Prins Philip var alt det wokeismen ikke er

Dronning Elizabeth II og prins Philip leder hosebåndsordenens årlige prosesjon i Windsor den 15. juni 1998. Foto: Alastair Grant / AP / NTB.

Prins Philips død skjedde i et øyeblikk av historien hvor hans bortgang syntes å inkarnere en tid som er i ferd med å miste mye mer enn dronning Elizabeths ektemann.

Hertugen av Edinburgh var en type mannfolk som mange nordeuropeere har hatt rundt seg i oppveksten. Han gjorde sin plikt, fant seg i å spille annenfiolin, klagde ikke, og hadde en humoristisk distanse til det meste – seg selv og andre inkludert. Han spøkte og vitset, ikke sjelden med en britisk snert som mange setter pris på – desto mer jo mindre man ser til den.

I en tid hvor pliktetikken viker plassen for urealistiske drømmer om selvrealisering, hvor alle slags følelser brettes hemningsløst ut i offentligheten, det er kamp om plassen i rampelyset, og altfor mange ting tas med et harmdirrende, politisk korrekt snerr, var prins Philips vesen en behagelig motvekt og en påminnelse om at det finnes langt bedre væremåter.

Det kan ikke ha vært lett for mannen som nesten rakk å fylle hundre år, å være vitne til hvordan barnebarnet Harry sammen med sine kone Meghan sutrete leverte alle tiders drittpakke mot det britiske kongehuset i det mye omtalte tv-intervjuet med Oprah Winfrey. Det var ikke bare at de unnlot å vaske skittentøyet i familien, som italienerne sier; de satte en hel nasjon i forlegenhet, som Philip dertil hadde kjempet frivillig for fra 18-årsalderen i sitt ufrivillige eksil fra Hellas.

Kanskje den manglende sansen for kongelig skikk og bruk må tilskrives at Harry bare var 12 år da hans mor, prinsesse Diana, tragisk døde så altfor tidlig, og dertil fikk en slags status som martyr for kravene som stilles til en i en slik rolle.

Philip, som heller ikke hadde noen enkel start på livet, virket hevet over alt slikt. Han gled helt naturlig inn i en britisk tradisjon for ikke å la seg destabilisere av livets og verdens rystelser, slik Londons befolkning viste under tyskernes bombardement i 1940. Han representerte også den særegent britiske kombinasjonen av alvor og humor som kommer til uttrykk i så mange av øyrikets ritualer.

For når det i offisielle britiske sammenhenger bukkes og skrapes for kongelige som omgir seg med pomp og prakt, Underhusets medlemmer liksom allernådigst får komme inn i Overhuset for å høre trontalen, eller de kongelige går i prosesjon i middelalderkostymer, er alt dette lett å vitse og tøyse med i et samfunn som forlengst er blitt mye mer egalitært enn det var i disse institusjonenes tidlige historie. Men de latterlige ritualene er også forbundet med et dypt alvor.

Denne dualismen illustrerer på slående vis en balanse mellom den individuelle friheten og forpliktelsen overfor fellesskapet og dets tradisjoner som har vært helt unik for Storbritannia, og hvis fremtid må sies å være høyst uviss.

For woke-generasjonen står denne dualismen omtrent like fjernt som antikken. Man føler absolutt ingen forpliktelse overfor det man mener er akterutseilte ritualer, som dertil minner en om tidligere tiders undertrykkelse, og friheten skal absolutt ikke brukes til å vitse om det som nå angivelig er viktige saker. Antidiskriminering, identitetspolitikk, klimakamp og denslags får gravalvor til å virke festlig.

Med prins Philip ute av tiden og prins Harry klagende fremfor tv-kamera er det som om wokeismen har tatt over for den hardføre innstillingen til livet. Prins Philip var alt det wokeismen ikke er.

For Storbritannias del får man håpe at prins William er laget av et annet stoff enn broren. For kongehuset er en viktig institusjon der til lands, og er det noe de vesteuropeiske landene trenger i disse omveltende tider, så er det fungerende institusjoner og kulturbærere.