Tavle

Antifa. Illustrasjonsfoto: Jim Bourg / REUTERS / NTB scanpix

USA har ingen omfordelende, omfattende velferdsstat. Fødes man inn i en fattig familie, er det vanskelig å lykkes. Offentlig finansiert utdanning, på alle nivå, fra barneskole til universitet, er en stor sosial utjevner; krav om skolepenger er det motsatte.

Men en aktiv sosialstat bryter med to aspekt ved den amerikanske kulturen: enhver er sin egen lykkes smed, og staten skal være så liten som mulig.

En aktiv velferdsstat har av amerikanerne blitt avvist som «sosialisme». Bernie Sanders var nær med å lykkes i nominasjonskampen på en etter amerikanske forhold radikal sosialdemokratisk plattform. Det er amerikanerne selv som i valg må avgjøre om de skal bygge en større offentlig sektor etter europeisk mønster.

De skeive inntekts- og formuesforholdene fra slavetida holder seg i alle fall i altfor stor grad, i generasjon etter generasjon, selv om det har vokst fram en svart middelklasse og en og annen superrik afroamerikaner. Det er mulig idretten er den arenaen som er mest meritokratisk og åpen for fair konkurranse; O.J. Simpson kan tjene som eksempel.

Det hører med til historien at det også finnes en stor hvit underklasse i Amerika, noe boktitler som White Trash og Hillbilly Elegy vitner om. Avindustrialiseringen, outsourcing til Kina og et enormt narkotikaproblem peker på at white privilege ikke akkurat gjelder alle hvite amerikanere.

Om rasisme, identitetspolitikk og andre nymotens tankeformer ble tatt ut av den sosiale kampen i USA, tror jeg at sjansen for å få til jevnere forhold ville hatt en betydelig større sjanse til å lykkes.

Sosial ulikhet som sammenfaller med etniske grenser har en særegen, farlig dynamikk. I stedet for å diskutere konkrete tiltak, ender debatten i enkle og formålsløse sort-hvitt-problemstillinger. Dessverre har også dette kommet til Europa, med en ny, importert etnisk underklasse.

#BLM og Antifa angriper problemet i feil ende, og gjør det hele til en kritikk av overbygningen, av at politiet og andre preges av rasistiske forestillinger, og har i tillegg en utopisk og farlig drøm om å bygge et nytt samfunn på ruinene av det gamle. Det vil kun ende som andre revolusjoner – med å spise sine barn, og ende i elendighet.

Og norske medier dekoder ikke demonstrasjonene, men forteller om «stort sett fredelige» markeringer mot «politivold og rasisme». Det gir liten innsikt. Alle nyhetsflater ligner litt på Super-Nytt, en dekning av hva som skjer tilrettelagt for barn.

All ekte og varig samfunnsforbedring bygger på å ta ett skritt av gangen.

Å leve i kjedelige tider, er en velsignelse.

Nå er det altfor spennende.

 

Kjøp bøker fra Document Forlags utsøkte utvalg her!

Finn flere titler på forlagssiden!