Sakset/Fra hofta

John Harald Bondevik, her i sin far Kjell Magne Bondeviks 70-årsdag. Nå forlater John Harald Bondevik KrF fordi partiet «har blitt et parti for den harde kjerne av kirkelige miljøer». Foto: Vidar Ruud / NTB

Følelsesonanien etter #50 er ikke nok har fått sin endelige utløsning i et innlegg av Kjell Magne Bondeviks sønn, John Harald Bondevik. Han forlater Kristelig Folkeparti fordi partiet er kristent. Det er ekskluderende å være kristen, må vite.

Hva Bondevikfamilien putter i juicen vites ikke, men de har en uovertruffen evne til godhetsposering. Poseringen tar ikke sjeldent form av onani, som i John Harald Bondeviks innlegg «Lite folkevennlig kristenparti» i NRK Ytring:

Nå er begeret fullt. Jeg renner over av frustrasjon. KrF er ikke lenger et folkeparti. De har blitt seg selv nærmest.

Bondevik junior minnes sin gode barndom i KrF, der han selv ble utstyrt med de beste av alle verdens tilgjengelige verdier:

KrF snakket om sårbare grupper, solidaritet med verdens fattigste, inkludering og mangfold. Det ga mening å stemme på og kjempe for noe utenfor og viktigere enn seg selv.

Bondevikene – ja, jeg bruker flertall, her er det tre generasjoner godhet – har det gjennomgående problemet at de elsker svake mennesker, inkludert KrFs forhenværende leder, Knut Arild Hareide. Med jamring og svakhet skal velgerne kapres, mener de, og den misforståtte godheten deres skal gjerne brukes til å forklare helt absurde poenger. Som følgende poeng i Bondevik juniors ytring:

For meg ble det symbolsk da KrF brukte et av sine få gjennomslag i regjeringsforhandlingene i 2015 til å kjempe inn igjen K-en i RLE-fagnavnet.

RLE hadde endelig blitt et fag for alle, for dialog og mangfold. Et fag alle så hensikten med, og lærerne var komfortable med å undervise i.

Men KrF skulle markere seg. For å tilfredsstille et konservativt fylkeslag skulle K-en for kristendom inn i fagnavnet igjen. Selvhevdelse kaller jeg det.

«Hæ?» er den korte og logiske responsen til Bondeviks rør.

Men dette er altså Bondeviks mantra – det er en ondskap som gjennomsyrer KrF, og den ondskapen er kristendommen. Derfor kan ikke Bondevik lenger støtte partiet, fordi kristendommen slik Bondevik forstår den må gi like stor plass til andre religioner som til seg selv. For tenk om noen ble lei seg, tenk om minoritetene ikke følte seg tilstrekkelig inkludert. Bondevik junior synes K-en i KRLE-faget er så skrekkelig at han må beskrive hvordan ekte mørkemenn ser ut – den harde kjernen:

Da Kjell Ingolf Ropstad talte til landsstyret deres i fjor, var temaet menneskeverd. Jeg øynet håpet om å få varme følelser for KrF igjen.

Men hva valgte han? Han konstruerte en konflikt mellom miljøbevegelsen sin kamp for miljøet og KrFs kamp for menneskeverdet! Er det mulig?

KrF kjemper for de særkristne og de konservative ideene, og har blitt et parti for den harde kjerne av kirkelige miljøer.

Buhu, Bondevik, dette er skumle saker. Og for et utrolig nedslagsfelt det tidligere partiet ditt har, der det ligger og vipper mistrøstig på sperregrensen, tilsynelatende uten åndsnærværelse til å forstå sin egen undergang, som enklest sett kan forklares i tre korte punkter;

1: Velgerne dør av alderdom
2: Partiet droppet bekjennelsesparagrafen
3: Venstreideologisk flørt

Når Bondevik junior velter seg i personlig smerte over partiets mer konservative fokus, forstår han åpenbart ikke at et kristent parti er dømt til å gå under dersom det ikke er nettopp kristent:

Men partiet svikter der de skulle vært best. På menneskeverdet. Jeg tror mange i KrF – også i ledelsen – virkelig har ønsket å støtte opp om homofile, andre skeive og andre minoriteter.

Men for å holde på de konservative velgerne har kommunikasjonen vært unnvikende og diffus. Og dermed ekskluderende. Det kan jeg ikke være med på – eller sitte og se på.

Så kom brannen i Moria. Det var først og fremst katastrofalt for dem som bodde der. Samtidig er det en katastrofe for hele verden; at vi mislykkes i å ta vare på dem som trenger oss. Det gjør meg vondt.

Men partiet svikter der de skulle vært best. På menneskeverdet.

For meg er det umulig å støtte et parti i en regjering som ikke får gjort mer. Som skryter av at vi skal hente 50. Femti!

Hadde Bondevik junior kunnet skilte med en viss tallforståelse, ville han innsett at det er direkte umoralsk å hente migranter til Norge snarere enn å bruke de samme ressursene i nærområdene. Likevel slår han sitt eget argument i hjel ved nettopp å vise til hjelp i nærområdet:

Under andre verdenskrig slapp nærmere femti tusen norske flyktninger inn i Sverige. Tenk om de skulle stengt grensene etter femti. Og skrytt av hva de fikk til. Femti! Jeg skammer meg.

Sverige er nabolandet vårt, Bondevik. NÆROMRÅDE. Klinger noen bjeller et sted langt i det fjerne?

For bare få år siden løftet KrF fram slagordet «Menneskeverd i sentrum». Men dere er ikke i sentrum lenger. KrF har landa på høyresiden og blitt et borgerlig parti.

Nå er begeret fullt. Jeg renner over av frustrasjon. KrF er ikke lenger et sentrumsparti. KrF er ikke lenger et folkeparti. De har blitt seg selv nærmest.

Jeg klarer ikke to, jeg klarer ikke én gang til – å se på at KrF fokuserer innover i stedet for utover. Jeg trenger noen andre.

Slik oppsummeres projiseringen til Bondevik junior. Han ser innover i stedet for utover. På innsiden er det store, gode følelser om hans egen fortreffelige moral. Han får utløsning for frustrasjonen over at ingen er like perfekte som han selv. Det enkleste er nok om han ikke finner noen andre, men fortsetter å leve i troen på sin egen uovertrufne godhet.

Les også

-
-
-
-
-
-
-