Det kinesiske hangarskipet «Liaoning» holder en øvelse i Sørkinahavet ledsaget av fregatter og ubåter den 12. april 2018. Foto: Li Gang / Xinhua via AP / NTB.

De siste årene har spenningen mellom Kina og Taiwan steget fordi Kina utfordrer Taiwans selvstendighet. Men Taiwan har en sterk president, Tsai Ing-wen, som ikke gir etter for Kinas press. Hun leder det demokratiske partiet, DPP, og ble i 2020 gjenvalgt med overveldende flertall.

Kina har aldri sluttet å se på Taiwan som kinesisk territorium, heller ikke etter at Chiang Kai-shek og hans regjering tapte borgerkrigen mot kommunistene på fastlandet i 1949, flyktet til Taiwan og dannet regjering der. I 1992 ble det en avtale mellom partene om «ett Kina», men hvor begge kunne definere begrepet på sin måte. Det førte til tvetydighet.

I dag er det ingen tvil om at Taiwan vil styre seg selv, det viser også valgene. Likevel er ikke Taiwan med i FN, og bare noen få land anerkjenner landet som en selvstendig stat. Ikke så rart når Kina boikotter alle land som anerkjenner Taiwan. Men i 2016 fikk USA en president ved navn Trump, og han gjenopptok uformelt den til da brutte kontakten med Taiwan. Kina protesterte.

Kina hindrer også Taiwan i å ha observatør­status i WHO, selv om Taiwan er et av de landene som har taklet korona­pandemien best.

Et lite stikk til Kina var det da Taiwan nylig forandret forsida på passet sitt. Ordet «Taiwan» ble gjort mer framtredende, mens ordene «Republic of China» ble forminsket.

Taiwan støttet ellers demokrati­bevegelsen i Hongkong.

Kina er fast bestemt på å ta tilbake kontrollen over Taiwan, selv med våpen. Foreløpig nøyer de seg med provokasjoner ved å bevege seg nær eller inn på territorier som Taiwan kontrollerer i Sørkinahavet og i Taiwanstredet. Matsu-, Kinmen- og Pratas-øyene kontrolleres av Taiwan, men alle ligger nærmere Kina enn Taiwan. Her har Kina trappet opp provokasjonene i det siste.

I februar i år sendte Kina militære fly nær Pratas-øyene, noe som tvang Taiwan til å sende opp fly for å skremme dem tilbake. Dette har også skjedd i månedene forut. Nesten daglig har Kina gjennomført flygninger nær og noen ganger innenfor taiwansk luftrom. Det har for det meste vært overvåkingsfly, men en gang i januar var det bombefly. Dette skaper selvfølgelig frykt hos lokal­befolkningen.

Amerikanske skip, også hangarskip, er i området. For amerikanerne er det viktig å forsvare alles rett til å ferdes på havene, samt å vise tenner overfor kineserne.

Pratas-øyene har ingen faste beboere, og blir bare forsvart av en taiwansk garnison. De ligger altså nær det kinesiske fastlandet, men mer enn 400 km fra Taiwans fastland. Det er ikke vanskelig å tenke seg at Pratas-øyene ligger utsatt til for angrep fra Kina.

Kinas nyeste våpen mot Taiwan er mudder­fartøyer. En typisk hendelse er følgende: En dag i slutten av januar oppdaget man om bord på et taiwansk kystvaktskip to kinesiske mudder­fartøyer så vidt utenfor taiwansk-kontrollerte farvann ved Matsu-øyene. Disse ligger i Taiwanstredet mellom Taiwan og Kina, men mye nærmere Kina enn Taiwan. Da mudder­fartøyene skjønte at de var oppdaget, tok de opp ankeret og forsvant mot den kinesiske kysten, som kunne skimtes i det fjerne. Men mannskapet på kystvakt­skipet visste at de kom igjen når de følte seg trygge for ikke å bli oppdaget.

Denne mudder­virksomheten øker voldsomt. I fjor utviste den taiwanske kystvakten nesten 4000 mudder­fartøyer og båter som transporterte sand! I 2019 «bare» 600.

Matsu-øyene er en populær turist­destinasjon, og turismen gir levebrød til mange. Men mudder­aktiviteten rundt øyene truer med å ødelegge fiskeressursene, og med det ramme turismen. Eieren av en lokal fiskerestaurant på hovedøya Nangan, Chen Kuo-chiang, sier til Japan Times at mudringen har ført til drastisk nedgang i mengden fisk han får når han fisker med stang:

For tre år siden fikk jeg et dusin fisk per dag med stang, sier Chen, 39, da jeg sto og fisket på noen steiner ved havna. Nå må jeg streve for å få en eller to.

Mudderfartøyene ødelegger også de undersjøiske kommunikasjons­kablene mellom Matsu-øyene. Dette skjedde fem ganger i 2020. Mobiltelefoner og internett blir forstyrret. Taiwan bruker mye penger på å reparere dette.

Dette er en såkalt gråsonekrig, hvor Kina prøver å utmatte Taiwan ved å bruke utradisjonelle metoder uten at det kommer til åpne trefninger, skriver Japan Times. Kinesiske mudder­fartøyer tar opp store mengder sand fra havet for å bruke den til bygging av nytt land i Kina.

The dredging is a “gray-zone strategy with Chinese characteristics,” said Su Tzu-yun, an associate research fellow at Taiwan’s top military think tank, the Institute for National Defense and Security Research. “You dredge for sand on the one hand, but if you can also put pressure on Taiwan, then that’s great, too.”

Store antall fiskefartøyer nær eller i taiwansk-kontrollerte farvann er en annen gråsonestrategi.

Kina driver altså en ren utmattelses­krig mot Taiwan i håp om at verden skal bli så vant til disse «mindre» provokasjonene at de slutter å legge merke til dem, og at Taiwan verken har nok fly, båter eller personell til å passe på i lengden. Med Biden som ny president i USA vet de heller ikke hvordan det landet vil reagere på en invasjon på f.eks. lille Matsu, bare 9 km fra Kinas fastland, noe som man lett kan tenke seg kan skje.

Det er mange spørsmål som svirrer i lufta. Vil verden bry seg om en kinesisk invasjon av de nærliggende, små øyene Pratas og Matsu? Hvordan vil USA med Biden som president reagere? Med Trump var man mer sikker på en reaksjon som ville ha stagget Kina, nå er man usikker. Hva betyr det at president Tsai Ing-wen har byttet om på noen regjerings­medlemmer? Det ser ut som om hun vil prøve å dempe konflikten for å tilpasse seg en eventuell mildere politikk fra Bidens side, men det er ikke snakk om at hun vil imøtekomme et krav om «ett Kina».

I februar neste år er det vinter-OL i Beijing. Er da Kina interessert i en invasjon av taiwansk territorium i forkant av den? Selv om Xinjiang, Hongkong og Tibet allerede kunne være nok til å boikotte Beijing-lekene, ville Taiwan risikere å bli dråpen som får begeret til å flyte over.

En snarlig invasjon virker således mindre sannsynlig. Kina vil vel unngå masseboikott av arrangementet?

 


 

Kjøp «Sammenstøt mellom sivilisasjoner?» her!