Gjesteskribent

En samling av pønkere. Pønk-bevegelsen omtales som anti-establishment, anti-autoritær, anti-kollektivisme og anti-koorporatisme, med stort fokus på individuell frihet. Foto: Pixabay.com

Politisk bevegelse går i epoker og kan ikke styres av noen egentlig, med unntak av folket. Det kan delvis styres innenfor en begrenset periode ved hjelp av sensurering, ignorering og andre skitne verktøy, men til slutt blir trykket i trykkokeren for stort og deler av befolkningen eksploderer i et menneskelig kaos.

Når en side har styrt ordskifte for lenge, kommer alltid opprøret til slutt. Dette skjer uavhengig av hvilken side som styrer, men det rammer stort sett den politiske siden som sitter med den reelle makten, og ordskiftet, i samfunnet.

Venstresiden hadde sitt opprør i ’68 med feministiske krefter som blant annet bekjempet undertrykkelse, sto opp for likestilling, svake grupper og unødvendig krigføring. Dette var nødvendig da, og ingen kunne stoppe dette opprøret. Opprøret levde sitt eget liv i folket, dette kom også til uttrykk gjennom datidens musikk, kultur og kunstneriske bevegelser (Woodstock, hippies, etc.).

Venstresiden har mer eller mindre styrt ordet i den offentlige debatten siden, innenfor utdanningsinstitusjoner, etablerte medier, fagmiljøer og samfunnet generelt med stor støtte blant store deler av befolkningen.

Nå har det delvis snudd.

Når man sitter for lenge med ordet og makten, blir man til slutt hovmodig og arrogant uavhengig av hvilken side man står på. Dette har historien vist oss, man blir så overbevist over egne synspunkter og standpunkter at alle de som mener noe annet, blir arrogant undergravd og avfeid som analfabete idioter. Det fascinerende når dette skjer, er at det oppstår motreaksjoner blant folket. Folket søker da ofte støtte i den lederen som står mest opp for dem og snakker til dem på et språk de forstår. Dette er ofte ledere som fremstår som sintest, tøffest og utviser stor autoritet.

Det er her Donald Trump kommer inn i bildet.

Trump er vår tids rock ‘n roll og «pønk», opprøreren og rebellen til halve befolkningen som i 2016 inntok verdensscenen med sjokk og vantro blant meningsmotstanderne. Rebellen som røsker og river i treet hvor den etablerte makteliten trodde de satt trygt forseglet på sin gren, langt unna folket på bakken.

Det er ganske fascinerende å se hvordan venstreekstreme motstandere av kapitalismen i denne perioden omfavner den moderne kapitalismens fanebærere Google, Zuckerberg, Soros, Apple og andre big tech-milliardærer, samtidig som de angriper republikanske meningsmotstandere med $20–30.000 i årslønn som kjemper for jobbene sine. Jobber som Obama og blant annet Biden gjennom 8 år sendte ut av USA til land som Kina med «gode» handelsavtaler.

Hykleriet er komplett.

De samme jobbene tok for øvrig Trump delvis tilbake til USA ved å skrote handelsavtaler som ikke var bra for USA’s arbeidstakere.

Vi ser nå hvor langt makteliten er villig til å gå for å beholde makten med sensur, blokkering av uønskede ytringer, ukorrekte ytringer, ukorrekt etikette osv. Jeg tror dette er minst like farlig som de «uønskede» ytringene, fordi folket kan aldri ties. I hvertfall ikke 50 % av befolkningen.

Sakte men sikkert nærmer vi oss et oppgjør. Hvordan dette oppgjøret kommer, tør jeg ikke spå og tenke på, men det vil komme for en dag. Ytringsfriheten står såpass sterkt blant de «ubetydelige» 75 millioner menneskene som stemte på den hjerneskadede, analfabete rebellen i USA.

 

Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!