Kommentar

Tsjekkias senatspresident Milos Vystrcil taler under et møte med Taiwans president Tsai Ing-wen i Taipei den 3. september på et besøk som Kina kalte en «åpen provokasjon». Foto: Taiwan Presidential Office via AP / NTB.

Når det er en nyhet at Taiwan har hatt sitt første tilfelle av lokal koronasmitte siden 12. april, er det regelen unntaket bekrefter som er mest interessant: At det har vært mulig for et moderne industriland med forbindelser til omverdenen som ligger rett ved Kina, å forbli bortimot smittefritt. Kun sju koronasmittede mennesker har mistet livet på øya siden epidemiens begynnelse.

Forklaringen på hvordan det var mulig, er fantastisk ubehagelig for tilhengere av globalisme og overnasjonal styring:

Et land som – naturlig nok – nærer planetens største mistillit til Kina, og i egenskap av verkebyll for Kina ikke får være med i internasjonale organer, men som derfor fatter sine beslutninger raskt og rasjonelt i landets interesse i stedet, klarer seg best av alle.

Så snart omverdenen fikk nyss om et mulig utbrudd av lungesykdom i Wuhan på tampen av 2019, begynte Taiwan sporenstreks å kontrollere alle flypassasjerene derfra, og passasjerer med feber ble fulgt opp. Rett over nyttår ble det iverksatt sporing av alle som hadde reist til Wuhan nylig, og personer med symptomer ble satt i karantene.

All flytrafikk til Taiwan fra Kina ble stanset den 26. januar, fem dager før Italia og USA gjorde det samme, og de som nylig hadde vært i Kina, ble satt i karantene. Omtrent samtidig iverksatte regjeringen en strategi for forsyninger av munnbind til befolkningen.

Rask og resolutt handling som følge av selvstendig tenkning forhindret altså at Taiwan fikk noe utbrudd av betydning. Det er en suksess som er egnet til å sette mesteparten av den industrialiserte verden i dyp forlegenhet.

Den globale maktelitens apparatsjiker vil da heller ikke snakke om Taiwan, fordi det er egnet til å irritere Kina. WHO-kadre later som om de ikke forstår spørsmålet eller skynder seg å snakke om noe annet hvis noen spør om ikke Taiwan kunne ha noe å lære bort.

Etter at Norge inngikk sin underkastelsespakt med Kina i 2016, har da heller ikke Erna Solberg tatt ordet Taiwan i sin munn. Det er nemlig slik at det skrekkabinettet hun administrerer, på Norges vegne har forpliktet seg til ikke å motarbeide Kinas kjerneinteresser.

Næringsminister Monica Mæland neier for Kinas president Xi Jinping med utenriks­minister Børge Brende i forgrunnen i Folkets store hall i Beijing den 10. april 2017 under et offisielt norsk besøk i Kina. Foto: Heiko Junge / NTB.

Taiwan er da også en av Kinas aller, aller største kjerneinteresser. Selve eksistensen av et uavhengig Taiwan har vært en torn i øyet på Beijing siden staten ble opprettet i 1949, og det kinesiske regimets appetitt på øya er ikke noe mindre enn Hitlers på de tsjekkiske landområdene hvor det bodde sudettyskere i 1938.

For Erna Solberg betyr det at Norge må sitte musestille hva enten Kina invaderer Taiwan, eller Taiwan har noe bra å tilby verden. Og siden Kina har store deler av FN-apparatet i sin lomme, ikke minst Verdens Helseorganisasjon (WHO), innebærer det at WHO er bemannet med mentale kloner av Erna Solberg.

Eksemplet Taiwan irriterer i virkeligheten ikke bare Kina. Det irriterer alle som ønsker å erstatte selvstendige, uavhengige nasjonalstater med overnasjonale organer.

Men faktum er at de overnasjonale organene har store handikap sammenlignet med de suverene statene. Også koronavaksinen illustrerer det. EU må nemlig få et helt apparat til å bli enige om at en vaksine som amerikanere og briter allerede har tatt i bruk, skal godkjennes formelt også i unionen.

For EU-kommisjonens president er det også et poeng at vaksineringen skal begynne på samme dag i alle EU-stater. Som om det ikke ville være fornuftig å sette i gang tidligere der behovet er størst hvis det skulle være hensiktsmessig.

Det tungrodde bysantinske byråkratiet i Brussel, som opererer i et spenningsfelt mellom uregjerlige stater og autoritære ledere både sentralt i unionen og i mektige medlemsland, er ganske enkelt en dårligere modell. De tilbyr en organisasjon av samfunnet som ikke legger til rette for nytenkning eller individuell genialitet, men snarere til lobbyisme, korrupsjon og stagnasjon.

Alle kan se at det er bedre utviklingsmuligheter i land som USA, Israel, Sveits, Sør-Korea og nettopp Taiwan – eller for den del Storbritannia, som har besluttet å forlate EU, og av den grunn ganske sikkert vil blomstre mer opp utenfor unionen.

Putin skal ha sagt at oppløsningen av Sovjetunionen var en katastrofe. For maktmenneskene i Den europeiske union ser Brexit ut til å være det samme. Det går en linje fra propagandaen mot Brexit og hersingen med Polen og Ungarn via den fiendtlige holdningen mot Israel til forstillelsen der man later som om Taiwan ikke eksisterer.

Selv er vi avspist med en politisk klasse som vil at Norge i praksis skal styres av noe kvasi-sovjetisk som ønsker vennskapelige forbindelser til Kina, og som er i ferd med å premiere Beijing-regimets bølleadferd med en handelsavtale.

I en slik situasjon blir nasjonalstater som lykkes på egen hånd og bare vil ha frie, jevnbyrdige relasjoner til andre, å anse som en provokasjon. I en bedre verden er det dette som ville ha fremkalt frysninger hos Sylvi Listhaug. Skal tro om hun synes at Taiwan er litt nasjonalsosialistisk?