Kommentar

Haramsøy. Guri Haram 

Midt under den store «elektrifiseringen» av Norge har både utvikling, vedlikehold og investeringer rundt vannkrafta stoppet opp, og leverandørindustrien må si opp folk. Det eneste som står i huet på norske politikere, er vindkraft. Hvorfor? Fordi vindkraft-profitørene sa det var lurt.

I 1882 ble Europas første store vannkraftverk satt i drift ved Senjens Nikkelverk i Hamn på Senja. Åpningen markerte starten på Norge som vannkraftnasjon, og i over hundre år har Norge vært ledende i verden på utbygging, utvikling og kompetanse innen vannkraft. Nå forvitrer og undermineres hele næringen av vindkraft-galskapen.

– Vi risikerer at Norge blir stående uten kompetanse som er kritisk for å sikre egen energiforsyning. På tross av at politikerne snakker om grønt skifte på inn- og utpust, er det nesten ingen oppdrag å få for bedriftene som bygger ut og vedlikeholder verdens grønneste energi – vannkrafta. Det sier Henning Lysaker, teknologisjef i vannkraftselskapet Rainpower, til  Klassekampen.

Særfordeler uten sidestykke

Vindkaftindustrien har brukt enorme summer på å spre klimahysteri, og har jobbet i tiår i det politiske bakrommet for å selge inn sin kostbare «løsning», med alle midler. Det har virket over all forventning:

Kunnskapsløse og ukritiske politikere har gitt denne tungindustrien noen særfordeler som er helt uten sidestykke i norsk historie: Vindkraft nyter skatteregler som andre bare kan drømme om. Mens vannkraft skattlegges via grunnrente og har et skattenivå på 59 prosent, betaler vindkraftindustrien ordinær selskapsskatt på 22 prosent.

Industrien har også sikret seg enorme og langvarige subsidier til bygging og drift. Felles elsertifikat-marked med Sverige i 2012 gjorde utbyggingene mer lønnsomme. I tillegg har de sørget for at det offentlige (altså strømkundene) betaler for det nye kraftnettet som må bygges for å knytte langt-av-lei-vindparkene til kraftnettet … et kraftnett som altså fungerte helt perfekt før galskapen startet.

Som om ikke dét var nok, er vindparkene fritatt fra plan- og bygningsloven, og heller underlagt energiloven. Det setter normale konsekvensutredninger og papirarbeid til side, og i tillegg regnes byggingen av vindturbiner som «samfunnskritisk virksomhet».

Politikere med bare én tanke i hodet: klima

Alt dette gjør at den norske vannkraftindustrien ligger på sotteseng og sultefôres på investeringer. Det er nemlig mye, mye mer lukrativt å investere i vindkraft enn i vannkraft, til tross for at vannkrafta er langt mer miljøvennlig, grønn, stabil og effektiv. Sånn går det når politikere kortslutter på klimahysteri, innfører grønn planøkonomi og omgjør norsk energipolitikk til et casino.

Nå som det er tydelig hvilken enorm rasering vindkraft påfører norsk natur og økonomi, føler stadig flere politikere seg ført bak lyset, og sier at de ikke visste hva de sa ja til. Stadig flere politikere føler også at det brenner under beina på dem, og de hevder seg både hetset og truet av vindkraftmotstandere. Men de visste jo at de ikke hadde noen realkompetanse. Hvorfor satte de seg ikke inn i sakene før de vedtok dem? Fordi klimahysteriet gjør folk til verdensmestere.

 Klimaindustrien har skjult problemene med vindkraft i fire tiår 

I 2012 var Sp-nestleder Ola Borten Moe olje- og energiminister. Til Adresseavisen uttalte han nylig at han ikke angrer på et eneste vindkraftverk. Fordi «for ti år siden var vi i en helt annen tid», og forståelsen for kraftutbygging er annerledes i dag. Men dét er ikke sant.

De massive problemene med vindkraft har vært tydelige helt siden det første vindkraft-rushet kollapset i USA i 1985. I stedet for å være ærlige, har vindkraftindustrien alliert seg med klimaindustrien, og sammen har de gjort politikerne til vedtaks-zombier. I tillegg tyder alt på en ganske utstrakt samrøre mellom vindkraftprofitører og norske politikere. Alle kjenner alle, og alle skylder hverandre noe.

To ting blir stadig tydeligere:

Vindkaftmotstanden vil bare øke etter hvert som bildene av ødelagt natur sprer seg. Det er derfor Equinor ønsker å flytte hele svindelen ut på havet, til enda større kostnader for samfunnet. Jeg pleier å sammenligne vindkraftindustrien med en omreisende «Snake Oil»-selger fra det Ville Vesten: De reiser fra sted til sted for å høste profitt en kort stund.

I mellomtiden står den tidligere så hyllede vannkraftindustrien med store vedlikeholdsetterslep og skjønner knapt hva som traff dem: De kunne økt energikapasiteten i eksisterende vannkraft mellom 11 og 15 prosent, uten store naturinngrep. Hver eneste «Erna-Kverna» vindturbin var altså helt unødvendig. Men tiden for oppvask nærmer seg nok.

Norge trenger en debatt om hva som er mest ødeleggende: ett enkelt Alta-kraftverk eller dagens mange og enorme vindparker. Vi trenger en debatt om hvorvidt vi skal styres av klimapolitikk eller energipolitikk. Og vi trenger en debatt om inkompetente politikere som lar seg styre av PR.

Status:

Det er gitt 93 konsesjoner for vindkraft. 42 vindkraftverk er satt i drift, 20 er under bygging. Organisasjoner som Motvind Norge jobber altså for å hindre at det blir 31 flere. 

Norge har 1655 store og små vannkraftverk. I 2019 sto de for 93 prosent av de 147 terawattimene kraft som ble produsert her i landet. 

For å få samme effekt som Tonstad vannkraftverk i Sirdal kommune, må man bygge 480 vindturbiner. Men de vil levere strøm på tilfeldig basis ca. 30 % av tiden, så årsproduksjonen fra vindturbiner vil aldri nærme seg å kunne konkurrere med vannkraft.

Norge har et kraftoverskudd som varierer mellom 0 og 20 TWh. Det holder bare til å være «batteri» for noen få av EUs-storbyer, av og til, kanskje. 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

Støtt oss fast med Paypal:


 

Kjøp Hege Storhaugs bok «Islam. Den 11. landeplage» fra Document Forlag her!