville du ha valt eit ekstra leveår mot slutten av livet i byte mot ein valdeleg barndom, ei ungdomstid utan sosial omgang og ei studietid sittande aleine på hybelen, 11 år i ufrivillig arbeidsløyse, 12 år i sterk einsemd og lange periodar med dårleg fysisk form?

Ikkje det, nei?

Då bør du be styresmaktene revurdere bruk av nedstenging i handtering av koronapandemien.

Målinger av koronasituasjonen og dens påvirkning på befolkningens livskvalitet (ensomhet, lykkefølelse og fornøydhet) viser en nedgang på 15 prosent.

Om vi forsiktig føreset at 1/5 av denne endringa skuldast nedstengingar, gjev det ein reduksjon på tre prosent i livskvalitet over heile befolkninga. Da får vi ein total reduksjon i kvalitetsjusterte leveår tilsvarande om lag 3000 kvalitetsjusterte leveår tapt per veke (5,3 millionar leveår/år * 0,03 KL/leveår = 160 000 KL/år).

Jeg har ikke møtt en eneste person som har fått livskvaliteten redusert som følge av koronasmitte, men vet selvsagt at disse finnes. Dødsfall og sykdom påvirker også pårørende, og noen få har fått kraftige bivirkninger som påvirker hele familier.

Ingen argumenterer for å avvikle alle former for smittevern. Vi kan gjerne fortsette å vaske hendene, holde oss hjemme når vi er syke, holde avstand fra fremmede og bruke munnbind der hvor det er nødvendig for at andre skal føle seg trygge.

Men hver dag snakker jeg med folk som er møkk lei av nedstengningene, særlig siden tiltakene åpenbart rammer så skjevfordelt at å bruke ordet «dugnad» oppfattes som en ren provokasjon.  Derfor virker anslaget på 1/5 svært lavt.

Det finnes alternativ til nedstengning. Den vitenskapsorienterte organisasjonen Panda har laget en strategi for gjenåpning, som fokuserer på å skjerme de utsatte og sørge for at helsevesenet ikke blir overbelastet.

Det er slike målretta tiltak i kombinasjon med raskast muleg gjenopning vi burde diskutere; ikkje smittetal åleine. Dette ville vera å ta folkehelsa på alvor og minimere død og lidelse på eit balansert og gjennomtenkt vis.

Vi må få livet tilbake. Livet kan ikke bare handle om å unngå døden. Å leve et normalt liv innebærer alltid en viss risiko, men et normalt liv er verdt risikoen, hevder Douglas Murray. Uten risiko er livet uten mening.

Vi forstår hva som skjer. Vi ser hvem som må gjøre «dugnadsjobben», og hvem som gir blaffen. Flyene går i skytteltrafikk til Pakistan og Somalia. Vi har sett åpne moskeer og stengte kirker. Vi har politikere som ber folk holde seg hjemme, mens ektemannen koser seg på bryllupsfest i Pakistan.

Mens mange pliktoppfyllende nordmenn har snart gått to hele år uten en skikkelig ferie. Dette rammer i stor grad barnefamilier.

Selv statsministeren evner ikke å følge reglene. Maktpersoner som har stått bak drakoniske tiltak i andre land har selv brutt reglene de har tvunget the deplorables til å følge. BLM-opptøyer er greit. Fredelige demonstrasjoner mot nedstengningene er ikke like greit.

Big Tech bidrar villig med sin velvillige sensur av kritiske stemmer. Samtidig håver de inn milliarder av kroner på nedstengningene. Hypermoralen er nesten skremmende åpenbar.

Raymond Johansen virker nesten å nyte situasjonen som allmektig i smittens episenter, og stengte ned kunstgalleriene mens kebabsjappene fikk holde åpent. Dette til tross for at godt over 50 prosent av de smittede har innvandrerbakgrunn. Og nei, dette skyldes ikke trangboddhet og jobbsituasjon. Dette har FHI avvist.

Det er nok nå. Mer enn nok. Hører du, Erna?

Nei. Erna er vel opptatt med å planlegge utrullingen av vaksinepass.

We know that they are lying, they know that they are lying, they even know that we know they are lying, we also know that they know we know they are lying too, they of course know that we certainly know they know we know they are lying too as well, but they are still lying. In our country, the lie has become not just moral category, but the pillar industry of this country.

Aleksandr Solzhenitsyn

Kjøp Ruud Koopmans’ bok her!

Benytt sjansen til å kjøpe Thomas Knarviks bøker her!