Sakset/Fra hofta

Emmanuel Macron viser sin respekt ved kisten til Samuel Paty, på indre gårdsplass ved Sorbonne-universitetet. Foto: AP Photo/Francois Mori/NTB

Å krenke guder og profeter har vært straffbart i mange kulturer og religioner, men det er viktig å merke seg dette: Ikke på noe tidspunkt har det vært vanlig eller legitimt at en hvilken som helst kristen gutt eller ung mann tar saken i egne hender og dreper noen som anklages for blasfemi – under løfte om å komme direkte til paradis.

Det er en refleksjon jeg gjør meg etter henrettelsen av læreren Samuel Paty, begått av en 18 år gammel tsjetsjensk flyktning og muslim i Frankrike.

Blasfemi eller gudsbespottelse har ikke blitt håndtert likt i kristen og islamsk tradisjon, og forskjellen er ikke minst tydelig de første århundrene etter stiftelsen av hver respektive religion.

Etter opplysningstida har forskjellen blitt enda mer påfallende.

I Norge ble blasfemiloven opphevet i 2015, etter at den hadde vært en sovende paragraf siden 1930-tallet. Lignende rettstilstand er det i hele den gamle kristenheten – fra USA til Australia.

Men blasfemikere ble også drept i guds navn en gang. Under eneveldet kunne man lese i Christian Vs Norske Lov fra 1687 om straff for blasfemi:

«Hvem som overbevisis at have lastet Gud, eller bespottet hans hellige Navn, Ord og Sacramenter, hannem skal Tungen levendis af hans Mund udskæris, dernæst hans Hoved afslais og tillige med Tungen sættis paa en Stage.»

Men det er altså først etter at kirken ble en mektig institusjon og mer eller mindre sammenfiltret med øvrigheten at blasfemi ble håndtert på denne måten. Og vel å merke ble dødsdommer avsagt etter (kvasi)rettsprosesser, og ikke noe som ble overlatt til gatas parlament.

I islamsk tradisjon dreier det seg også om at enhver muslim har plikt til å drepe dem som håner Allah eller profeten eller forlater islam (apostasi).

Derfor er de som anklages for blasfemi i land som Pakistan, tryggere i fengsel enn i frihet.

Det er ikke minst legitimeringen av anarkistiske, sekteriske drap som gjør islam til et slikt voldelig kaosfelt, både hjemme og ute. Det blir ikke rettsstater av slikt.

Urkristendommen bestod av husmenigheter, og besatt ikke voldsmakt. Kristne martyrer ble drept for sin tro, de drepte ikke dem som ikke trodde eller som forlot menighetene.

Den som går tilbake til urkristendommen for inspirasjon, vil møte et kjærlighets- og fredsbudskap, ikke oppfordringer til drap og krigersk misjon.

Muslimske salafister som går tilbake til islams grunnleggelse, vil derimot møte en krigerprofet og en heltedyrking av et islam med sverdet i hånd.

Det som skjer når det ikke er noe klart skille mellom soldat og sivilist hos den angripende part, er at den forsvarende part på et vis må regne hele befolkningen som potensielle fiender. Ingen regjering i et demokratisk land vil overleve at de ikke beskytter egen befolkning mot vilkårlige drap over tid fra innvandrergrupper eller minoriteter.

Om barn, ungdom, kvinner og andre sivile dreper med kniver, motorkjøretøy, maskingeværer eller sin egen kropp (selvmordsbombing), så ender det med hva vi kan kalle israelske tilstander, som ble innført etter flere perioder med intifadaer: Man bygger sikkerhetsgjerder, innfører kontrollposter, skiller to befolkningsgrupper mest mulig ad.

Islams tilstedeværelse i Europa kan ende med dette: separasjon. Og da i en ny betydning – ikke at muslimer danner egne lokalsamfunn med egne sharia-regler, men at alle ikke-muslimer fjerner seg fra muslimene, så langt det lar seg gjøre. Gated communities heter det på engelsk, og finnes i mange deler av verden, som bosetninger på Vestbredden og middel- og overklassestrøk i Sør-Afrika og Mellom-Amerika.

Et tiltak som kan forhindre en slik uønsket utvikling, er at islamske lærde unisont fordømmer drapsmannen Abdullakh Anzorov, og utformer fatwaer om at slike drap garanterer at angriperen havner i helvete.

Det er en trussel som religiøse mennesker gjerne tillegger en viss vekt.

 

Vi selger bøker av Hege Storhaug! Både enkeltvis og som bokpakke til superpris.