Professor Terje Tvedt holder foredrag om «Det internasjonale gjennombruddet» på Litteraturhuset. Foto: Tore Sætre/ Wikipedia

I kampen mot viruset vurderer landets ledelse portforbud, om nødvendig med hjelp fra militæret. Dette mens nedstengningen allerede har ført til konkurser, rekordhøy arbeidsløshet og at ungdom nektes å drive med idrett og gå på skole.
Hvordan har Norge havnet i en slik situasjon?

Slik innleder Terje Tvedt en kronikk i Aftenposten, som stiller noen spørsmål om regjeringen har håndtert koronapandemien på en god måte.

Terje Tvedt er utdannet som historiker og arbeider nå som professor ved Institutt for geografi, ved Uuniversitetet i Bergen. I sin bok «Det internasjonale gjennombruddet» fra 2017 så Tvedt kritisk på det han kalte «det humanitær-politiske kompleks», som ledd i en analyse av en historisk epoke der Norge møtte verden gjennom bistand og fredsarbeid og da verden kom til Norge gjennom innvandring, islam og flerkultur.

Nå er han kritisk til at regjeringen tilsynelatende ikke er i stand til å gjøre noe med det som i snart et år har blitt fremhevet i argumentasjonen fra våre myndigheter, når de skal forklare hvorfor nedstengning er nødvendig.

Regjeringen er konsekvent. Grepene er, gjentar den igjen og igjen, nødvendige for å forhindre at helsevesenet kollapser. Holder det argumentet i et av verdens rikeste land, med et allerede godt helsevesen?

For å gjøre problemet tydelig, la oss her anta at regjeringen hadde rett da den stengte ned samfunnet i mars 2020, fordi den ikke hadde noe annet valg.

Men 10 måneder senere sier Erna Solberg fortsatt at hun frykter viruset skal bringe samfunnet til «knekkpunktet». Statsministeren vurderer «mye strengere tiltak» og portforbud om «kapasiteten i sykehusene bryter sammen».

Tvedt stiller et enkelt spørsmål: Hvorfor har ikke regjeringen økt helsesystemets kapasitet slik at «knekkpunktet» ikke kan oppstå?

Selvsagt kan man ikke utdanne leger og sykepleiere på noen måneder. Men kunne ikke regjeringen redusert byråkratiet, New Public Management og andre reguleringer, som fører til at helsepersonell kaster bort store deler av tiden på å skrive rapporter, i stedet for å behandle syke mennesker?

Eller hva med å gi sykepleiere som jobber i andre bransjer et økonomisk incitament til å bidra i denne alvorlige situasjonen? Tusenvis av sykepleiere jobber utenfor helsevesenet. Hva med å lokke noen av disse tilbake?

Tvedt nevner at det er 77.000 ledige kvadratmeter i statlige og kommunale bygg, bare i Oslo. Masse asylmottak står tomme. Hvorfor utnyttes ikke kapasiteten?

Regjeringen valgte i stedet å snakke om «dugnad», selv om det etterhvert ble åpenbart at dugnadens byrder ikke var jevnt fordelt. Men man skulle ikke klage, men «vise solidaritet» for å redde liv.

At vårt land gikk inn i en varslet krise med elendig beredskap ble således skjøvet under teppet. Nå er vaksineringen i full gang, men også her henger Norge etter.

I krig mot naturen

Tvedt henviser til Kina og Den gule elv, som i mange tusen år har utgjort en risiko for menneskene som bodde i nærheten. Men kineserne forsto at flom var naturens gang, og bygde derfor diker for å redusere konsekvensene. Nå bor 100 millioner mennesker på slettene langs elven.

Samfunnet ble beskyttet ved at det ble gjort i stand til å leve med naturens brutale uberegnelighet.

Tvedt nevner krisemaksimeringen i mars, hvor enkelte spådde dødsfall på opp mot 150.000, og bilder fra lasarettene under spanskesyken ble brukt som illustrasjon på trusselen vi sto overfor. Med dette som bakteppe ble det innført store begrensninger på individuell frihet og grunnleggende rettigheter.

En stor del av befolkningen aksepterer tiltakene, som for et års tid siden ville blitt kalt usannsynlige, kanskje en konspirasjonsteori. De som stiller kritiske spørsmål blir gjerne møtt med fordømmelse. For akkurat som i klimasaken, så skal selve naturen bekjempes. Og nå kommer nyheten om at innbyggerne i Ulvik kommune nektes å ta imot besøk i sitt eget hjem. Samtidig meldes det om at barn og unge sliter psykisk.

Bærekraftig?

Er nedstengning en bærekraftig strategi? Kostnadene er ukjente, men at det dreier seg om hundrevis av milliarder er det liten tvil om. Hvor mye ville det koste å skape et helsevesen som er i stand til å takle en slik sykdom uten å knele?

Selv om det snakkes om bærekraft på inn- og utpust i alle andre sammenhenger, så nevnes ikke ordet i forbindelse med Covid-19. Å redde liv trumfer alt, uansett pris. Konsekvenser på kort og lang sikt vurderes sjelden. Kanskje regjeringen har valgt helt riktig strategi. Men det må være åpent for debatt.

Regjeringen tenker kortsiktig, de vil «slå ned viruset» ved å stenge befolkningen inne, skriver Tvedt. I 2020/21 klarer ikke en moderne velferdsstat å løse problemer menneskeheten har levd med i tusenvis av år.

Vi har et førmoderne forhold til naturen, med en politisk ledelse som ikke har bygget «dikene» som kunne redusert faren fra viruset og frykten for naturen, skriver Tvedt avslutningsvis.

Slik tvinges samfunnet i knestående.

Kjøp Asle Tojes siste bok her!

Kjøp Halvor Foslis klassiker her!