Tavle

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB.

For en som normalt hverken tåler NRK-sendinger eller Erna Solberg i mer enn bare minimale doser ad gangen, ble starten på statsministerens nyttårstale 2021 bedre enn forventet.

Solberg redegjorde helt greit, om enn noe klisjépreget og barnepikeaktig, for konsekvensene av koronaviruset for landet samt hvordan den norske statsledelsen plutselig måtte håndtere en ekstraordinær situasjon under usikkerhet. Statsministeren kalte 2020 passende for et uår, men understreket at det har gått bedre i Norge enn mange andre steder takket være raske tiltak og en samarbeidsvillig befolkning.

Redegjørelsen for året som gikk, munnet ikke ueffent ut i et litterært og historisk grep for å høyne moralen i befolkningen:

For tyve år siden ga en av våre motstandshelter, Tore Gjelsvik, ut sine erindringer fra krigen. Tittelen på boken setter ord også på håpet jeg har for 2021. «Snart kommer vår dag.» Snart kommer dagen da vi kan gi hverandre de gode klemmene igjen. Stå tett i tett på konsert og synge av full hals. Samle alle generasjoner i familien til høytider og bursdager.

Men i likhet med kong Harald ser heller ikke statsminister Solberg ut til å ha fått med seg at store deler av befolkningen ikke har levd i den skisserte idyllen før det hersens viruset heller.

Som hans majestet viser regjeringssjefen også sporadiske tegn til realisme:

Jeg skulle ønske jeg kunne si at den dagen kommer i morgen. Det kan jeg dessverre ikke. Vi må leve med tiltakene ennå en stund.

Omtanken for de ensomme er også et ekko av kongens:

Men for de som kjente på ensomhet fra før, kan det ha blitt verre. Jeg har derfor én oppfordring til dere i kveld: Se dere rundt. Er det noen du tror sitter ensomme, så ta en telefon. Slå av en prat. Hør hvordan det går. Det koster så lite, men betyr så mye. Snart kommer vår dag.

Statsministeren er med rette glad for at det allerede foreligger vaksiner. Problemet er at hun bruker dem som en brekkstang for å fremme globalismen:

At helt nye vaksiner kommer så raskt er en triumf for vitenskapen og for internasjonalt samarbeid. Det er verdt å tenke over i en tid hvor konspirasjonsteorier sprer seg raskt. Hvor flere ser ut til å stille spørsmål ved vitenskap og kunnskap. Og hvor noen tar til orde for at hver nasjon skal være seg selv nok. Tvert imot. Pandemien har understreket at ingen land kan løse disse utfordringene alene. For Norge har EØS-avtalen vært viktig for å sikre oss tilgang til vaksiner.

Erna angret på at hun brukte ordet «sammensurie» om vanlige mennesker under sin Svalbard-tur i februar, men her er det tydelig at hun er på krigsstien igjen. Hun lager en slags mytologisk sammensurie-skikkelse av mørke krefter som både er antivitenskapelige og antiglobalister.

Det er kanskje et taktisk lurt grep av Solberg å la globalismen surfe på vitenskapens renommé. Men det vi har sett utfolde seg i året som gikk, er ikke først og fremst antivitenskap. Det er snarere en visshet om at vitenskapelige prinsipper ikke alltid har ligget til grunn for institusjoner som er forpliktet på dem.

Verdens Helseorganisasjon (WHO) stolte for eksempel blindt på at det totalitære diktaturet Kina, som også Erna er underkastet, umiddelbart gav korrekte opplysninger om viruset – som at det liksom ikke smittet mellom mennesker. I dag vet vi at Kina undertrykket sannhetens røster helt fra starten av utbruddet, og siden brukte informasjon som landet ikke delte med resten av verden, til egen fordel på verdens bekostning – en søt hevn for opiumskrigene.

Statsministeren underslår også at land som Taiwan, Sør-Korea og Singapore har klart seg aldeles utmerket under pandemien, nettopp ved å være seg selv nok. Da Taiwan fikk nyss om at det hadde skjedd et utbrudd av en ukjent lungesykdom i Kina, iverksatte de selvstendige tiltak lynraskt – hvilket ville ha vært umulig om de skulle ha koordinert beslutningen med andre.

Reiserestriksjoner var også noe som ble iverksatt av selvstendig tenkende statsledere og ikke av internasjonale institusjoner, det være seg i Øst-Asia, USA, Italia, Tsjekkia eller Danmark.

Fremsnakkingen av EØS-avtalen, som om Norge ikke kunne ha skaffet seg vaksinen ellers, er også en fornærmelse mot publikums intelligens i en verden hvor f.eks. Sveits har skaffet seg vaksinen uten å være med i et slikt forbund.

Det er noe skammelig ved statsministerens utnyttelse av pandemien for egne ideologiske formål. Aldri så galt at det ikke er godt for globalismen. I dennes tjeneste kan man henfalle til kolossale banaliteter:

Vi kan få til mye i Norge. Men det er bare litt over 5 millioner av oss. Vi kommer aldri til å kunne dekke alle våre behov for trygghet alene. Vi kommer alltid til å ha det mye bedre og tryggere her i landet, om vi også kan dra nytte av de fremskritt som nesten åtte milliarder mennesker utenfor Norge bidrar med.

