Anki Gerhardsen er journalist, kritiker og medlem av Ytringsfrihetskommisjonen.

– Kravet om å stilne debatten kommer fra flere felt, og igjen er det pressen som vakler. Prosa-redaktør Merete Røsvik sensurerer den frie kritikken. Jeg kan ikke huske å ha sett noe lignende, skriver Anki Gerhardsen.

Gerhardsen  som er journalist, kritiker og medlem av Ytringsfrihetskommisjonen, er ikke nådig i sin omtale av tidsskriftet Prosas skroting av Per Hems anmeldelse av boken Mot nasjonalt sammenbrudd, skrevet av kulturredaktør i Document Halvor Fosli.

Under tittelen De intolerantes seiersgang i Aftenposten kommenterer hun NRK-journalist Emilie Portås Anderssens skandaløse og sjikanerende artikkel om J.K. Rowling. (Lesere som ikke kjenner saken kan lese Kjetil Rolness’ grundige slakt eller Dagbladet-kommentator Inger Merete Hobbelstads ditto.)

– Trakassering og trusler mot en forfatter bør vekke alle som vil bevare et trygt samfunn fundert på ytringsfrihet, skriver Gerhardsen.

Men i møte med kompromissløse grupper som har offerstatusen på sin side, blir journalistikken desorientert. Humane og demokratiske prinsipper blir til løse konstruksjoner som vakler.

(…)

Vi lever i kampanjenes æra. Der krever de intolerante både virkelighetsfortellingen og portvokterfunksjonen.

Forrædermerket på alle som ikke går på linje

Med god hjelp fra pressen griper våpendragerne de autoritæres arsenal og setter forrædermerket på alle som ikke går på linje. Slik blir en diskusjon om grensegang og nyanser en personlig risiko. Slik stanser den saklige og helt nødvendige diskusjonen opp. Og de eneste som ikke er redde for å åpne munnen, er trollene og haterne.

Med det koret i bakgrunnen blir det umulig å ytre noe som helst uten å bli tatt for å være forsanger: Den som ikke er uforbeholdent med, er uforbeholdent mot.

Kravet om å stilne debatten kommer fra flere felt, og igjen er det pressen som vakler, konstaterer Gerhardsen.

Ikke bare har Røsvik gjort seg til talsperson for en trangere debattarena, der selv holdninger som finnes på Stortinget, skal få begrenset oppmerksomhet. Hun bruker også sin nyvunne erkjennelse til å sensurere den frie kritikken. Jeg kan ikke huske å ha sett noe lignende.

Røsvik rådførte seg med Prosas redaksjonsråd før hun bestemte seg. Der sitter kommentator Hege Ulstein fra Dagsavisen, som ikke har markert seg som en sterk tilhenger av en åpen debatt, Anki Gerhardsen minner om at Ulstein «var sterkt engasjert i #metoo-bevegelsen og ga på ulike måter uttrykk for at respekt for bevegelsen var viktigere enn bred diskusjon.»

Samme begrunnelse brukte hun da hun trakk seg fra en offentlig debatt om #metoo etter å ha  fått vite at hun måtte sitte i panel med Trond Giske.

Bryter Vær varsom-plakaten

Vi lever i kampanjenes æra. Fobi-merking av alle som stiller spørsmål. Trusler om rasiststempel. Krav om etisk rensing av historien. Kartlegging av alle norske kunstinstitusjoner for å finne ut hvem som er varm, og hvem som er lunken når den gode sak skal kjempes.

Eller som skuespiller Iselin Shumba uttrykker det: «Vi setter nå en standard for det nye mennesket.» I et sånt klima må alle svare for seg. Alle må bekjenne. Alle må regne på hva som koster mest: Protestere mot renhetskravet og den taktfaste marsjen, eller innordne seg.

Prosa bryter pressens eget etiske regelverk, skriver Gerhardsen:

Å legge til rette for en åpen og fri debatt er en av grunnpilarene i journalistikken. I Vær varsom-plakaten står det med all mulig tydelighet at pressen ikke skal gi etter for noen som vil forsøke å hindre dette mandatet. Nå gjør vi det hele tiden, og flere er altså aktive pådrivere selv. Hvordan kom vi dit?

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