Kommentar

Sentralbanksjef Øystein Olsen (t.v.) og Nicolai Tangen etter pressekonferansen om arbeidsavtalen for Tangen som er utnevnt til ny daglig leder i Norges Bank Investment Management 28. mai. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Hvis man vil forstå Nicolai Tangens kandidatur må man både se på hans modus operandi og en ny type oligarkkapitalisme som ikke respekterer demokratiske spilleregler. Ytringsfrihet, representasjon, suverenitet er bare ord. Det som teller er smartness, kontakter og sans for muligheter. Det finnes alltid nordmenn som er takknemlige for å få lov til å bære vann for disse nye verdensherrene.

 

Sentralbanksjef Øystein Olsen er ingen tosk, da ville han ikke kunnet fungere i jobben. Men han har oppført seg som en tosk. Han har ikke oppfattet at han har dummet seg ut. Selv etter knusende kritikk fortsetter han langs samme spor. Han og hovedstyret virker uimottagelige. Står noen bak?

Julie Brodtkorb har bitt seg fast som en bulldog som nekter å slippe. Hva skyldes denne halstarrigheten? Ser hun noe som ikke kan sies fullt ut?

Det har hvilt noe merkelig over Tangen-saken helt siden VG brakte historien om den famøse turen til Philadelphia. En slik artikkel ville drept ethvert annet kandidatur, men ikke Tangens. Olsen fortsatte som om ingenting hadde skjedd.

Men etterhvert begynte journalistene å undres. Pressekonferansene ble ikke morsomme for Olsen og Tangen, ikke tv-opptredende heller. Det skurret kraftig og alle hørte skurrelydene.

Så kom representantskapets knusende kritikk i brevform til finanskomiteen. Det er høyst uvanlig at et tilsynsorgan må gå til Stortinget fordi man ikke kommer til forståelse med hovedstyret og det for en så viktig institusjon som Norges Bank.

Brodtkorb ga ikke ved dørene. Det er full konfrontasjon mellom Brodtkorb og Olsen/Ulltveit Moe. Kanskje tror hovedstyret at den norske konsensuskulturen skal vinne til slutt. Er det så farlig da? Men innsatsen er høynet. Olsen er blitt Tangens mann og hvem skjuler seg bak Tangen?

Hvis Tangen skal beholde sin eierandel vil han fremdeles være koblet opp til City of London. Han vil være mektig både som oljefondsjef og hedgefondeier. Det er en dobbeltrolle som reglene forbyr, men Olsen og hovedstyret har gitt Tangen unntak.

Modus operandi

La oss se på Tangens modus operandi. Kunstsiloen i Kristiansand var første gang han gjorde seg offentlig bemerket: En gave på flere hundre millioner, som viste seg ikke å være noen gave, men noe det offentlige må betale for, helt ned til kuratorer for hans egen samling. Smart? Litt for smart.

Men anything goes. Hillary og Bill Clinton har vært foregangsmenn. Ingen har som dem vist at offentlige stillinger kan brukes til personlig berikelse og makt. Pay to play. Bistandssystemet er som skapt til å riste penger ut av land som ønsker å delta. Det gjelder bare å sitte på riktig posisjon. Selvfølgelig pleier Clintons forholdet til Norge. Den norske regjering står klar til å skrive ut sjekker og sjekker ikke hvordan pengene brukes.

Det som før preget rockemiljøet der kjendsisstatus og festing var ingredienser, er nå utvidet til noe mer fasjonabelt og globalt. Derfor kunne Mette Marit rote seg bort i Jeffrey Epstein. Når rammene er ett av New Yorks flotteste hus lar selv kongelige seg imponere. I dette mørket er alle katter grå.

Tangen vet å spille på husmannen i nordmenn. Han organiserer en tur til Philadelphia som er en russisk oligark verdig. Det er ikke spart på noe. Folk mister hodet: Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted stiller opp, det samme gjør oljefondsjefen, Kristin Skogen Lund og Rov Erikf Ryssdal fra Schibsted.

På Wharton college bygger Tangen ut en ny fløy oppkalt etter ham. Han kan skilte med internasjonale navn. Nordmenn blir blendet og mister gangsynet.

Slyngstad innrømmer at spørsmålet om hvem som skal bli hans etterkommer dukket opp.

I begynnelsen av desember blir Tangen oppsøkt av sin barndomsvenn Harald Kringlebotn som er hodejeger i Reynolds. De har fått i oppdrag med å finne Slyngstads etterfølger.

Nicolai Tangen (53) – spanderte tidenes smøretur

Uten blygsel

Hvis du skal lure noen er du smart hvis det skjer i fullt dagslys. Syv av elleve karaktervitner for Tangen har vært med på turen til Philadelphia. En av dem er regjeringsadvokaten.

Tangen har fått dem til å miste all selvkritikk.

