Sakset/Fra hofta

 

 


 Amanda Lind fra Miljöpartiet er svensk kultur- og demokratiminister. Nå kan hennes parti være i ferd med å falle fra hverandre. Foto:  Jonas Ekströmer/TT / NTB scanpix

«Miljöpartiet de gröna» er i krise. Fra å være en stigende stjerne i svensk politikk, er de i ferd med å falle sammen som et korthus. Kan det være et varsel om utviklingen også i norsk politikk? Det er ikke sikkert så mange vil gråte over det.

For ti år siden hadde Miljöpartiet i Sverige en oppslutning på ca. 10 prosent på meningsmålingene. Det «grønne» var i vinden i svensk politikk. Partiets retorikk var basert på klima, miljø og ikke minst sykling – slik som vi nordmenn kjenner fra vårt eget MDG.

I 2014 kom partiet i regjering, under Socialdemokraternas statsminister Löfven. Da hadde riktignok oppslutningen dalt til rett under 7 prosent, men man var blitt et styrende parti.

Wikipedia presenterer Miljöpartiet slik:

«Partiet beskriver seg som et blokkuavhengig sentrumsparti og samarbeider både med venstresida og høyresida. Partiet fikk 6,9% av stemmene og 25 mandater i Sveriges riksdag ved valget i 2014, og dannet i 2014 regjering i Sverige sammen med sosialdemokratene. Partiet er representert med fire mandater i Europaparlamentet.

Partiets norske søsterparti er Miljøpartiet De Grønne

De fikk fortsette i regjering da Löfven ble gjenvalgt i 2018. Denne gangen hadde oppslutningen for Miljöpartiet falt til 4,4 prosent.

Siden har det gått nedover. Svenske velgere virker rett og slett forsynt med dette partiet. Det som for 8-10 år så ut til å bli en reise «rett til himmels» i landets politikk, er nå blitt en desperat kamp for å klamre seg fast og holde skuta flytende.

Avisen Expressen omtalt nylig utviklingen, og viser til en meningsmåling der partiet gjør det dårligere enn på svært lenge.

«Miljöpartiet får sitt sämsta stöd på tio år.

Enligt det senaste resultatet i Svensk väljaropinion landet partiet på 3,4 procent.»

Dette er oppslutningen sett opp mot tidligere meningsmålinger. Skal man se hen til resultater i riksdagsvalgene, blir det enda mer kritisk. Man må helt tilbake til 1991 for å finne svakere tall (3,4 prosent fikk partiet i det valget).

Det kan være flere grunner til at partiet synker. For Miljöpartiet er ikke bare intenst opptatt av klima og miljø, man har også markert seg som et av landets absolutt mest liberale på innvandringsfeltet. Det sier en del i svensk sammenheng.

Av en kommentator i meningsmålingsinstituttet Kantar Sifo trekkes nettopp dette punktet frem som en mulig årsak til tilbakegangen:

«Partiet driver också andra frågor som ibland också stöter bort väljare som migrationsfrågan», säger Toivo Sjörén vid Kantar Sifo, till SR.

Også partiets nokså uklare ståsted i samfunnsøkonomiske spørsmål ses som en forklaring:

«Enligt Sjörén har Miljöpartiet inte någon tydlig profil för ekonomi», skriver Expressen.

En tredje grunn til at det går dårlig, er åpenbart at partiet mangler den typen sterke, troverdige frontfigurer velgerne opplever at er i stand til å styre en nasjon.

Utviklingen på meningsmålingene har naturlig nok skapt dårlig stemning og en del bruduljer i Miljöpartiet, og man
vurderer nå å gå ut av regjeringen. Blant annet synes mange i partiet  at regjeringens innvandringspolitikk ikke er liberal nok (!).

Mye kan tyde på Miljöpartiet nå har møtt veggen, og at deres drøm om å bli et stort og viktig parti kan skrinlegges, kanskje for godt.

Parallellene til Norge er åpenbare.

Også MDG står for det mange mener er en uansvarlig innvandringspolitikk, og man har, folkelig sagt, «ikke peiling» på økonomi.

Som i Sverige fremstår partiets lederskikkelser i liten grad som «styringsdyktige rikspolitikere». De fleste vil si tvert imot. Det er trolig bare den innerste krets av MDG-velgere som kan se for seg noen av partiets frontfigurer i ansvarlige regjeringsroller. For de fleste er tanken absurd.

Mange vil derfor håpe at Norge også i denne sammenheng «kommer etter» Sverige. De utfordringene vårt land vil møte i de neste tiårene, bør neppe overlates til politikere av MDG-format.

 

Les også