Solbergs hensikt er naturligvis å late som om internasjonalt samarbeid ikke vil fungere uten overnasjonale organer for global governance. Men vi andre vet at internasjonalt samarbeid har forekommet lenge før overnasjonale organer så dagens lys.

Den ene virkelighetsflukten avløser den andre:

Det er nå snart 45 år siden jeg begynte å engasjere meg i politikk. Mye har endret seg på disse årene. Stort sett til det bedre. Hvilke saker det har vært viktigst å jobbe med, har derfor endret seg. Men tryggheten for at alle skal ha en jobb å gå til, har alltid engasjert meg.

Det er veldig lenge siden «alle», eller de aller fleste, hadde en jobb å gå til. Om man legger sammen mottagerne i alderen 18–67 år av uføretrygd, arbeidsavklaringspenger, ledighetstrygd eller førtidspensjon, vil man oppdage at noe sånn som en fjerdedel av befolkningen i normalt arbeidsfør alder ikke har en «jobb å gå til».

I Norge har man enten jobb, eller så går man på trygd. Men Erna ordlegger seg som om disse sistnevnte var en i hovedsak neglisjerbar del av befolkningen. Dessverre er det her vi finner noen av landets største problemer, hva enten det handler om den innfødte eller den innvandrede underklassen. En slik elementær sosiologisk analyse er langt fra å streife forværelset til statsministerens hjerne.

For disse underklassene, som enten ikke ser norsk tv overhodet eller ikke orker glansbildene som formidles der, må Ernas fremtidsvisjon fortone seg absurd:

Jeg forstår at mange har det tøft nå. Snart kommer vår dag. Og deres dag. Da skal vi igjen møtes på konserter, kafeer og restauranter.

At et liv med jevnlige konserter og restaurantbesøk kan være sosialt forbudt eller utenfor rekkevidde for betydelige deler av befolkningen, interesserer Solberg midt i ryggen.

Hun erkjenner riktignok at det er for få jobber:

Norge trenger flere arbeidsplasser. Heldigvis er det mange som satser.

Veien er kort til visjonenes mentale univers:

Fremtidens arbeidsliv må være smart og nyskapende. Men også grønt. Fremover vil vi særlig jobbe med hydrogen som energibærer. Hydrogen blir viktig der elektrisitet og batterier kommer til kort. Vi vil blant annet bygge flere ferger som bruker hydrogen.

Erna Solberg må snarest skaffe seg noen andre eksempler på det jobbskapende grønne skiftet enn den grønne skipsfarten, som hun har slitt ut verbalt over flere år nå. Kanskje bør hun også tenke ut et svar på innvendingene om at det ikke er noen kunst å skape «grønne» jobber når statskassen åpnes på vidt gap for dem som lover å levere disse varene.

Den innbilt provitenskapelige statsministeren er ellers på et antivitenskapelig klimakjør (som også har svekket autoriteten til vitenskapelige institusjoner):

Vi har satt oss ambisiøse klimamål for å unngå farlige klimaendringer.

Statsministeren fastslår tidligere i talen at Norge ikke kan klare seg alene, men når det kommer til klimaendringer virker det som om det er helt avgjørende hva vi selv gjør. For tenkende mennesker er slike selvmotsigelser vanskelige å holde ut. Babbelet holder ikke intellektuelt mål.

Blant globalistenes sedvanlige argumenter er at vi trenger internasjonal mobilitet for å kunne dekke etterspørselen etter arbeidskraft. Det minner ikke statsministeren om i dag. Plutselig er mobiliteten en kilde til arbeidsledighet:

Flere av våre største utfordringer før pandemien vil være der også etter pandemien. Ikke minst gjelder det inkludering. […] Mange mennesker i Norge har mye mer å gi. Men de får ikke sjansen. Det kan skyldes et uvanlig navn, hull i CVen eller en funksjonsnedsettelse. Fremover må vi ta enda mer tak i dette.

Statsministeren etterlyser avslutningsvis mer vennlighet mellom uenige:

I en vanskelig tid er det lett å bruke litt større ord enn nødvendig når vi er uenige. […] Litt mer vennlighet gjør det lettere for oss alle å holde ut.

Kanskje hun skulle fortelle det til Sylvi Listhaug, som snakker om assosiasjoner til nazismen når hun hører hva hennes egne velgere er opptatt av.

Eller kanskje hun skulle se seg selv i speilet og spørre seg om det er hensiktsmessig å konspi-stemple enhver som ikke stoler blindt på aktører hun selv anser som autoriteter.

Statsministeren unnlot heller ikke i år å vise frem et juletre uten betlehemsstjernen i toppen. Denne uvanen har hun holdt seg til gjennom nesten hele sin tid i statsministerstolen. Hun klarer liksom ikke helt å skjule at hun gir katten i tradisjoner som er kjære for de fleste nordmenn.

Godt nytt år, forresten.

 

 

Kjøp Asle Tojes siste bok her!