Nå starter et løp der Tangen er favoritten som er håndplukket, men som offentligheten ikke får vite noe om før alt er i boks. Dette var ikke bare et brudd på offentlighetsloven. Det var et spill som startet med Philadelphia-turen.

Enten ville den gi Tangen en status som urørlig, eller den ville felle ham. Olsen gikk inn som manager for Tangen.

Oligark

For inntil få år siden var oligark noe vi forbandt med Russland. Nå er begrepet dekkende for en ny type kapitalister som har dukket opp i USA. De minner forbløffende om sine russiske motstykker. Jeff Bezos er verdens rikeste mann. Han kjøper Washington Post og forvandler den til et propagandaorgan mot presidenten. Han tilbyr de ansatte elendige arbeidsvilkår, alt mens han soler seg i politisk korrekthet. Kynismen, grådigheten, hykleriet, politiseringen – alt er som tatt ut av dreieboken til en russisk oligark. Men det er USA vi snakker om.

Big Tech-mogulene har trekk av det samme: En villighet til å bruke sin makt for politiske formål. Etter valgresultatet i november 2016 la ikke Google-sjefene skjul på sin skuffelse. De skulle sørge for at det ikke gjentok seg, og har satt inn en sensur mot konservative som vi ikke har sett maken til.

Maktbrynde

Typisk for denne enorme maktkonsentrasjonen er at de ikke vil dele. De vil ha hele kaka. Big Tech gir innrømmelser til Kina som de nekter USAs myndigheter, det være seg Pentagon eller FBI. De fører sin egen utenrikspolitikk. De vil ha fri innvandring samtidig som de har hovedkvarter i USA. USA er bare et territorium de operer ut ifra.

Den samme maktbrynde ser vi hos Tangen som både vil bli sjef for ett av verdens største sovereign wealth funds, og beholde eierandelen til sine egne hedgefonds. Integriteten er blåst vekk i utgangspunktet. Den finnes ikke i strukturen. Påstander om noe annet er bare fagre løfter.

McKinsey

Det er én brikke som mangler: Konsulentselskaper og nettverk. Norsk offentlighet har ikke forstått hvor mektig Kina er blitt og hvem som har hjulpet dem til å bli det.

Den amerikanske eliten har i praksis solgt ut sitt eget land til Kina. De er selv blitt styrtrike, mens arbeiderklassens barn har dødd av overdoser eller blødd hjel i endeløse kriger.

Verdensbankens kontor i Beijing lærte fra 90-tallet av kineserne hvordan de skulle bli vinnere på verdensmarkedet. De gjorde det ved å bruke frihandelssystemet til å jukse. De som jukser tjener godt. De blir vinnere.

For et par år siden fanget jeg opp at konsulentselskapet McKinsey har folk i alle de store kinesiske selskapene. Det hørtes utrolig ut.

Coronaen satte søkelyset for alvor på hvor avhengig USA er blitt av Kina. Hvordan hadde det kunnet skje? En stor del av forklaringen på hvor dårlig forberedt USA var, er outsourcingen av arbeidsplasser og fabrikker til Kina. Når Demokratene legger all skyld på Trump er det sin egen politikk de forsøker skjule. Men de har ikke vært alene.

Overføringen til Kina er så massiv at amerikanske aktører nå pent danser etter Beijings pipe. Tucker gir et lynkurs i hvor avhengig USA er blitt, på område etter område.

 

Men noe av det mest sjokkerende/oppsiktsvekkende var intervjuet med seniorpartner i McKinsey, Peter Walker, 24. april. Walker roser regimet for dets effektive måte å håndtere coronaen på. Da Tucker går ham på klingen må han innrømme at de bruker standarder som ikke er gjennomførbare i Vesten. Men den moralske relativiseringen gjør at Walker ikke har noen moralske hemninger. Det er mer et spørsmål om hva som er mulig.

Som Tucker senere har registert: Vi er i løpet av få måneder blitt mer lik Kina. Det gjelder USA og det gjelder Europa.

 

Walker symboliserer en kapitalisme som lever i symbiose med et regime som forsøker å skaffe seg verdensherredømme. De blåser i friheten til borgerne i landene de kommer fra.

Dette er oligark-kapitalismen. Den selger ut befolkningen.

Hva har dette med Tangen å gjøre?

En mann som Tangen er avhengig av folk som Peter Walker og hans selskap for å lykkes.

McKinseys Europa-sjef heter Pål Erik Sjåtil og han var med på turen til Philadelphia.

Oligark-kapitalismen blender omverdenen med sin rikdom og sine vyer. Den anser seg selv som uimotståelig og med selvskreven rett til å styre. Den finner seg noen håndplukkede leiesvenner som gjør jobben for dem og nordmenn har fortsatt en husmann i seg som gjør at de takker for at de får lov til å stille oljeformuen til disposisjon.

 

Bare i Document:

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal: